Klassekampen.no
Lørdag 22. september 2018
De fleste norske bøker blir fullstendig oversett. Sånn må det nesten være.
Litteraturlivets harde lov
HØST: I bokredaksjonen.

Én av funksjonene en publikasjon som Bokmagasinet kan se ut til å fylle, er å være en slags lokalavis for bokfolk. Slik lesere av lokalaviser vil lese om hva som rører seg i deres nære omgivelser, og kanskje også ønsker å se deres egen virkelighet gjenspeilet, vil forfattere, forlagsfolk og boklesere se seg selv og sine egne interessefelt gjenspeilet på litteratursidene. Dette er en funksjon en kulturredaksjon i en riksavis bare unntaksvis kan fylle: Vi streber etter i sum å ha en bred dekning, men vi kan aldri ha full dekning. Der en virkelig lokalavis har mulighet til å omtale stort sett de fleste forfattere bosatt innenfor avisas nedslagsfelt, må en riksavis gjøre et strengt utvalg.

Bokhøsten er i full gang, og for et lesende menneske er det bare å glede seg over mengden og mangfoldet blant utgivelsene. De av oss som får store mengder av høstens grøde fysisk på skrivebordet, altså vi som jobber i bok- eller kultur­redaksjonene, må imidlertid forholde oss til overfloden med en viss nødvendig kynisme. Vi får mange, mange titalls bøker hver uke, og vi anmelder bare seks–åtte av dem. Det krever en temmelig nådeløs utvelgelses­prosess, preget av både system, målrettethet og personlig smak. Her i avisa ønsker vi en god blanding av sak og skjønn, og ut fra det velger vi ut bøker etter hva vi tror er av høy litterær kvalitet, eller hva vi synes virker tematisk interessant eller særegent og viktig – eller morsomt å skrive om. De enkelte kritikernes interesser spiller også inn. Av og til er det bøker redaksjonen synes er interessante, men som ingen av anmelderne vil lese. Og da kan boka bli lagt vekk. Det kan i teorien finnes bøker som er knallgode uten at vi får vite om det, for det er begrenset hvor mye vi rekker å sette oss inn i hver enkelt utgivelse før vi tar en avgjørelse om å anmelde eller ikke.

Til syvende og sist er virkeligheten slik: Flertallet av norske utgivelser blir ganske enkelt aldri omtalt.

Dette er til dels uproblematisk – det er rammene for den litterære offentligheten – men noen ganger plager det meg. I hver enkelt utgivelse er det lagt ned mye arbeid, mye personlig interesse og også en del penger. Forfattere og ansatte på de store forlagene kjenner bransjen, har sine kalkyler og vet hvor trangt nåløyet er. De blir sikkert også skuffet når hjertebarna deres blir oversett, men de er forberedt på skuffelsen.

Verre er det med nyetablerte småforlag eller selvpubliserte forfattere. Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser vi ukentlig får fra hittil ukjente forlag som har én utgivelse på lista, og som ønsker omtale i Bokmagasinet. Vi sier det samme hver gang: – Vi kan ikke vurdere boka uten å ha sett den, send oss et leseeks.

Det er jo sant, vi kan ikke vurdere bøker vi ikke har sett, men erfaringsmessig vet jeg at sjansen for at vi kommer til å skrive om dem, uansett er ytterst små, og jeg kan få vondt av tida og pengene som brukes på bok­produksjon og utsendelser.

De fleste småforlag har ikke de redaksjonelle musk­lene til storforlagene, og mange av de selv­publiserte bøkene er selvpublisert nettopp fordi de er blitt refusert av de etablerte forlagene. Det er ofte svært tydelig. Når vi av og til blir anklaget for å skrive mest om bøker fra store forlag, så er det altså helt riktig, og vi gjør dette utvalget basert på erfaring og skjønn.

Det er hardt å bli oversett, men om man er en forfatter som ikke bryter lydmuren, så er man altså i selskap med de aller fleste forfattere, også på de etablerte forlagene. Litteraturen er som livet selv, også på dette området.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.51