Klassekampen.no
Mandag 17. september 2018
Historien er full av konspirerende og maktsultne sønner.
Far mot sønn
BIBELSK FAMILIETRAGEDIE: Absalom gjorde opprør mot sin far David, og falt til slutt i kamp da håret hans ble hengende fast i et tre. BILDE: SCENER FRA ABSALOMS LIV, UKJENT, CA. 1250, THE J. PAUL GETTY MUSEUM, LOS ANGELES
ET TU, HENRIK: Henrik den unge gjorde opprør mot sin far Henrik den 2. Her blir han kronet til medkonge av sin far som femtenåring. BILDE: UTSNITT FRA THE BECKET-LEAVES (C. 1120-1240), UKJENT KUNSTNER, WIKIMEDIA COMMONS
Hvorfor var familien så ofte opphav til blodige konflikter i høy middelalderen?

MIDDELALDER

Hans Jacob Orning

England var Europas mest og best styrte kongedømme i høymiddelalderen. Men hver eneste konge måtte tåle opprør, ofte fra sin egen familie. Vilhelm Erobreren (konge 1066-87) fikk sin eldstesønn Robert Curthose mot seg. Henrik 2. (konge 1152-89) opplevde flere ganger at sønnene gikk mot ham. Sønnen Johan (1199–1216) fikk stort sett alle mot seg, og hans sønn Henrik 3. (1216–72) møtte gjentatt motstand fra stormenn og fra sønnen Edward (1272-1307).

Slike opprør fant ikke bare sted i England. For eksempel gjorde Henrik (7.) i Det tysk-romerske riket opprør mot Frederik 2. i 1234, og Sancho mot Alfonso 10. i Castilla i 1282. I Norge kom det ikke så langt, men Håkon Håkonssons sønn Håkon unge døde nokså beleilig i 1257 så den yngre Magnus (Lagabøte) kunne ta over etter faren. Sverige var ikke så heldig stilt. Der brøt det ut full brødre­krig etter Magnus Ladulås’ død i 1290.

Selv i Bibelen gjorde sønner opprør mot sine fedre. Absalom satte seg opp mot faren kong David, en krig som endte med Absaloms fall.

Hvorfor var familien, som skulle være arnestedet for lojalitet og kjærlighet, så ofte opphav til blodige konflikter? Hvorfor hedret ikke sønner sine fedre, slik Bibelens bud oppfordret til?

Én helt åpenbar grunn var at politikken i middelalderen var personbasert. Selv om England var et godt utbygd kongerike, betydde det ikke at politikken var institusjonalisert. La oss ta Henrik den unges opprør mot Henrik 2. i 1173–74 som et eksempel.

Opprøret i 1173–74

Henrik hadde blitt konge etter en nesten 20 år lang borgerkrig mellom hans mor Matilda og Stephen av Blois, en periode som i engelsk historie bare kalles «anarkiet» (1135-54). Etter at Henrik tiltrådte hadde han møysommelig strammet tøylene på adelen. I tillegg var hans rike blitt betydelig utvidet fordi han som sønn av greven av Anjou og ektemake til Eleanora av Aquitaine hadde fått mangedoblet besittelsene i Frankrike. Vi kaller dette det angevinske imperiet.

Henrik fikk fire sønner som vokste opp: Henrik, Richard, Geoffrey og Johan. Kongen forsøkte sannsynligvis så godt han kunne å tilfredsstille sine sønner uten å gi slipp på altfor mye. Richard, Geoffrey og Johan fikk besittelser i Frankrike, mens sønnen Henrik (Unge) ble kronet allerede som femtenåring i 1170.

Men det var ikke nok, for tre år senere gjorde den unge Henrik opprør mot sin far. Historikeren Roger av Howden forklarte det slik: «Kongssønnen mistet både sine følelser og sanser; han avviste den uskyldige, forfulgte sin far, tilranet seg autoritet, beslagla et kongerike; han alene var den skyldige, og likevel var en hel hær sammensverget mot hans far; ‘slik gjør en manns galskap mange gale’. For det var ham som tørstet etter en fars blod!»

Ikke alle var enige i at Henrik Unge handlet så overilt og forrædersk. Trubaduren og historikeren Jordan Fantosme skrev om den unge Henriks opprør direkte henvendt til kong Henrik 2.: «Etter kroningen og maktoverdragelsen tok du fra din sønn mye av hans autoritet, du bestred hans ønsker slik at han ikke kunne utøve makt.» For Jordan hadde den unge kongen dermed en legitim grunn til å opponere mot sin far, i det minste til å være frustrert.

Munken William av Newburgh kom med andre forklaringer på konflikten. Den unge kongen kunne nok føle seg frustrert, men så hadde han i hemmelighet oppsøkt sin svigerfar, den franske kong Ludvig 7., som benyttet anledningen til å oppfordre ham til å gå mot faren. Dermed var snøballen begynt å rulle: «Da begynte mange mektige og adelige mennesker, både i England og utlandet, enten drevet av rent hat eller lokket av ønsker av de mest forfengelige slag, å svike faren for sønnen, og å forberede seg på krig.»

Feide, opprør eller krig?

Henrik 2. satt på toppen av en vulkan. Det som startet som en familiefeide hadde etter hvert utviklet seg til å bli et opprør, en borgerkrig og en internasjonal krig. Det var ikke bare sønnene som kunne ha sine gode grunner til å opponere mot faren. Adelen var blitt vingeklippet da den egenmektige kongen etter de ødeleggende borgerkrigene hadde inndratt borger eller jevnet dem med jorden. Stormenn som jarlene av Leicester, Chester og Norfolk nølte ikke lenge før de støttet den unge kongen.

Så snart opprøret var i gang var også skottekongene snare med å utnytte fordelene dette ga. Kongens bror slo seg sammen med opprørerne og foretok angrep i Nord-England, mens kong William kjøpslo med begge parter om å få de beste betingelsene.

For franskekongen var situasjonen enda mer akutt. Engelske konger hadde vært en maktfaktor i Frankrike siden Vilhelm Erobreren ble konge av England i tillegg til å være hertug av Normandie i 1066. Men med Henrik 2.s angevinske røtter og ekteskap med Eleanora av Aquitaine var den engelske kongen gått fra å være en av mange makthavere i Frankrike til å bli den desidert mektigste. Selv hadde franskekongen kun ubestridt autoritet i området rundt Paris. Også han hadde vært gift med Eleanora av Aquitaine, men da ekte­skapet forble sønneløst ble de skilt, og en verdifull alliert forsvant.

Ludvig var i realiteten innringet av den engelske kongen. Det var vinn eller forsvinn. En foreløpig avklaring i fransk favør kom da Filip August slo kong Johan i slaget ved Bouvines i 1214, og fikk kontroll med store deler av nord- og vest-Frankrike. Det var likevel først etter Hundreårskrigen (1337–1453) at England var (så å si) ute av kontinentet.

Den ridderlige kongen?

Henrik unge og hans allianse av frustrerte stormenn, den franske og den skotske kongen led et avgjørende nederlag mot Henrik 2. sommeren 1174. Etter det reiste kongen fra borg til borg og beleiret dem til de overga seg. Opprøret hadde vært en trussel som nær hadde drevet ham fra tronen, og som krønikeskriverne understreket var det mye personlig hat og frustrasjon som lå bak konflikten.

Underlig er det da at opprøret ble avsluttet med at så å si alle ble benådet. Den unge kongen fikk attpåtil større områder enn han før hadde hatt. Var benådningen utslag av en fars gjenvunne kjærlighet til sin hjemkomne sønn? Neppe. Fire år tidligere hadde Henriks menn stormet inn i katedralen i Canterbury og slaktet ned Thomas Becket, erkebiskopen. Drapet kostet nesten kongen tronen, ikke bare fordi det ble begått i kirken på brutalt vis, men fordi det var uhørt å drepe sine motstandere når de var av høy stand.

På denne tiden var ridderkulturen i sin fulle blomst i Europa, med den unge kongen som en av de fremste eksponentene. Som ridder kunne Henrik bevege seg fritt rundt i Europa, også hos sin rival franskekongen, i trygg forvissning om at riddere ikke drepte hverandre. Visst sloss de mot hverandre på spektakulært vis. Men lansene deres ble buttere og buttere, og det verste de kunne risikere var å bli tatt til fange og ble krevd løsepenger for (Henriks bror Richard Løvehjerte ble tatt til fange på vei hjem fra det ­ 3. korstoget, og løsepengene ble betalt – selv om de beløp seg til 2–3 engelske statsbudsjetter).

Ridderkulturen bygde ikke bare på et æresfellesskap mellom ridderne, men på en politisk kultur der man ikke henrettet sine fiender av mer pragmatiske hensyn. Dersom kongen henrettet en stormann risikerte han å få hele hans område og nettverk mot seg. Kong Johan fikk smake på den medisinen som besto i å få for mange stormenn mot seg på en gang. Underskriften på Magna Carta var prisen han måtte betale for det. Det var ikke før mot slutten av 1200-tallet at de engelske kongene satt trygt nok til at han kunne henrette sine politiske motstandere.

Det uforutsigbare hoffet

Mye av det politiske spillet foregikk ved hoffet. Kongen hadde så mange han skulle gjøre til lags, og så få ressurser. Mektige og etablerte jarler kunne ofte være brysomme for kongen, som heller overlot makt til sine egne favoritter som var mer avhengige av ham. Resultatet var et maktspill som var helt uforutsigbart, slik kronikøren Walter Map setter så godt ord på: «hoffet er et behagelig sted kun for dem som har oppnådd dets gunst, og denne gunsten kommer uavhengig av fornuft, etablerer seg uten hensyn til fortjeneste, og ankommer i det skjulte fra ukjente årsaker.»

Den engelske historikeren John Jolliffe karakteriserer den engelske kongenes maktutøvelse slik: «herskerens personlige hat og frykt ble satt i spill som effektive krefter i den politiske verdenen.» Spørsmålet om hvorfor så mektige konger fikk så mange opprør mot seg kan derfor snus på hodet: de engelske kongene hadde ikke så mye makt – i hvert fall ikke makt som var uavhengig av deres person; til gjengjeld var opprørene mot dem sjelden så brutale som de kan virke som. Opprør og fred var to tilstander som egentlig liknet hverandre ganske mye. Opprør var mest en intensivering av konflikter som lå der hele tiden.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.47