Klassekampen.no
Mandag 17. september 2018
FRANG I SAMSPILL: Men den er liten tvil om hvem som leder an. FOTO: JØRN PEDERSEN
Kjærlighetskonserten

Album

Vilde Frang

«Bartók Violin Concerto No. 1 & Enescu Octet»

Orchestre Philharmonique de Radio France, Mikko Franc (dirigent) og diverse musikere

Warner Classics

Da jeg var yngre, ble jeg fortalt at skulle man få tak i ei dame, skulle man spille det som kalles maj7-akkorder, som er helt åpne og uten særlig spenning. De er slørete, vakre, men skal ingen steder. De er innestengt i seg selv og egentlig lite inviterende til et erotisk eventyr. Mye er forandret siden den gang, hva gjelder både kvinnesyn og musikksyn. Men maj7-akkorder er fortsatt regnværsakkorder. Muligens litt slappe, men hva gjør du med dem? Og hva gjorde Béla Bartók (1881-1945)? Denne komponisten som gjennom det å ta i bruk folkemusikk, eller la seg inspirere av den, ikke ble nasjonalromantiker som Grieg eller Smetana, men en modernist med kantete melodier, og intrikate og strenge formløsninger for liksom å kontrollere begjæret.

Eller som onde tunger hevder: Den modernistiske komponisten som komponerte musikk for dem som ikke likte modernistisk musikk. En slags komponerende og folketonesamlende byråkrat som trådte feil et eller annet sted på livsveien? Bartok er ennå et uromoment, fordi han laget musikk som ikke falt på plass innenfor den modernistiske diskursen. Modernisten Pierre Boulez formulerte problemstillingen slik: «De dårligste verkene oppnår størst applaus, og hans sterkeste verker blir elsket for sine svakeste sider». Flott skrevet, og treffer også oss som liker alle sider ved Bartok.

La oss ta den første fiolinkonserten, ferdigstilt i 1908. Skrevet til fiolinisten Stefi Geyer, som Bartok var dypt forelsket i. I sin Bartok-biografi forteller Paul Griffiths hvordan komponisten skrev personlige brev til henne, for første og siste gang i sitt liv, visstnok fordi han ble avvist. Men konserten var nok like personlig som brevene. En konsert hun aldri spilte og som ikke ble framført før etter Geyers og Bartoks død i 1958, selv om Bartok brukte musikken i andre sammenhenger. Da Bartok komponerte sin andre fiolinkonsert mange år senere, kalte han den bare fiolinkonsert, som om den første ikke fantes. Konserten var slettet, men kanskje ikke Geyer.

Men maj7-akkorden tok han i bruk. For konserten begynner med en Dmaj7-akkord i solofiolinen uten orkesterledsagelse, akkorden som er Geyers motiv. Men likevel oppfattes den ikke først og fremst sånn. Det er mer som om den leder over til en lengsel, som hos Wagner. Du hører ikke denne akkorden som en akkord, men som en melodiføring som skal videre hele tida. Og vi skjønner tegninga alt her: Melodisk videreføring og kromatikk, dvs. halvtonetrinn, er komposisjonsmåten som så å si er lidenskapens stemme. Bartok skriver ikke som Wagner, men like fullt er det en lidenskap her.

Og det slår meg at det også har noe med Vilde Frang som solist å gjøre. Hun har en nerve i spillet sitt., og går inn i denne konserten på en måte vi etter hvert er vant til. Hun går inn i hver frase med en total identifikasjon, sklir mellom tonene mer enn mange andre, nettopp for å heve temperaturen og inderliggjøre forførelsen. Det er et nærvær i spillet hennes ikke mange andre fiolinister har. Selv har jeg alltid satt Kyung Wha Chung sin innspilling sammen med Georg Solti på Decca høyt, og gjør det ennå, men med Frang og Mikko Franck på dirigentplass, etableres den lidenskapen som Bartok kanskje aldri fikk oppleve med Geyer, men som han komponerte for så å forsøke å glemme.

Lidenskapelig er også framføringen av Enescus strengt utformede Oktett (1900), der Frang musiserer sammen med nære musikkolleger. Et personlig valg, dette – men personlig ønsker jeg hun hadde byttet ut med den andre av Bartoks fiolinkonserter isteden.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. desember 2018 kl. 11.47