Klassekampen.no

Er det mulig å snakke om noe annet enn utenrikspolitikk og bikkjer her i huset?

Det lurer de voksne ungene på når de er hjemme hos den pensjonerte topp­diplomaten Kai Eide og NRKs utenriksmedarbeider Gro Holm. Barna er ikke felles, men det er parets hus i Lommedalen vest i Bærum, og ikke minst den langhårede vorsteren Nano, husets midtpunkt.

– Alle blir gale når det gjelder egne bikkjer. Han står kanskje litt for sentralt i våre liv, sier Kai Eide og viser med barnlig iver fram en kavalkade turbilder med Nano på mobiltelefonen.

Hunden er en lidenskap, og da mener vi lidenskap. Telefonen hans ringer, med lyden av glad bjeffing. Nå har vi hørt det også.

– Er kona like ivrig?

– Ja, omtrent. Kanskje jeg er litt mer hekta.

Rett nok har han dilla på bikkja og de daglige turene i marka, men det ligger ikke for Kai Eide å trekke seg tilbake til privatlivet. Til vinteren blir han 70 år, og han har hendene fulle.

Nylig kom han i avisene fordi han begynner som rådgiver på deltid i kommunikasjonsbyrået Wergeland­Apenes. Og han har kontor i et advokatfellesskap med et ungt og dynamisk miljø, som det heter.

– Jeg trenger å ha arbeidsmessig fotfeste et sted, og i min alder er det viktig å jobbe med unge mennesker rundt seg. De gir andre impulser og kan hjelpe meg til å forstå samtida bedre enn jevngamle kan. Og jeg er jo ingen trussel mot noen, jeg kommer som et supplement.

Fakta:

Din siste kulturopplevelse: Konsert med Leif Ove Andsnes i en idyllisk landsby i Toscana i Italia i august.

Politisk enkeltsak: Kampen mot større forskjeller i samfunnet.

Hva tror du på: Et solidarisk samfunn.

Forbilde: Thorvald Stoltenberg, for hans evne til å se mennesker.

Hva leser du daglig: Masser av nyhetsstoff.

Ditt lydspor: Martin Luther Kings tale «I have a dream».

Hva er det verste du vet: Respektløshet.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg nesten alltid er sulten.

Hans siste stoppested var posten som ambassadør i Stockholm, og dermed ble han styreleder i Svensk-Norsk Handelskammer. I sommer ble han styreleder i Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas).

– Hvorfor valgte du å engasjere deg i Noas?

– Det er et verdispørsmål, og jeg nølte ikke da jeg ble spurt. Det er viktig å ha et verdispor i sitt liv. Noas måler ikke suksess på antall asylsøknader som blir innvilget, men på om rettssikkerheten blir ivaretatt og folkeretten respektert. Asylretten er under press, og for meg er det en del av verdikampen å forsvare den.

– Hva går verdikampen ut på?

– Den står først og fremst om å beskytte det liberale demokratiet, som har gitt oss en velstand og en menneskelig frihet, trygghet og stabilitet som vi aldri har sett maken til. I flere europeiske land kommer presset mot disse verdiene først og fremst innenfra, og Russland har også blitt en viktig utfordring. Donald Trump er utvilsomt en inspirasjonskilde for populistiske og anti-demokratiske krefter. Derfor er det farlig dersom vi ikke tar til motmæle mot Trump og velger å reagere med taushet, fordi han er president for vår viktigste allierte.

– Hva syns du om forslagene fra Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg?

– Jeg er ganske skuffet. Flere av forslagene uthuler rettssikkerheten og asylinstituttet, og dermed folke­retten. Tanken om å løse problemer ved å opprette oppsamlingsleirer i Afrika er etter min mening håpløs.

Kai Eide ble født 28. februar 1949 og vokste opp i Fredrikstad. Nøyaktig ett år tidligere holdt Einar Gerhardsen sin mest berømte tale på Kråkerøy i nærområdet, og den kalde krigen nådde Norge.

Vel førti år seinere var Eide ringside da den kalde krigen kunne avblåses med Berlin-murens fall, midtveis i en diplomatisk karriere som knapt har sin like her i landet.

Språkmektig, kunnskapsrik og seig, med glimt i øyet bak den korrekte fasaden med dress og slips nær sagt til alle døgnets tider, hadde han det som skulle til for endeløse forhandlinger om de mest kompliserte emner. «Han kombinerer energi og temperament med forhandlingsevne og tålmodighet», som det heter i Norsk Biografisk Leksikon.

Han ble raskt oppdaget av politikere som Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg da han ble aspirant i utenrikstjenesten i 1975.

– Født sånn eller blitt sånn?

– Jeg begynte å interessere meg for utenrikspolitikk i gymnastida, men da var jeg nok vel så opptatt av landeveisykling. Jeg reiste tidlig i studietida til Frankrike for å lære fransk, og det var en god investering. Da jeg kom til utenrikstjenesten, var jeg for lengst bitt av basillen.

På Blindern studerte han statsvitenskap, fransk og folkerett, og det var ikke bare de unge revolusjonære som fikk studiene forstyrret av politisk aktivisme.

– Jeg var ivrig med i Unge Høyre. Kampen for å få Norge inn i EF opptok meg mest, og Høyres Erling Norvik ba meg være partiets representant på de daglige lunsjmøtene med Europabevegelsen. Der møtte jeg trofast fram til nederlaget ved folkeavstemningen i 1972, og også etterpå.

Generalsekretær i Europabevegelsen var Haakon Lie, og den smått aldrende Ap-høvdingen tok den unge høyremannen under sine vinger. Det oppsto et spesielt vennskap.

– Haakon tok meg med til skogs og til fjells. Han prøvde å omvende meg til AUF, selv om han var irritert over hvor radikal Ap-ungdommen var. I dag skulle jeg ønske at jeg hadde hatt bedre historiekunnskap og kunne spørre ham ut. Han var jo omstridt, men med en kraft og en karisma jeg aldri har opplevd igjen.

Eide har bodd og jobbet i minst et titalls byer rundt i verden. Brussel skiller seg ut med opphold på elleve år i tre ulike perioder, der var han utsending til Natos hovedkvarter og nær medarbeider til generalsekretærene Lord Carrington og Manfred Wörner.

– Årene fra Helsingfors-erklæringen i 1975 var jo banebrytende. Da forhandlet landene i Europa og Nord-Amerika fram de første forpliktelsene på tvers av jernteppet – om menneskelige kontakter, økonomisk samarbeid og for å redusere den militære spenningen. Det var en historisk prosess som varte fram til murens fall. Jeg deltok i flere av disse forhandlingene. Det var ingen mangel på tilbakeslag og pessimisme, men dialogen ble holdt i gang, og forhandlingene førte til historiske avtaler og gradvis større tillit.

– Kan en si at øst-vest-forholdet på sitt vis var bedre på den tida enn i dag?

– Situasjonen var en annen, men det fantes en gjensidig forståelse av behovet for å holde dialogen i gang. Noe har gått tapt på veien. I dag er mange skeptisk til begrepet «dialog», som blir sett som en form for etter­givenhet. Det som skjedde fra 1970­-­tallet til slutten av 1980-tallet, burde i stedet inspirere i dag også.

Høsten 1991 var Eide tilbake i Nato som nestleder i Norges delegasjon. I desember møttes utenriksministrene fra Nato og den tidligere Warszawapakten til et første møte ved Nato-hovedkvarteret.

– Sluttkommunikeet var ferdig da den sovjetiske ambassadøren ba om en endring i teksten. Utenriksminister Sjevardnadse var ikke til stede på grunn av viktige samtaler i Moskva. Manfred Wörner ble irritert og sa at nå var det for seint, for kommunikeet skulle i trykken. «Men det er ganske viktig», sa ambassadøren: «Jeg har nettopp fått en beskjed fra Moskva om at Sovjetunionen ikke lenger eksisterer.» Du kan tenke deg reaksjonen i salen. Folk trodde først ikke det de hørte.

Eide mener at Vesten forsømte seg i årene som fulgte.

– Russland var fremdeles verdens største land, med store ressurser og en sterk militærmakt, men på 1990-tallet opptrådte vi nærmest som om Russland ikke eksisterte. Den nye europeiske orden ble formet uten at vi brød oss særlig om å snakke med russerne. Vi så ikke at Russland en dag ville komme tilbake som en stormakt, og det betaler vi for i dag. Det var et slags overmot i Vesten over at vi hadde vunnet den kalde krigen, og nå skulle russerne bli som oss. Vestlige økonomer engasjerte seg med stor suffisanse for å få innført en slags hurtigvariant av markeds­økonomi i Russland. Det var den rene galskap.

Hardkjøret var ikke uten omkostninger. Kai Eide giftet seg ved inngangen til øst-vest-prosessen, men belastningen ved de lange fraværene ble for mye for ekteskapet.

– Familien fikk betale prisen. Jeg drev meg selv altfor hardt, og det er sannelig ikke noe å være stolt av. Men vi følte oss som pionerer for en ny internasjonal orden og lot oss rive med.

På samme tid kom han inn i rikspolitikken.

Etter stortingsvalget i 1989 dannet Høyres Jan P. Syse regjering, og hentet inn Eide som statssekretær for internasjonale spørsmål ved Stats­ministerens kontor. Oppholdet ble begivenhetsrikt, men regjeringen falt allerede høsten etter.

Ved valget i 1993 var han klar for å ta opp den politiske tråden.

– Jeg ble nominert på det alle trodde var sikker plass på Akershus Høyres liste, og var svært motivert. Men Høyre gjorde et av sine dårligste valg, og jeg kom ikke inn. Jeg ble vararepresentant, og har registrert fem møtedager på Stortinget. Så sto jeg der arbeidsløs, før Thorvald Stoltenberg fikk meg med til fredsmekling på Balkan.

– Nå er du fri fra alle bånd og kan satse på comeback i Høyre-bastionen Bærum?

– Jeg har vært partiløs i lang tid. Jeg meldte meg ut av Høyre for mange år siden, uten å gjøre noe nummer av det. Nå ligger nok min sympati på den sosialdemokratiske sida. Slik jeg ser det i dag, er kampen mot de voksende ulikhetene i samfunnet vår tids viktigste utfordring. Dessverre gjenstår det mye før noe parti har funnet gode nok svar.

Fra 2008 til 2010 hadde Kai Eide sitt vanskeligste oppdrag, som sjef for FNs organisasjon i Afghanistan. Han ble fysisk og mentalt utslitt av et liv omgitt av strenge sikkerhetstiltak, følelsen av utilstrekkelighet og belastningen ved å se medarbeidere bli drept. Han ble en uvanlig åpenhjertig kritiker av det militære felttoget.

– Det er fortsatt ingen gode nyheter fra Afghanistan. Økonomien og sikkerhetssituasjonen blir verre. Det eneste lyspunktet er at USA nå har sagt seg villig til å møte Taliban for direkte samtaler. Vi er mange som har jobbet for det, og kanskje har vi bidratt til den amerikanske beslutningen. Men det kommer seint.

– Hvordan vil du oppsummere erfaringene fra Afghanistan?

– En internasjonal styrke kan aldri bli stående så lenge uten å innfri de forventningene den selv skapte. Da vender folk seg mot den, og det er dette som har skjedd. Folket tror ikke lenger på det internasjonale samfunnet, og heller ikke på sin egen regjering. Vi burde ha gjort mye mer for å få til en politisk prosess med sikte på en avtale om forsoning. Uten dette er det nesten umulig å bekjempe korrupsjonen, som undergraver ethvert regjeringsapparat og gir Taliban støtte blant folk. Det er ganske dramatisk at ledende internasjonale aktører ikke har sett dette.

Forrige torsdag satt Kai Eide på et fly og leste rapporten om den norske krigsinnsatsen i Libya i 2011. På den tida var han politisk direktør i Utenriksdepartementet med Jonas Gahr Støre som sjef, og han besøkte Libya flere ganger.

– Mange land gikk inn i en militær operasjon med liten forståelse av landet og liten kunnskap om hvem våre libyske partnere var. Det gjaldt også oss. Libya hadde riktignok vært lukket lenge, men dette var ikke noe godt utgangspunkt.

En av hans bekymringer er manglende evne til å lære av feil, både nasjonalt og internasjonalt.

– Bjørn Tore Godals utvalg la fram en rapport om innsatsen i Afghanistan som var grundig, veldokumentert og ganske klar i sin dom. Men den har ikke resultert i noen gjennomgripende debatt om lærdommer av vårt engasjement, og det er skuffende. Skal vi bli bedre – og det bør vi etter Afghanistan, Irak og Libya – da må vi ha vilje til en inngående diskusjon. Jeg kjenner altfor mange eksempler på at evnen til å lære fra en konflikt til den neste er minimal.

Når (eller hvis) Kai Eide skal skrive sine memoarer, kan han låne tittel fra sin gamle kjenning Arne Olav Brundtland: «Gift med Gro». Eide og den ni år yngre Gro Holm hadde møttes noen ganger i embets medfør.

– Etter en mottakelse på Akershus under ambassadørsamlingen i 2002, der noen journalister var invitert, ble vi stående og vente på hver vår drosje. Jeg fikk telefonnummeret og ba henne på lunsj to dager etter. To år seinere giftet vi oss i Brussel, tre dager til ende.

De to har bodd sammen rundt halve tida etter at de ble gift.

– Jeg har vært i Kabul, Stockholm og flere steder, og Gro har hatt en korrespondentperiode i Washington, D.C.

Han holder seg uforskammet slank og sprek etter utallige mottakelser og middager.

– Gro og Nano får dele æren for at jeg holder meg sånn passe i form. Dessuten er forestillingene om diplomatenes utsvevende liv med drinker og feite sauser ganske overdrevne. Det var mer av sånt før i tida. Nå er kravene til ytelse mye hardere og livsstilen sunnere.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.00