Fredag 21. september 2018
FAST: Ap-leder Jonas Gahr Støre sier det er umulig å vite hva som hadde skjedd i Libya dersom Nato ikke hadde grepet inn. FOTO: christopher olssøn
Fredsforhandlingene kunne ført fram, sier Støre:
Nato kunne prøvd fred
FORHANDLINGER: Sviktende lederskap fra Nato-landene USA, Frankrike og Storbritannia gjorde det vanskeligere å få til en fredsavtale i Libya, sier Jonas Gahr Støre.

Libya-krigen

Sju år etter Natos intervensjon i Libya er landet fremdeles i borgerkrig og kaos. Nato bombet diktatoren Muammar al-Gaddafis styrker for å hindre et massedrap på den libyske befolkningen, men i ettertid eksisterer få beviser på at Gaddafi faktisk gjennomførte noen massedrap.

Likevel sier Ap-leder Jonas Gahr Støre at det var riktig av Norge å sende kampfly til Libya.

– På det tidspunktet måtte vi gjøre en vurdering på grunnlag av det vi da visste. Debatten om at det i ettertid viste seg å ikke være en trussel mot sivile, er meningsløs, fordi den militære aksjonen så entydig markerte et skille. Vi får ikke svar på hva som hadde skjedd om verdenssamfunnet hadde sett en annen vei, og Gaddafi hadde konkludert med at han hadde frie hender, sier Støre.

Fakta

Libya-rapporten:

• Torsdag forrige uke la Libya-utvalget fram sin evaluering av Norges inter­vensjon i Libya i 2011.

• Utvalget konkluderer med at intervensjonen i Libya ikke brøt med FN-mandatet fra Sikkerhetsrådet, på tross av at den Nato-ledede operasjonen fikk regimeskifte som konsekvens.

• FN-mandatet i resolusjon 1973, vedtatt 17. mars 2011, tillater bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen i Libya.

• I rapporten ble også det norske forsøket på fredsforhandlinger for første gang offisielt omtalt.

Advarte Stortinget

Som utenriksminister i den rødgrønne regjeringen advarte Støre Stortinget mot konsekvensene av en intervensjon i Libya 16. mars 2011, dagen før FNs sikkerhetsråd stemte for å gripe inn i landet.

Samtidig sa Støre at regjeringen ville støtte en intervensjon dersom Sikkerhetsrådet åpnet for det.

– Det er meningen med Sikkerhetsrådet at det går inn og tar en kollektiv avgjørelse. Poenget med Sikkerhetsrådet er å ha et beslutningsorgan på toppen når det gjelder så alvorlige spørsmål som bruk av militær makt, sier han.

– I spørretimen Stortinget 16. mars 2011, dagen før resolusjonen i Sikkerhetsrådet, sa du at det var vanskelig å vite hvem som egentlig kjempet mot hverandre i Libya. I ettertid har det blitt klart at islamister utgjorde en ganske stor del av opprørerne. Ble det undervurdert i 2011?

– Jeg står inne for det jeg sa. Det var uklart hvem som står bak de ulike militsene. Man visste at Benghazi var et tilholdssted for væpnede islamister. Den kunnskapen hadde vi, men det var ikke et argument for ikke å handle.

Avgjort på slagmarken

Under Libya-krigen foregikk flere ulike forsøk på å forhandle fram en fredsløsning mellom Gaddafi-regimet og opprørerne. Ett av forsøkene skjedde i norsk regi, og Støre var personlig involvert.

Det norske utenriksdepartementet organiserte en rekke møter mellom opposisjonsledelsen og representanter fra Gaddafis familie, og Støre snakket selv med Muammar al-Gaddafis sønn Saif al-Gaddafi. Forhandlingene strandet noen måneder ut i krigen, i mai 2011.

– Hvorfor brøt forhandlingene sammen?

– I lys av det jeg vet om andre initiativ, var vårt forhandlingsspor det mest seriøse og mest løfterike. Vårt opplegg hadde tilnærmet enighet om en prosess for en overgang til et fredelig styre, og arbeid med en ny grunnlov. Men i løpet av mai tok den militære dynamikken over. Gaddafi selv forsvant inn i en militær logikk fullt og helt, sier Støre.

Manglet ledelse i Nato

I tillegg til Norge gjorde også Den afrikanske union (AU) forsøk på forhandlinger. I ettertid har AU ment at den eneste måten å få til en politisk løsning hadde vært om Nato presset opprørerne til forhandlingsbordet.

– Stemmer det?

– Ja, det tror jeg er en analyse som har elementer av sannhet i seg. Men for det første var AUs ulike forsøk ganske kaotiske. Dessuten gikk AU langt i retning av å verne Gaddafi, sier Støre.

Han sier opprørerne skiftet syn i løpet av mai og juni 2011, og at de utover sommeren ville vinne krigen militært.

– De ledende statene i den militære kampanjen – USA, Frankrike, Storbritannia – hadde en uklar forståelse av lederansvaret. Opplevelsen av ansvar og initiativ til å finne alternativer til den militære, var svak fra de ledende statenes side. Den militære logikken ble dominerende, sier han.

Vil ikke dømme fra Oslo

I 2011 var Nicolas Sarkozy president i Frankrike. I mars i år ble han siktet for å ha mottatt 50 millioner euro i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi i 2007. Flere franske medier setter bestikkelsene i sammenheng med krigen.

– Mener du anklagene mot den franske presidenten har noe så si for hvordan krigen skal fortolkes i ettertid?

– Det bør det ha. Når det gjelder franske presidentens opptreden, synes jeg det er umulig å sitte i Oslo og felle noen dom. Jeg merker meg at den franske presidenten benekter på det sterkeste at dette har funnet sted. Man kan gjøre seg sine egne tanker, men jeg vil ikke kommentere på det.

– Hadde franskmennene en egen interesse som gikk parallelt med Natos før og under krigen?

– Det syns jeg det er vanskelig å svare på.

Forhold seg til FN-mandatet

Libya-utvalget har konkludert med at så lenge Norge var med, så var Natos krig i Libya innenfor FN-mandatet. Flere folkerettsjurister har sagt seg uenig i utvalgets konklusjon, blant andre jussprofessor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo. Han mener Gaddafis vilje til å true sin egen sivilbefolkning ble redusert da Gaddafis militære evne ble svekket sommeren 2011.

– Jeg er uenig med Ulfstein, sier Støre.

– Slik kan man tenke teoretisk. Det pågikk en konflikt med et regime som hadde vist vilje til å vende våpen mot folk, sivile. Det er å slå inn åpne dører å si at noen av de deltakende landene hadde regimeendring og Gaddafis avgang som mål for operasjonen. Det visste alle. Vi kunne også se at utfallet av operasjonen var en så svekket Gaddafi at han ville falle, jeg tror ingen gråt tårer for det. Like fullt var vi med i en operasjon som hadde et FN-mandat, og vi sto ved det, sier han.

magnusl@klassekampen.no

Onsdag 8. april 2020
KAMP: Hele verden vil ha tak i det ­samme utstyret. – Det stjeles og beslaglegges over en lav sko. Vi har væpnede vakter på lageret vårt i Kina, sier forretningsmannen Stephen Fu.
Tirsdag 7. april 2020
NY EPOKE: Jubel og lettelse, sinne og avventende skepsis møter Keir Starmer, idet den nyvalgte Labour-lederen tar fatt på sin forvandling av partiet.
Mandag 6. april 2020
FEILDESIGN: Verdensbanken er under angrep. Låneinstitusjonen beskyldes for å berike investorer på bekostning av fattige lands koronakapasitet.
Lørdag 4. april 2020
BETENKT: Flere land snur seg til IMF for hjelp til å håndtere koronakrisa. Økonomer mener organisasjonen må gjennom drastiske forandringer for å kunne spille en konstruktiv rolle.
Fredag 3. april 2020
STENGT: Eksport­restriksjoner på en rekke legemidler skaper frykt for at verdens medisinskap går tomt.
Torsdag 2. april 2020
VEISKILLE: Blir verden etter korona en ­nyliberal dystopi der Amazon og ­Google ­gjennomsyrer alt og alle – eller kan folket ta digital revansj?
Onsdag 1. april 2020
ØKER: Krisetele­foner nedringes når portforbud innføres. Fra flere land meldes det om en stor økning av vold i hjemmet i forbindelse med koronakrisa.
Tirsdag 31. mars 2020
TILTAK: Koronaepidemien river opp gamle sår fra eurokrisa. Nå vil 13 av 19 regjeringer i eurosona ha felles forpliktelser for å verne de svakeste landene mot katastrofe.
Mandag 30. mars 2020
BEKYMRA: WHO-topp Rick Brennan frykter fattige og krigsherjede land står uten mulighet til å forberede seg på korona, fordi Vesten stikker av med utstyret.
Lørdag 28. mars 2020
SUKSESS: Hele verden ser mot Sør-Korea for råd om virusbekjempelse. Vi ba en epidemiekspert fra Seoul forklare løsningen alle snakker om.