Klassekampen.no
Lørdag 22. september 2018
SPIRITUELT: Suzanne Brøgger sier hun har hatt en intuisjon om at det finnes en livsdimensjon som går utover samfunnsnormene og det sosiale livet. FOTO: SOFIE AMALIE KLOUGART
Forfatter Suzanne Brøgger tror vi hele tida skaper Gud gjennom den indre samtalen:
HVERDAGS­ALKYMISTEN
FORFATTERENS GAVE: Det er et mirakel at et menneske kan kommunisere sitt indre til et annet menneskes indre, over store avstander i tid og rom, mener Suzanne Brøgger.FOTO: SOFIE AMALIE KLOUGART
FRAMTIDA: Hvis man kunne gi unge konkrete mål å kjempe for, vil det utvikle empatien deres og befri dem fra å sammenligne seg med andre hele tida, mener Suzanne Brøgger. FOTO: FRA BOKA «KRUKKE»
SAMTALE: Det fins bøker som holder liv i andre mennesker og forfattere som forvandler angst og kaos til mening og innhold.

Tror du på Gud?

Hva ellers!

– Det svaret har jeg aldri fått før.

– Det har jeg da alltid gjort. Men det har vært en pågående debatt, en evig indre samtale. Som ung ville jeg gjerne konfirmeres. Men det var jo helt umulig i min familie. Jeg skrev en roman i 2013, «Til T», som handler om en dysfunksjonell familie der datteren vil konfirmeres. Men det var simpelthen et helt absurd og opprørende ønske.

– Lå det et ungdomsopprør i dette for deg?

– Ja, det kan du si. Jeg gikk i kirka som barn. Et barneopprør. Samtidig ville jeg ikke kalle meg annet enn agnostiker, hvis det betyr en som ikke vet noe. Og jeg vet stadig ingenting.

– «Jeg vet at jeg intet vet»?

– Nettopp.

– Mener du at mennesket er et åndelig vesen?

– Naturligvis. Fordi vi har et språk. Vi har en bevissthet som kan romme døden. Ingen andre biologiske vesener har et språk for døden. Vi vet at vår tid som individer er begrenset.

– Du sa nettopp «hva ellers». Hvordan har ditt bilde av det guddommelige endret seg? Hvordan skulle din åndelige selvbiografi arte seg?

– Det er interessant, for jeg tror også man kunne skrive Guds biografi. Det er det kanskje også noen som har gjort?

– Karen Armstrong har gjort det. Og Reza Aslan.

– Ja, det er opplagt at man kan skrive Guds biografi. Om hvordan den monoteistiske Fader ble født ut av motstanden mot fruktbarhetskultene av modergudinner. Og så er det et folk, jødene, som gjør opprør og finner opp en usynlig Gud. Det er jo et kvantesprang! Men det er en patriarkalsk lov-gud med sine begrensninger, en Gud som krever at mennesker skal være helt underlagt ham. Så kan Job rope og skrike så mye han vil. Men så skjer et enda større kvantesprang med han fra Nasaret. Her settes mennesket fritt.

Fakta:

Suzanne Brøgger

• Dansk forfatter, født 1944.

• Brøgger har vært en av de mest markante personene i dansk offentlighet.

• Debuterte med essaysamlingen «Fri os fra kærligheden» i 1973, som vakte voldsom oppsikt både i hjemlandet og i de andre skandinaviske land.

• Et enda større gjennombrudd kom i 1978, med «Creme Fraiche», første bind i en føljetong av selvbiografier. Andre viktige utgivelser er «Tone» (1981), «JA» (1984) og «Jadekatten» (1997).

• I 2014 utkom biografien om henne, «Krukke», skrevet av universitetslektor Louise Zeuthenn.

• Dette intervjuet med Alf van der Hagen er også på trykk i det nyeste nummeret av magasinet Plot.

Vokste opp uten religion

– Har du vært opptatt av Kristus? Er det ikke Buddha som har vært din veileder?

– Hvis vi nå skal gå fra Guds biografi til min, har jeg vokst opp i en kulturradikal, delvis jødisk familie. Uten noen religion. Bestemoren min gikk på skole hos nonnene, og en tante hadde Kristus på veggen. Ellers hadde ingen i familien berøring med religion. Men min mor gikk på tysk skole i Riga, så hun lærte å spille Bach. Det gjorde hennes søster også, så jeg vokste opp med oratoriene og pasjonene. Og har man vokst opp med den musikken, da har man en spirituell dimensjon livet fra man er helt liten. I mange år, mens jeg levde alene, feiret jeg alltid jul med min mor. Da hørte vi på «Juleoratoriet» og Händels «Messias». Det ga meg liksom et grunnlag. Men da familien flyttet til Østen, var det den buddhistiske kulturen jeg møtte, og den preget meg mye. Senere oppdaget jeg også at buddhistene har en praksis: Det er ett eller annet man kan jobbe med. Man kan jobbe med erkjennelsen, man kan jobbe med å utvikle sin menneskelighet eller bevissthet. Slik er det en annen vei enn den kristne.

– Det kan av og til være en anstrengende vei, for du skal skjerpe deg. Man skal liksom yte. Det er ingen enkel nåde?

– Nei, det er det ikke, i motsetning til i den protestantiske kirka. Der har man jo Luthers nåde, og så trenger du ikke å gjøre noe annet. At man intet skal yte, men bare får de skjønne salmer kvitt og fritt er … gåtefullt.

– Brorson er min favoritt. Pietismen på 1700-tallet virker også vakker og på mange måter frigjørende, synes jeg.

– Pietismen har jo også vært en vill, opprørsk bevegelse!

– Det inderlige, individuelle møtet direkte med Gud, ikke gjennom prestene?

– Ekstase! Det må ha vært den tidas rockekonserter!

– Hvordan har du selv forholdt deg til dette?

– Jeg har i hvert fall hatt en intuisjon om at det finnes en livsdimensjon som går utover samfunnsnormene og det sosiale livet. At det eksisterer en sfære man kan søke, og åpne seg for. Derfor søkte jeg tidlig fred og ro ved mitt sted på landet. Der bodde jeg alene i femten år, og der har jeg skrevet alle bøkene mine.

– Men før du flyttet, levde du ut det dere kalte «fri kjærlighet». Var det en ekstatisk dimensjon i det? En frihet, eller det motsatte…?

– Nei, det var en streng disiplin! Eller, det var egentlig begge deler. Det var en del av min oppdragelse som skulle omsettes i praksis. Og det var en del av tidsånden. Man var ung og hadde noen muligheter i sånne ekstatiske retninger. Men den formen tømmes raskt. Man gjennomskuer den ganske fort. Det gjorde jeg selv allerede da jeg var ferdig med «Crème Fraîche», som ble en slags bibel for livsnytere.

– Da var du alt ute av det. Det kommer fram i dine dagboknotater, sitert i biografien om deg, «Krukke».

– Da gjennomskuet jeg at dette, det er en falsk vei. En falsk befrielsesvei. Og den er helt tom. Det vil si: Tom på feil måte!

– Og da flyttet du alene ut på landet og søkte en form for hverdagsmystikk?

– Bortsett fra at jeg også skrev alle disse frigjøringsbøkene på landet. Men det store spranget kom egentlig etter «Crème Fraîche». Da skrev jeg en merkelig hverdagsbok som heter «En gris som har vært oppe at slås kan man ikke stege» (1978). Den er nå kommet i ny utgave på engelsk. Men jeg var svært misfornøyd med at den norske utgaven ikke hadde med middelalder-gobelenget fra det danske originalomslaget: det berømte teppet fra Cluny, av damen og enhjørningen!

Sigrid Undset

– Jeg har sett de teppene på middelaldermuseet i Paris. Hvorfor var de så viktige?

– Det er et gjennomgående tema i boka. Jeg kombinerte damen … de seks bildene og de seks sansene (smak, hørsel, syn, lukt, berøring og sjelens begjær) med hverdagslige beskrivelser av det alminnelige livet på landet. Men det var først nylig jeg begynte å spørre hvorfor jeg så tidlig var opptatt av middelalderen, også av Sigrid Undsets middelalderromaner. Jeg forsto det ikke. Da spurte jeg mannen min. Han minnet meg på at da jeg flyttet ut på landet på 1970-tallet, var det faktisk til et sted med der det fortsatt eksisterte en tusen år lang ubrutt middelalder. Det skjedde en liten revolusjon da traktoren kom på 1950-tallet, men ellers hadde menneskene jeg møtte, stort sett levd på samme måte i 1000 år. Uforandret! Jeg må ha fornemmet dette på et vis, siden jeg kunne holde mitt eget hverdagsliv på landet opp mot disse gobelengene fra middelalderen. Det forklarte også hvorfor jeg var så opptatt av Sigrid Undsets middelalderromaner.

– Du holdt nylig foredrag om Sigrid Undset under litteraturfestivalen på Lillehammer?

– Ja, jeg føler at Sigrid Undset gjorde opprør. På den ene siden blir hun i dag i til de grader kommersialisert. Samtidig er det mange som slett ikke orker å lese henne i Norge, fordi de ikke holder ut tanken på at hun var katolikk. Jeg hørte også at den svenske kongen var stor motstander av at hun skulle få nobelprisen, fordi hun var katolikk.

– Mens du har foreslått at hun også burde kanoniseres?

– Ja visst! Jeg er jo ikke katolikk, så jeg kan ikke skrive til Vatikanet og foreslå henne. Men jeg kan ikke se noen som i den grad lever opp til det man måtte forlange av en helgen.

– Det må du utdype!

– Hun har i høyeste grad lidd for andre. Det inkluderer et forfatterskap som kan holde liv i andre mennesker. Det er ikke bare mennesker i konsentrasjonsleirer som leser «Kristin Lavransdatter». Et hvilket som helst menneske i nød kan gjennom et sånt forfatterskap få livsmot og tilgivelse. Det er en enorm nådekraft i hennes forfatterskap. Derfor inkluderer jeg hennes forfattervirksomhet i det å være til for andre. Også for hennes nærmeste, for barna hun oppdro som enslig mor. Hun solgte nobelmedaljen sin og ga pengene til krigsofrene i Finland. Hun drev veldedighet hele sitt liv. Og hun var en av de første anti-nazistene i Norge. Det ble hun svartelistet for.

– Men har du satt deg inn i hvilke krav som stilles i Roma?

– Nei, jeg vet nemlig ikke om det kreves noen overnaturlige …

– Mirakel! Kanskje det må være et mirakel?

– Da kan det hende hun kommer til kort, at det mangler et mirakel.

– Lesning er jo et mirakel i seg selv?

– Ja, det er det jo. Det er faktisk et mirakel at et menneske kan kommunisere sitt indre til et annet menneskes indre, over store avstander i tid og rom. Det er jo tankelesning.

– Forestillingsevnen, kaller Henning Hagerup det i boka «Leseren»: «Ordene som står der på papiret, kan ha eksistert mer eller mindre uforandret i to tusen år, og likevel er det som om de kommer fra et menneske som taler direkte til deg. Du møter faktisk et annet menneske. Du blir kjent med et annet menneskes bevissthet. Du ser så å si innsiden av et annet menneske.»

– Ja, jeg tror han møter Dante, gjør han ikke? Men … så vil selvfølgelig djevelens advokat si: «Men Sigrid Undset ble jo skilt.» Det synes jeg er smålig. Det er et paradoks i dette. På den ene siden lager man en masse tivoli rundt henne. Samtidig kan hennes ånd aldri bli populær. Hun gjør motstand.

Tibetansk tulku

– Utøvde du selv noen form for religionsutøvelse da du flyttet på landet på 1970-tallet?

– Det har vært mye zenbuddhisme. Jeg ble også kjent med en tibetansk tulku, sammen startet vi Dansk Selskab for Tibetansk Kultur. Og jeg studerte tibetansk buddhisme. Men jeg levde faktisk alene, meditativt kan du si, i omkring femten år.

– Før du møtte din mann?

– Da jeg traff ham, var det første gang i mitt liv jeg kom til å leve sammen med noen.

– Og etter det, er det kjærlighet som blir overskriften for din tro? Da er det ikke lenger «Fri oss fra kjærligheten», men «Takk, kjærlighet»?

– «Fri oss fra kjærlighet» har det egentlig aldri vært. Jeg forsøkte meg med ulike former for kjærlighet, slik jeg beskriver det i «Koral», som kommer på norsk til våren, men jeg trodde ikke på at det var mulig både å samtidig være forfatter og leve sammen med en mann. Jeg trodde rett og slett ikke på det.

– Ett ord står fram, og det er takk! Det er også religiøst ladet: takknemlighet, takksigelse, lovprisning, takk. Jeg tror du har skrevet et sted: «Hvor skal man rette sin takk?».

– Det har jeg tenkt på i årevis. Folk tror gjerne at religiøsitet har noe å gjøre med angst eller et eller annet underskudd å gjøre, at man ønsker seg noe som man mangler i livet. Men jeg synes det dreier seg mer om et overskudd, av at man er lykkelig og takknemlig for livet. Man kan jo ikke romme det selv. Og da går takken utover. Man kan jo ikke takke alle man møter på gata. I stedet er det som man liksom takker «det overordnede ukjente».

– Det tror jeg er en dyp innsikt. Og noe mange kan relatere seg til, uten å bruke ordet Gud … Du sa: det overordnede ukjente?

– Ja, den følelsen, ikke sant. Man kan også høre i Bachs musikk at den i høy grad er skrevet i en lykksalig takknemlighet. Selv når det heter «Ich habe genug», ja, selv klagesanger, eller chaconne, tror jeg er skrevet med stor takknemlighet og lykksalighet.

– «Man bliver først sig selv, når man går i stykker,» har du skrevet. Johann Sebastian Bach mistet både mor og far da han var ni år gammel. Vi glemmer så lett at han var et foreldreløst barn. Som voksen får han tjue barn med to kvinner, men elleve dør før ham. Bare ni av tjue overlever ham.

– Da har han levd med døden tett på i hele sitt liv.

– Kanskje det er derfor takken blir så dyp?

– Da blir jo selve livet et mirakel …

En indre samtale

– Jeg lurer på … er du i samtale med Gud? Ber du?

– Ja.

– Det er noe man aldri spør andre mennesker om. Jeg spør knapt mine venner om det.

– Jo, men det gjør jeg da. Det er «den andre». Noen kaller det «den store andre». Det er en instans inni mennesket selv. En indre samtale. Jeg ser at noen krangler om det er Gud som har skapt oss, eller vi som har skapt Gud. Jeg tror det er begge deler. Jeg tror vi hele tida skaper Gud gjennom denne indre samtalen. Men det skjer jo også stadig ting vi ikke er herre over, som vi ikke selv har bestemt, som griper inn i våre liv. Det er begge deler, det er både transendens og immanens i en dialektikk, tror jeg.

– Det finnes også faste bønner som er mange hundre år gamle, som i den katolske tradisjonen. Og mystikerne, som Johannes av Korset, beskriver ulike stadier på veien mot sjelens forening med Gud. Det er teknisk veldig omstendelige læreskrifter som samtidig er fylt av stor poesi. Har du lest de kristne mystikerne?

– Ja, det skjedde et sprang for meg i omkring år 2000. På det tidspunktet hadde jeg faktisk planlagt å gå i buddhistisk kloster i Nord-Thailand. Jeg hadde forberedt meg på det hele, og sendte mann og barn hjem fordi de ikke kunne bli med meg i klosteret. De hadde kjøpt T-skjorter hvor de hadde fått påtrykket Team Z, etter Zeruneith, vårt etternavn. Nå var de et team som skulle klare seg selv. Men da vi skiltes, sa datteren min: «Det er bare å komme hjem igjen hvis du synes dette ble feil.»

– Einar Økland sa en gang at «det ingen vits i å gå i kloster, hvis du ikke holder pressekonferanse først».

– Ha ha! Jo, jeg tok en tuk-tuk til klosteret, men så kom tvilen: «Hvorfor skal jeg begynne å studere et fremmed språk, hvorfor skal jeg lære en hel masse bønner på pali? Det er vanvittig. Jeg kommer fra en helt annen kultur, som er så rik på alt det et menneske trenger.»

– Så gikk du ikke i kloster?

– Nei. Og da jeg valgte det vekk, var det som om jeg definitivt ble kastet tilbake til min egen kultur.

– Jeg intervjuet Dalai Lama i Dharamsala da jeg var 21 år gammel. Han sa akkurat det samme: «Hvorfor kommer du hit til oss? Kan du ikke først undersøke dybdene og rikdommen i din egen kultur, den kristne. Først hvis du likevel ikke finner noe der, kan du komme hit.»

– Men du kan også snu på det! For hvis du har studert buddhismen, kan du oppleve Kristus på en helt annen måte.

– Som en bodhisattva, tror jeg du har skrevet?

– Ja, nemlig. Ikke som en søndagsskolepredikant, men en lærer som sender deg tilbake til deg selv. En lærer som ikke har alle svarene, men som til gjengjeld har paradokser. Og som ved sitt liv er et eksempel på det å sette livet inn.

– På sett og vis endte det i et stort nederlag, på korset.

– Men der på korset siterer han en salme: «Hvorfor har du forlatt meg?»

– Er det en salme?

– Ja, det har jeg først fått vite nå nylig.

– Fra Salmenes bok i Det gamle testamente?

– Jeg snakket med en venn som er dominikaner, og da sa jeg nettopp det du sier, at det var et nederlag. Han er forlatt. Da fikk jeg vite at det er et sitat fra Salmenes bok, en tekst som Kristus må ha studert og kunnet utenat. Det er merkelig å tenke på hvordan vi her og nå kan bla i de salmene som Kristus må ha sunget.

– Du sier at du ser Kristus på en ny måte etter å ha praktisert buddhismen. Men vi lever i en kultur hvor det nesten er pinlig å lese evangeliene. Hva skal til for å se kristendommen med friske øyne?

– Men det tror jeg det er mange som gjør. Og nye tolkninger kommer jo ofte fra andre religioner. Det er en zenbuddhist, jeg har glemt hva han heter, som har noen fantastiske tolkninger av episoder i evangeliene. Jo, det er Adyashanti med boka «Resurrecting Jesus. Embodying the Spirit of a Revolutionary Mystic». Og så fantes det også en munk som het Thomas Merton …

– Den amerikanske trappistmunken som skrev «The Seven Storey Mountain»?

– Ja, det er jo morsomt med de sju etasjene, fordi det har Teresa av Ávila også. Hun skriver om «det indre slott», ikke sant.

– Bonaventura har det samme, i sin «Sjelens vei til Gud». Han var Frans av Assisis nærmeste medarbeider. Og Johannes av Korset har også sju eller ni slike stadier på veien?

– Nettopp! Hvis man savner en åndelig praksis og føler man er nødt til å bli buddhist, kan man i stedet studere disse sju etasjene. En bok som «The Cloud of Unknowing» er også en lærebok, skrevet av en ukjent engelsk mystiker på 1300-tallet.

– Jeg merket meg at du refererte til den i et intervju nylig. Hva er det med den boka?

– Den åpner med å skrelle vekk det religiøse språket som hele tida risikerer å bli til floskler. Hvis man sier «tror du på Gud», så tror alle mennesker de vet hva det betyr. Men vi vet egentlig ikke hva det betyr. Vi er stadig nødt til å åpne ordet «gud». En slik åpning tror jeg ofte går på tvers av religionene. Thomas Merton kommuniserte mye med sufiene. Det er først hvis man kommuniserer med en annen religion at man er frelst fra å bli frelst.

– Hva mener du?

– Hvis man sier at det kun er én religion som gjelder, havner man lett i dogmene og flosklene. Nei, hvis det spirituelle skal bli levende, må det være erfaringsbasert. Slik det ofte skjer ved menneskelige sammenbrudd og fortolkningssammenbrudd, når det viser seg at alt det man hadde trodd var holdbar virkelighet, likevel ikke holder. Men når man allikevel ikke dør av det, erfarer man at det finnes noen krefter der … Jeg vet ikke om jeg har en skytsengel, men jeg vil da ikke avvise det! I så fall må også ethvert menneske ha en.

– Problemet oppstår for alle som rammes av tragedie. Hvor ble det da av skytsengelen?

– Nei, da kommer vi til den gamle teodiceen, forsøket på å løse det ondes problem. Og det kan vi ikke løse.

Et liv etter døden

– Du vet du skal dø, det er derfor du er menneske. Er du redd for å dø?

– Jeg vil forferdelig gjerne leve. Men jeg lever i en fase av livet hvor stadig flere av mine venner og bekjente dør. Jeg går i begravelser hele tida. Og der kan jeg nesten konstatere at det er et liv etter døden. Folk lever så mye lenger enn man ville gjort i gamle dager, på grunn av helseindustriens utvikling.

– Lenger enn den foreskrevne tida?

– Jeg har ikke støtt på noen mennesker, selv svært spirituelle mennesker, som har forstand på å dø som man gjorde i gamle dager: Savoir mourir. At man kaller på sine nærmeste for å si farvel og takk for et skjønt liv, og så legger seg til og dør. Mett av dage. Det er det ingen som gjør lenger. Alle vil gjerne leve én dag til. Og vi vet ikke hvordan vi selv kommer til å få ha det, om vi også selv vil ha én dag til, hele tida. Det er ingen grunn til å ha angst for selve døden, men hele den forutgående fasen, derimot …

– Er du redd for å miste bevisstheten? Eller er det med din buddhistiske bakgrunn tvert imot en lettelse å miste selvet?

– Det er jo dette man skal øve seg på. Noen ganger tenker jeg at døden egentlig kunne være en erotisk ting. Det er hengivelsen til det helt ukjente. Det motet må man i det minste må øve seg på.

Genetisk samarbeid

– Jeg intervjuet nylig biologen Dag Hessen, som sier at mennesket har et genetisk talent for samarbeid. Du har på din side henvist til den jesuittiske paleontologen Theilard de Chardin som gjennom sine studier konkluderte med at kristendommen og evolusjonslæren henger sammen, fordi vi faktisk kan utvikle oss til å bli mer uselviske. Gir det deg håp for vår sivilisasjon?

– Hver dag skjer det jo ting som peker i en annen retning, og som gjør at man lett kunne miste håpet. Men Chardin viste til den store historien, han studerte fossiler i Kina, gamle lårbein og så videre. Han var opptatt av menneskets utviklingshistorie tilbake til apene, og kunne registrere at en bevissthetsutvikling har funnet sted hos menneskene. Han beskrev noe som kaltes «noosfæren», en bestemt åndelig bevissthetssfære. Som jesuitt regnet han jo den kristne læren som en bevissthetsutvikling. Den var et håp for menneskeheten.

– Hva tenker du selv om menneskets mulighet for utvikling?

– Altså, det er klart, hvis menneskene nekter å utvikle seg og vil ødelegge det hele, kommer vi til på ende med å kaste atombomber på hverandre. Jeg er selv blitt opptatt av de globale bærekraftsmålene: FNs bærekraftsmål. FN har jobbet med dem i hele min levetid, siden andre verdenskrig. Og nå er alle land blitt enige om sytten forhold som skal rettes opp i på Jorda for å få balanse. Det skjer ikke i morgen, men alle landene måler seg mot dette og arbeider for det. Og ethvert menneske kan sånn sett bidra.

– Jeg kjenner ikke mange av disse. Det er klimamål …?

– Det er ett av dem.

– Men det er seksten andre?

– Det er sult, og det er fattigdom, og det er helse, og det er …

– Religionsfrihet?

– Nei.

– Ytringsfrihet?

– De hører inn under menneskerettighetene. Men det er kjønn, likhet, utdannelse, vann, økonomisk utvikling, arbeid, bæredyktige byer, miljø, klima, livet på jorda og livet under havet.

– Hvordan er du opptatt av dette? Hvilken betydning kan du ha?

– Jeg skriver om det. Bidrar til antologier. Og jeg er ambassadør for FN-målene i Danmark. Her forleden opplevde jeg at noen yngre mennesker spurte om jeg ville kjøre en tur i sykkel-rickshaw i København. Det hørtes hyggelig ut, men så oppdaget jeg at det faktisk var en del av de globale målene. De spesialiserte seg på eldre: «Gamle mennesker skal ha rett til å få vind i håret.» Det var overskriften. De tar mennesker ut fra aldershjem og pleiehjem og sykler dem rundt i byen. Så har de gamle noe å glede seg til å oppleve. Deres helse blir bedre. Samtidig forurenser ikke en sykkel så mye som en bil. Så deres arbeid ga utslag både på helseparameteren og på byutviklingen. Slik arbeidet de for de globale målene, fortalte de. Dette viste meg at hver av oss kan jobbe for en av de sytten retningene, ut fra hvor man står. Og i folkeskolen kan vi få disse verdensmålene inn i alle fag. I naturfag kan du lære om klima og økologi. I samfunnsfag kan du lære om sult og helse. Du kan omdefinere skolefagene til å ha relevans for vår overlevelse på Jorda. Barn og unge er nemlig svært engstelige for framtida. Hvis man kunne gi dem noen konkrete mål å kjempe for, vil det også utvikle empatien deres og befri dem fra å måtte tenke på seg selv og sammenligne seg med andre hele tida. Befri dem fra sin perfeksjonisme og angst.

Salmedikting

– Din mann Keld Zeruneith utga i fjor boka «De sidste tider», om den gamle anglosaksiske diktningen i overgangen mellom hedendom og kristendom på 600- og 700-tallet, før vikingene herjet i England. Der har du gjendiktet mange av de gamle poetiske tekstene, blant annet eksil-diktene «Vandreren» og «Søfareren» – og «Kvindeklage». Har du selv blitt fristet til å dikte, ut fra det vi har snakket om, i salmesjangeren?

– Jeg har faktisk skrevet en morgensang som finnes i den danske «Højskolesangbogen». Hittil har fire komponister laget forskjellige melodier til den.

Lyset springer pluds’lig ud

som en Sarons rose,

duften af den gløder grønt,

over myr og mose.

Livet toner rosa frem,

med et lysvælds iver

blænder mig, kom bare an –!

og tak til ukendt giver.

Bad om lov, imens jeg sov –

jeg vil så gerne vågne,

dragedrømme piner mig

og plager øjenlåg’ne.

Tak for lysets morgensang

som vækked mig af døde,

tak fordi mit hjerte slår

og kommer dig i møde.

– Jeg har også skrevet en aftensang. Den heter «Så, min sol, gå bare ned». Og nå har en komponist spurt om jeg vil skrive en ny sang, så den arbeider jeg med for tida. Den handler om Leonora Christina, som satt i fengsel i Blåtårn i 21 år på 1600-tallet, og som senere skrev boka «Jammers minde». Jeg skriver om den forvandlingen hun gjennomgikk. Det er fordi jeg er opptatt av middelalderviser.

– En lang ballade med mange vers?

– Det er bare åtte vers, om hennes livshistorie der inne i fangenskapet. Om hvordan hun forvandlet alt av kryp og slanger og ondskap til en guddommelig bevissthet slik at den dagen de kom og sa at nå var hun fri, da var hun allerede fri i sitt indre. Det vil jeg skrive sang om.

– Hva forteller en sånn historie deg?

– Den forteller at vi har potensial som alkymister. Vi kan forvandle tingene rundt oss. Det gjør man jo som forfatter. Hele tida forvandler man det vanskelige, angstfylte, det katastrofale og kaotiske … til mening og innhold.

Lillehammer, 1. juni 2018

feature@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.05