Klassekampen.no
Fredag 21. september 2018
POLITISK FLUKT: Zanele Sidzumo Baqwa kom til Norge som politisk flyktning fra Sør-Afrika. Som nittenåring i 1965 fikk hun stipend for å studere medisin i Norge, og derfra gikk veien videre til et langt yrkesliv i psykiatrien. Der har empatien med pasientene blitt en sentral del av arbeidet.
MIGRASJON
Memoarer fra et liv i eksil
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Zanele Sidzumo Baqwa har tatt det beste fra både Sør-Afrika og Norge. Det har både åpnet og lukket dører.

Zanele Sidzumo Baqwa er sju år. Hun er på vei hjem til Rustenburg, 75 kilometer nord for Johannesburg, med familien etter et besøk. Far og mor i forsetet, barna i baksetet. En ung, hvit politimann stopper dem for kontroll. Han vil se farens førerkort. Faren viser det. Så vil han se identitetskortet alle svarte menn må ha. Faren forteller at han har glemt det hjemme, så høflig han kan. Han kaller den unge mannen «my son». Den unge politimannen drar faren ut av bilen, sier han ikke er sønnen hans og dytter og trakasserer ham.

– Jeg så faren min bli nedverdiget så dypt, og jeg husker jeg tenkte: Jeg skal vise denne hvite mannen hvem jeg er og hva jeg kan bli når jeg vokser opp, sier Baqwa.

Det er 65 år siden. Traumene som oppstår av å bli fornektet sin egen menneskelighet etterlater et voldsomt sinne. Det har Baqwa kjent på.

– Respektløshet og maktmisbruk etterlot et sinne i meg.

Vi er hjemme hos den 72 år gamle pensjonerte psykiateren i leiligheten hennes på Majorstua i Oslo. Hun går til bokhylla og henter biografien hun ga ut i Sør-Afrika i fjor: «The Colonial Debt – a Memoir of a Life in Exile».

– Da jeg begynte å skrive boka, var det en form for … ikke terapi, men en bearbeiding av mine erfaringer. Jeg ville forsøke å se på hvor jeg er i forhold til der jeg var. Samtidig ville jeg at Norge skulle få se det sør­afrikanske blikket, og at Sør-Afrika skulle få se det norske blikket.

Fakta:

ZANELE SIDZUMO BAQWA

Alder: Fyller 73 år i oktober.

Sivilstatus: Enke siden 2001.

Yrke: Pensjonert psykiater. Nå er jeg skuespiller.

Hvor er du i livet?

– Jeg er i en båt på sjøen og ser at jeg nærmer meg horisonten, og jeg skulle ønske jeg kunne sette ned farten. Det er fortsatt så mye ugjort: ting å oppleve, barnebarn å bli kjent med.

PÅ SPARKET

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Får jeg lov til å si flere? I så fall vil jeg først nevne Doris Lessings «The Golden Notebook». Men også Toni Morisson har påvirket meg mye. Og boka «Things Fall Apart» av den nigerianske forfatteren Chinua Achebe, som er en eksponering av kolonialisme og konsekvensene av det.

– Har du en favorittfilm?

– Nå snakker du til en som vokste opp i filmverdenen. Faren min viste filmer på kinoen sin, så filmer har vært en stor del av livet mitt. Jeg er rett og slett film-crazy! «The Great Escape» og «The Ten Commandments» er klassikere som handler om kampen for frihet. Men jeg liker også kombinasjonen av Elizabeth Taylor og Richard Burton på lerretet.

– Hvilken musikk hører du på?

– Jeg hører på all type musikk, men jeg elsker jazz, soul og blues mer enn noe annet. Spesielt de gamle, som John Coltrane, Miles Davies og Sara Vaughn. Sørafrikansk «township jazz» som Hugh Masekela er også en favoritt.

En politisk flukt

Baqwa kom til Norge som politisk flyktning fra Sør-Afrika. Som nittenåring tok hun kontakt med African National Congress i Botswana i 1965 og havnet i Dar-es-­Salaam. Der ble hun tilbudt stipend for å studere medisin i Norge. På Vinstra i Gudbrandsdalen tok hun realfagslinja på ett år, og to år seinere var hun blitt legestudent i Oslo – et mål hun hadde satt seg som åtteåring.

En lang yrkeskarriere i samme by fulgte, blant annet på Oppsal Helsesenter, psykiatriske avdelinger på Lovisenberg og Ullevål med distriktssentre på Tøyen og Holmlia.

– Jeg jobbet med pasienter med kompleks problematikk, som fattigdom, rusproblemer, psykoser, flukt fra krig og undertrykkelse. Jeg fikk tilbakemelding av dem at de følte seg forstått. Jeg tror det ­kommer av at de ikke følte at jeg var «den andre», sier hun.

Baqwa forteller om lange, tunge vakter som assistentkirurg på 1980-tallet før hun ble psykiater. Hun måtte ha med seg barna på sykehuset og amme yngstedattera Nosizwe mens hun var på jobb.

– Takket være 1970-tallets kvinnekamp for å kunne amme på arbeid i Norge, legger hun til med et smil.

I retrospekt kjenner Baqwa at hun ikke hadde den støtten hun trengte rundt seg.

– Jeg ba ikke om støtte. Jeg lot dem tro at jeg klarte alt. Kvinner må kjempe hardt, og svarte kvinner må kjempe dobbelt så hardt. Sånn har det alltid vært, og slik er det frem­deles. Hudfarge har mye å si.

Jeg er fordi du er

Empati er viktig for Baqwa, og den går hånd i hånd med nysgjerrigheten hun har for menneskene rundt seg. Ofte stiller hun spørsmål tilbake, som man grubler på lenge etter man har dratt derfra.

Hun forteller at hun blant annet har jobbet en del med pasienter med posttraumatisk stresslidelse fra det ble anerkjent som en diagnose.

– Det at jeg selv var flyktning, ga meg et forsprang i behandlingen av andre flyktninger, tror jeg. Med min verdensanskuelse er det viktig for meg hvordan jeg møter pasienter, spesielt dem som har havnet utenfor systemet, med humanisme. Jeg ser det fra et sosialpolitisk perspektiv. For meg finnes ikke konseptet «de andre».

Det er dette som er den sør­afrikanske ubuntu-filosofien for Baqwa: «Jeg er fordi du er, og derfor er vi.» Empati har vært sentralt også i arbeidet med pasienter.

– Klart vi kan ha gode karakterer, være flinke studenter, men hvem er vi om vi ikke evner å se mennesket foran oss? spør hun.

Hun snakker i tråd med Søren Kierkegaards refleksjoner om hjelpekunst, å styrke hjelperens moralske ansvar. Som lege skal man ikke stole blindt på vitenskapelige fakta, men forsøke å se pasienten framfor seg.

– Når de hilser på zulu, så sier folk «sawubona», som betyr«jeg ser deg». Jeg er ikke zulu, men jeg elsker det. Det er en erkjennelse av den andre.

Igjen nevner hun ubuntu-filosofien, og forteller at som svar på «hvordan går det?», sier man på shona-språket at «jeg har det bra fordi du har det bra».

Det hvite blikket

I boka skriver Baqwa:

I am black in a white majority nation which has not yet felt comfortable in its plurality. I still get stared at, I experience discrimination, I have been a refugee.

Rasismen bak det som tilsynelatende ser ut som aksept, har kommet til syne mange ganger i Norge. Baqwa forteller blant annet om en norsk overlege som sa til henne da hun gikk forbi med en pasient: «Zanele! Husk, dette er Norge, det skal være norsk psykiatri».

– Jeg bare lo høyt. Hvilken annen psykiatri kan jeg bruke, jeg som er opplært i Norge?

Hun bruker et psykiatrisk begrep, «projektiv identifikasjon», når hun snakker om det hvite blikket. Begrepet ble først introdusert av psykoanalytikeren Melanie Klein i 1946 og forklarer prosessen hvor et menneske projiserer en tanke de har om et annet menneske på dem. Denne andre personen forandres av projeksjonen, og begynner å oppføre seg som om tankene eller overbevisningene projisert på dem faktisk karakteri­serer dem som menneske.

– Det er det blikket. Jeg føler meg bedømt og nedvurdert. Poenget med det å være umenneskeliggjort er at man tar skade av det. Det har påvirket alle aspekter ved livet mitt, sier Baqwa.

– Den bitre, svarte kvinnen er en stereotype jeg ikke vil vedkjenne meg. Men som en som har mye innsikt i menneskesinnet gjennom arbeidet mitt, skulle jeg ønske jeg hadde klart å fjerne holmene av bitterhet som jeg til tider gjen­kjenner i meg selv også.

Et polarisert samfunn

– Synes du at vi lever i et empatisk Norge i dag?

– Det gode finnes alltid. Men jo oftere jeg beveger meg ute på gata i denne tida vi lever i, jo mer var blir jeg. Etter at Fremskrittspartiet kom i regjering, ble jeg sparket av noen unge gutter rett utenfor denne leiligheten på Majorstua, i strøket hvor jeg har bodd i elleve år, sier hun.

Det er første gang i hennes liv hun har opplevd noe lignende. Polariseringen i samfunnet blir tydeligere for hver dag som går, og er et varsel.

– Vi må kunne snakke om objektive situasjoner uten at man skal nedvurdere grupper i samfunnet. Dette handler ikke bare om rasisme, men også at det blir større sosioøkonomiske forskjeller blant nordmenn.

Åpne og lukkede dører

Når Baqwa snakker, bytter hun sømløst mellom engelsk og norsk. Språkene utfyller hverandre. Sånn er identiteten hennes, ikke todelt, men en slags symbiose av det norske og sørafrikanske.

– Å ha en så sterk tilknytning til to land har gjort meg rikere som menneske. Jeg har tatt det beste fra begge land og skapt det til mitt eget. Og jeg har gitt det videre til mine barn.

Hun har mange gode minner: om all musikken i hjemmet, den lille verdenen de skapte som familie. Hjemme i Sør-Afrika ble de kalt «Zanele and the gang of five».

– Jeg tok med meg barna på alt av kulturtilbud for å få dem så integrert som mulig. Jeg ville de skulle bruke de flotte mulighetene som finnes her.

Det er trist, sier hun, at en del av befolkningen ikke skal delta i fellesskapet.

Integreringen går begge veier, men man blir påvirket av hvordan man blir møtt.

– Da jeg kom til Vinstra, ble jeg møtt som en prinsesse, og de spilte korpsmusikk på stasjonen. I dag blir du møtt av en lukket dør.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.01