Fredag 21. september 2018
FAST: Ap-leder Jonas Gahr Støre sier det er umulig å vite hva som hadde skjedd i Libya dersom Nato ikke hadde grepet inn. FOTO: christopher olssøn
Fredsforhandlingene kunne ført fram, sier Støre:
Nato kunne prøvd fred
FORHANDLINGER: Sviktende lederskap fra Nato-landene USA, Frankrike og Storbritannia gjorde det vanskeligere å få til en fredsavtale i Libya, sier Jonas Gahr Støre.

Libya-krigen

Sju år etter Natos intervensjon i Libya er landet fremdeles i borgerkrig og kaos. Nato bombet diktatoren Muammar al-Gaddafis styrker for å hindre et massedrap på den libyske befolkningen, men i ettertid eksisterer få beviser på at Gaddafi faktisk gjennomførte noen massedrap.

Likevel sier Ap-leder Jonas Gahr Støre at det var riktig av Norge å sende kampfly til Libya.

– På det tidspunktet måtte vi gjøre en vurdering på grunnlag av det vi da visste. Debatten om at det i ettertid viste seg å ikke være en trussel mot sivile, er meningsløs, fordi den militære aksjonen så entydig markerte et skille. Vi får ikke svar på hva som hadde skjedd om verdenssamfunnet hadde sett en annen vei, og Gaddafi hadde konkludert med at han hadde frie hender, sier Støre.

Fakta

Libya-rapporten:

• Torsdag forrige uke la Libya-utvalget fram sin evaluering av Norges inter­vensjon i Libya i 2011.

• Utvalget konkluderer med at intervensjonen i Libya ikke brøt med FN-mandatet fra Sikkerhetsrådet, på tross av at den Nato-ledede operasjonen fikk regimeskifte som konsekvens.

• FN-mandatet i resolusjon 1973, vedtatt 17. mars 2011, tillater bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen i Libya.

• I rapporten ble også det norske forsøket på fredsforhandlinger for første gang offisielt omtalt.

Advarte Stortinget

Som utenriksminister i den rødgrønne regjeringen advarte Støre Stortinget mot konsekvensene av en intervensjon i Libya 16. mars 2011, dagen før FNs sikkerhetsråd stemte for å gripe inn i landet.

Samtidig sa Støre at regjeringen ville støtte en intervensjon dersom Sikkerhetsrådet åpnet for det.

– Det er meningen med Sikkerhetsrådet at det går inn og tar en kollektiv avgjørelse. Poenget med Sikkerhetsrådet er å ha et beslutningsorgan på toppen når det gjelder så alvorlige spørsmål som bruk av militær makt, sier han.

– I spørretimen Stortinget 16. mars 2011, dagen før resolusjonen i Sikkerhetsrådet, sa du at det var vanskelig å vite hvem som egentlig kjempet mot hverandre i Libya. I ettertid har det blitt klart at islamister utgjorde en ganske stor del av opprørerne. Ble det undervurdert i 2011?

– Jeg står inne for det jeg sa. Det var uklart hvem som står bak de ulike militsene. Man visste at Benghazi var et tilholdssted for væpnede islamister. Den kunnskapen hadde vi, men det var ikke et argument for ikke å handle.

Avgjort på slagmarken

Under Libya-krigen foregikk flere ulike forsøk på å forhandle fram en fredsløsning mellom Gaddafi-regimet og opprørerne. Ett av forsøkene skjedde i norsk regi, og Støre var personlig involvert.

Det norske utenriksdepartementet organiserte en rekke møter mellom opposisjonsledelsen og representanter fra Gaddafis familie, og Støre snakket selv med Muammar al-Gaddafis sønn Saif al-Gaddafi. Forhandlingene strandet noen måneder ut i krigen, i mai 2011.

– Hvorfor brøt forhandlingene sammen?

– I lys av det jeg vet om andre initiativ, var vårt forhandlingsspor det mest seriøse og mest løfterike. Vårt opplegg hadde tilnærmet enighet om en prosess for en overgang til et fredelig styre, og arbeid med en ny grunnlov. Men i løpet av mai tok den militære dynamikken over. Gaddafi selv forsvant inn i en militær logikk fullt og helt, sier Støre.

Manglet ledelse i Nato

I tillegg til Norge gjorde også Den afrikanske union (AU) forsøk på forhandlinger. I ettertid har AU ment at den eneste måten å få til en politisk løsning hadde vært om Nato presset opprørerne til forhandlingsbordet.

– Stemmer det?

– Ja, det tror jeg er en analyse som har elementer av sannhet i seg. Men for det første var AUs ulike forsøk ganske kaotiske. Dessuten gikk AU langt i retning av å verne Gaddafi, sier Støre.

Han sier opprørerne skiftet syn i løpet av mai og juni 2011, og at de utover sommeren ville vinne krigen militært.

– De ledende statene i den militære kampanjen – USA, Frankrike, Storbritannia – hadde en uklar forståelse av lederansvaret. Opplevelsen av ansvar og initiativ til å finne alternativer til den militære, var svak fra de ledende statenes side. Den militære logikken ble dominerende, sier han.

Vil ikke dømme fra Oslo

I 2011 var Nicolas Sarkozy president i Frankrike. I mars i år ble han siktet for å ha mottatt 50 millioner euro i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi i 2007. Flere franske medier setter bestikkelsene i sammenheng med krigen.

– Mener du anklagene mot den franske presidenten har noe så si for hvordan krigen skal fortolkes i ettertid?

– Det bør det ha. Når det gjelder franske presidentens opptreden, synes jeg det er umulig å sitte i Oslo og felle noen dom. Jeg merker meg at den franske presidenten benekter på det sterkeste at dette har funnet sted. Man kan gjøre seg sine egne tanker, men jeg vil ikke kommentere på det.

– Hadde franskmennene en egen interesse som gikk parallelt med Natos før og under krigen?

– Det syns jeg det er vanskelig å svare på.

Forhold seg til FN-mandatet

Libya-utvalget har konkludert med at så lenge Norge var med, så var Natos krig i Libya innenfor FN-mandatet. Flere folkerettsjurister har sagt seg uenig i utvalgets konklusjon, blant andre jussprofessor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo. Han mener Gaddafis vilje til å true sin egen sivilbefolkning ble redusert da Gaddafis militære evne ble svekket sommeren 2011.

– Jeg er uenig med Ulfstein, sier Støre.

– Slik kan man tenke teoretisk. Det pågikk en konflikt med et regime som hadde vist vilje til å vende våpen mot folk, sivile. Det er å slå inn åpne dører å si at noen av de deltakende landene hadde regimeendring og Gaddafis avgang som mål for operasjonen. Det visste alle. Vi kunne også se at utfallet av operasjonen var en så svekket Gaddafi at han ville falle, jeg tror ingen gråt tårer for det. Like fullt var vi med i en operasjon som hadde et FN-mandat, og vi sto ved det, sier han.

magnusl@klassekampen.no

Onsdag 12. desember 2018
MOT MAY: I den britiske opposisjonens rekker vokser kravet om mistillit mot regjeringen og omkamp om brexit. Opposisjonsleder Jeremy Corbyn nøler.
Tirsdag 11. desember 2018
HØYT SPILL: En ordkrig om FNs klimaforskning vekker harme og bekymring idet Polen-toppmøtet går inn i sin siste, avgjørende uke. Diplomatene jobber på spreng for å unngå tilbakeslag.
Mandag 10. desember 2018
SPRES: Mens De gule vestene fortsetter sine protester i Frankrike, sprer bevegelsen seg. – De har blåst liv i Basra-protester, sier irakisk analytiker.
Lørdag 8. desember 2018
GUL BØLGE: Ytre venstre i Frankrike får både ros og ris for sin støtte til De gule vestene. I dag ventes dramatiske ­demonstrasjoner.
Fredag 7. desember 2018
KAMP: Protester mot avgifter og industrinedleggelser viser oss at klimasaken ikke vil gå uten at arbeidere og folk flest er med på laget, mener Espen Barth Eide i Ap.
Torsdag 6. desember 2018
FORURENSING: Verdens samlede CO2-utslipp har vokst svært mye i år. Hovedårsaken er mer kullkraft i Asia.
Onsdag 5. desember 2018
SPAGAT: Klimaminister Ola Elvestuen reiser til Polen for å styrke de internasjonale klimaavtalene, men hjemme i Norge når han ikke sine egne klimamål. – Vi vil ikke ha industridød, sier han.
Tirsdag 4. desember 2018
SER HAN DEM NÅ? En lederløs, refleksgul bevegelse ryster Macrons Frankrike i sine grunnvoller. Kan han stoppe «de gule vestene» med tåregass og politi?
Mandag 3. desember 2018
REGIMEENDRING: Mexicos nye president ønsker å reise seg som en solidarisk leder i Mellom-Amerika. Men eksperter er usikre på om han vil klare å få bukt med korrupsjonen i landet.
Lørdag 1. desember 2018
I BEVEGELSE: Også i Kina har kvinner latt seg inspirere av metoo. Stadig flere bryter stillheten, i kamp mot sensur og mannsdominans.