Klassekampen.no
Mandag 17. september 2018
MALCOLM I MIDTEN: Mac Millers skapte musikk som er usedvanlig vel egnet som utgangspunkt for refleksjon rundt rusepidemien som tok livet av ham, bare 26 år gammel. FOTO: CHRISTIAN WEBER
Mac Miller 1992-2018: Noen betaler regningen, og noen profitterer, på overdosepidemien.
Syndebukken peker på

KOMMENTAR

7. september, sent fredag kveld norsk tid, ble rapperen Mac Miller, født Malcolm James McCormick, funnet livløs i sitt hjem i nabolaget Studio City i Los Angeles, bare 26 år gammel. I skrivende stund er ikke nøyaktig dødsårsak offentlig kjent, men det er bred enighet om at det meste peker mot en form for overdose, også sett i lys av den unge rapperens høyst offentlige kamp mot avhengighet, drevet frem av såkalte indre demoner, slik han selv skildret det i et utall åpenhjertige tekster. Som for eksempel på sporet «God Speed», fra 2015-albumet «GO:OD AM»;

But white lines be numbing them dark times / Them pills that I’m popping, I need to man up / Admit it’s a problem, I need a wake up / Before one morning I don’t wake up.

«GO:OD AM» står sammen med oppfølgeren «The Divine Feminine» og ferske «Swimming» igjen som seiersmonumenter fra den andre sentrale kampen i Millers liv. Kampen for å bli tatt seriøst som rapper og musiker, etter et brått gjennombrudd som mange rett og slett anså som ufortjent – selv pekte Miller direkte mot den massive (og sett i etterpåklokskapens lys ganske unyanserte) motstanden han møtte hos særlig kritikerstanden, som foranledning til at han utviklet et alvorlig avhengighetsforhold til særlig syntetiske opioider.

For man leter naturligvis etter forklaringsmodeller når et ungt menneske går bort på et vis som dette, det er en høyst menneskelig respons. Det kan fremfor alt være en sunn anledning til å ta noen runder med en selv, både eget forhold til rus, men også hvordan man forholder seg til unge, sårbare mennesker med åpenbare rusproblemer – dette gjelder ikke minst for min egen yrkesgruppe. Men dessverre er det en like menneskelig respons å vende pekefingeren utover, lengst mulig vekk fra en selv. I dagene etter Millers dødsfall var det ekstra ubehagelig å lese meldingene fra sinte unge menn (men også kvinner) som vendte sorg til et totalt uakseptabelt og morbid målrettet sinne mot Mac Millers eks-kjæreste Ariana Grande, og påla henne et direkte ansvar for dødsfallet, etter bruddet mellom de to i mai. Som om ikke hun har måttet ta stilling til nok uforskyldte tragedier fra før i sitt unge liv.

Men Ariana Grande var ikke det eneste målet for pekefingeren. «Kulturen» har også fått sitt i dagene som har gått, spesifikt ungdomskulturen, selvsagt. Med mumlete unge rappere med rusforherligende navn som Lil Xan, eller for den del den ditto ansiktstatoverte rapkollegaen Lil Peep, som døde i november i fjor av en overdose opioid-preparater. Man har endog hørt voksne folk ytre at det ikke er rart at USA har en realitystjerne som president, når popkulturen domineres av ansiktstatoverte tosker som verken kan synge eller spille et instrument.

Det er smakløst å bruke et ungt menneskes død til å la fordommer få fritt utløp, særlig i anledning dødsfallet til en musiker som Mac Miller, som for øvrig var multiinstrumentalist med en høyst habil sangstemme, og en låtskriver som skrev usedvanlig ærlige tekster om sin egen kamp mot avhengighet, tekster det er hjerteskjærende å vende tilbake til i disse dager. Men som også åpner opp for ærlig og sannferdig refleksjon rundt problematikken, om man faktisk lytter. En problematikk som for øvrig ikke er begrenset til snevre kulturelle båser som muliggjør en behagelig moralistisk avstand fra en selv – opioidepidemiens mest berømte offer innen underholdningsbransjen så langt var tross alt Prince, en musiker som trodde fast på ideen om musikkens negative påvirkningskraft, som gjerne sensurerte sine egne gamle tekster etter en religiøs/moralsk oppvåkning, og som alltid predikerte beinhardt for total-nykterisme.

Hva angår nettopp rap og rus, er det også verdt å bemerke at opioider har tatt livet av store, sentrale kunstnere lenge før noen snakket om noen «bølge» eller epidemi. Helt siden pioneren DJ Screw døde av en overdose hostesaft med kodein i november 2000, et par tiår før hans unike «screwed and chopped»-teknikker fikk utbredelse helt inn i kunstmusikken (via for eksempel Nicholas Britells Oscarnominerte originalmusikk til filmen «Moonlight» fra 2016), Mens den stilsettende, fleksible vokalisten Pimp C fra gruppen UGK døde under lignende omstendigheter på et hotellrom i 2007. For å være litt krass: som vanlig brydde ingen seg, den gang ofrene var svarte menn fra indre by, den gang dødsfallene holdt seg trygt innenfor grensene til det «andre Amerika». Først når forstedenes sønner faller, som Mac Miller og Lil Peep, blir det et «samfunnsproblem» og en epidemi.

Det er jo på sett og vis dette som er unikt med rusmisbruket, vil mange si. Det kjenner ingen klassemessige barrierer. Det er en sannhet med modifikasjoner. En styrtrik eksentrisk gründertype som Elon Musk kan sitte og røyke marihuana fra bong i podcast-studio, for å understreke sin rebelske natur. Men hans selskap Tesla kjører fortsatt omfattende narkotikatester før de ansetter. For ikke å snakke om hvem som bærer de tyngste konsekvensene av anvendelsen av strafferettslige virkemidler i «krigen mot narkotika». Men selve avhengigheten beveger seg allikevel på tvers av samfunnets skillelinjer. Og på tvers av forskjellige samfunn.

Det var for eksempel slående gjenkjennelig, fra tekstuniverset til Mac Miller eller for den del Lil Peep, da jeg her om dagen slo på sesong 2 av NRKs «Jeg mot meg». Og hørte den unge journaliststudenten Torkel beskrive hvordan en miks av uhorvelige mengder alkohol og benzodiaprampreparatet Valium, hadde blitt selvmedisinering mot sosial angst og selvforakt, i en nedadgående spiral tilsynelatende uten ende. Det norske musikklivet er selvsagt heller ikke ukjent med overdosedødsfall, med Joachim Nielsen som det åpenbart mest velkjente eksempelet, han som gikk bort av en overdose heroin, en måneds tid før DJ Screw vinteren 2000. Forskjellen i det man kan kalle sosiale koder, mellom «purple drank» og heroin, mellom gitarrock og Texasrap, er neppe et fruktbart fokus om man vil til bunns i denne problematikken. Den angår oss alle, også her hjemme.

Men om man på død og liv skal rette pekefingeren et sted, har jeg faktisk et forslag til en hakket mer vettug retning å vende den. For samme fredag som Mac Miller ble funnet livløs i hjemmet sitt, kunne Financial Times melde at en Dr. Richard Sackler hadde fått innvilget patent for en ny form for farmasøytisk behandling av opioid-avhengighet. Richard Sackler, fra før milliardær, via sin families eierandel i legemiddelgiganten Purdue Pharma. Firmaet bak det syntetiske opioid-midlet Oxycontin.

Nettopp den aggressive markedsføringen av dette legemiddelet regnes som helt sentralt i hvordan opioid-misbruk har spredd seg utover, og inn i alle samfunnslag, i USA. Nå står altså de eksakt samme menneskene som har tjent seg rike mens overdosedødsfallene har gått i taket, klare for å profittere på krisehåndteringen. Og her snakker vi helt andre summer enn de slantene unge musikere har tjent på å gi sin egen undergang en skitten-glamorøs innpakning.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.47