Klassekampen.no
Lørdag 15. september 2018
NABOKLAGER: Norske Skogs forlatte lagerhall på Follum utenfor Hønefoss har blitt til et av Norges mange nye datasenter. Else Margrethe Breines (foran til høyre) og de andre som bor i nærheten er lite fornøyde med den nye bråkete naboen sin.
Staten gir avkall på millioner for å gjøre Norge til verdens beste datasenternasjon:
DEN NYE LYDEN AV NORGE
HØRESPILL: Den susende lyden som Eirin Brudvik og Trond Gulestø begynte å høre rundt påsketider, var ikke regnvær eller vannlekasje, men viftestøy fra det nye datasenteret i nabolaget.
STRATEGI: På en workshop i Asker er datasenterstrateg Matz Engman kalt inn for å hjelpe Ryfylke med å finne ut hva de skal leve av etter oljen. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
SUKRER PILLEN: Med boller og brus blir naboene til landets største datasenter invitert inn i varmen og støyen.
KRAFTKREVENDE INDUSTRI: Er det lettere for naboene å akseptere lyden hvis de vet hva som foregår med de snart 20.500 datamaskinene inne på fabrikken? Gjermund Hagesæter gjør ihvertfall et forsøk på å tegne og forklare.
SUS ELLER DUS: Hvor høy lyd lager egentlig viftene på Follum? Derom strides de. Flere av naboene har gjort egne målinger og stått opp om natta for å sjekke nivået.
OPPGITT: Ap-ordfører Kjell Børre Hansen jobbet hardt for å beholde arbeidsplassene på Follum, men fikk ingen hjelp. Så kom bitcoin-sentrene og fikk alt de pekte på.
NYE TIDER: Skogen har flyttet ut, og datamaskinene har inntatt bygget på Follum som her inspiseres av Kjetil H. Pettersen, Renaldas Galdikas og Gjermund Hagesæter.
HVOR SKAL DE REISES? Kartet viser norske kommuner hvor det finnes datasenter eller foreligger planer om å bygge nye datasenter. Statnett meldte denne uka om kraftig økning i tallet på forespørsler om nett­kapasitet fra datasenteraktører. I sum vil forespørslene resultere i et strømforbruk på 61,2 terawattimer i året, nesten halvparten av Norges totale strømforbruk. Tallet sier ingenting om hvor mange datasenter som faktisk vil bli realisert, bare at interessen er stor.
DATA: Er datasenter Norges neste industrieventyr eller en gjøkunge som gjør nabolaget ulevelig?

Når vi sover, lukker vi oss inne i kroppen. Vi slutter å sanse våre omgivelser og kommuniserer ikke lenger med miljøet rundt oss. Men hjerneforskningen forteller oss at porten til verden aldri går helt igjen. Vi lukker øynene, men ørene er akkurat like åpne som når vi er våkne. Selv i dyp søvn er hjernen i stand til å oppfatte og skille lyder fra hverandre. Forskerne beskriver det som den sovende hjernens indre forsvarsverk: Selv om den drømmer, varsler den oss hvis fare er nær.

Derfor var det ikke rart at Else Margrethe Breines fortsatt var trøtt da hun våknet en morgen i påskeferien i år. Ved totida hadde hun våknet med et rykk. Gjennom vinduet hørte hun et brus. Det hadde ikke regnet på Hønefoss på noen dager, men i natt var det full regnstorm der ute. Hun overtalte seg selv til å sove videre, men søvnen var urolig. Da hun våknet, merket hun at det begynte å bli plagsomt. Det var andre natta på rad; det kunne ikke fortsette sånn. Hun sto opp og gikk i gang med dagens gjøremål. Men da hun gikk ut for å lufte bikkja, slo det henne at bakken der ute var helt tørr.

Fakta:

DATASENTER

• Et datasenter består av store mengder datamaskiner og andre komponenter som brukes til å organisere, lagre og formidle digitale data.

• Store IT-selskaper som Amazon, Google Microsoft og Facebook har egne, store datasenter. I Sverige har Facebook et stort datasenter, og i Danmark er både Google og Apple etablert.

• Regjeringen la tidligere i år fram en ny strategi for å gjøre Norge til verdens mest attraktive land for datasenter. Blant annet kutter regjeringen betydelig i skatter og avgifter for datasenter.

Første solskinnsdag

Den første gangen han hørte lyden, forsto ikke Trond Gulestø hvor den kom fra. Den kunne best beskrives som et dypt sus, som lyden du hører hvis du står ved foten av en foss. Han hadde akkurat kommet ut i hagen. Påska hadde vært kald, men nå var sola omsider tilbake over Hønefoss. Naboene var på ferie, og det skulle vært stille nå. Den 54 år gamle jernvarehandleren ble stående i hagen å lytte. Lyden var jevn og forandret seg ikke med tida. Når han anstrengte seg, la han likevel merke til en syngende overtone som skar seg gjennom suset. Slike såkalte rentoner, skulle Trond Gulestø lære seinere, får lyd til å virke kraftigere enn den egentlig er, og er karakteristisk for vifte­støy.

Omtrent samtidig, 200 meter sør for hagen til Gulestø, la Eirin Brudvik merke til en dur hun aldri hadde hørt før. Hun var helt sikker på at den kom innenfra, og fryktet det verste: En lekkasje i det vannbårne varmesystemet ville gjøre stor skade i trevillaen. Hun la øret inntil radiatoren. Ikke en lyd. Hun ropte på mannen, og sammen saumfarte de vannrørene på leting etter lydkilden. Etterpå ble de stående og diskutere: Kanskje det kom fra bakken? Var det den kalde våren som bar med seg anleggsstøy langveisfra?

Et nytt industrieventyr

Else Margrethe Breines, Trond Gulestø og Eirin Brudvik trodde at det kom til å gå over. Det gjorde ikke det. I stedet ble lyden ledsaget av rapporter om uforklarlige hendelser i nabolaget. Folk fortalte om trådløse nettverk som sluttet å fungere, garasjeporter som åpnet seg av seg selv og bagasjedører som spratt opp uten forvarsel. Imens suste lyden, dag og natt. Den førte til opprør i nabolaget, ødelagte sommerferier, søvnløse netter, en bombetrussel, og for noen: en million­inntjening.

For det de hørte disse dagene i månedsskiftet mellom mars og april 2018, var verken vannlekkasje, fossefall eller regnvær. Den lavfrekvente duren som forplantet seg gjennom nabolaget på Hønefoss, er lyden av et nytt industrieventyr.

Uten forvarsel var de blitt naboer til landets største datasenter, drevet av en gruppe datainteresserte rogalendinger, pengesterke japanere, en aksjespekulant fra Nord-Norge og en tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet. I Norske Skogs forlatte lagerhall på Follum like utenfor Hønefoss sentrum hadde denne brokete alliansen flydd inn 9500 datamaskiner, spesielt konstruert for døgnkontinuerlig, høyintensiv utvinning av kryptovalutaen bitcoin.

Årsaken til at slike anlegg trengs, ligger i at bitcoin er en digital valuta. Det skaper nemlig utfordringer som vanlige penger ikke har. Her finnes det ingen sentral bokfører som går god for transaksjonene. I stedet finnes et stort nettverk – kalt blokkjede – som i fellesskap holder oversikten over alle overføringer. For å forvalte den stadig større databasen, kreves stor datakraft. Alle som bidrar i denne dugnaden, får en liten porsjon bitcoin i belønning. Derfor står det nå tusenvis av datamaskiner i lageret på Follum.

Dette nye kraftkrevende industri­eventyret har for full fart satt kursen mot Norge, der vi har grønn kraft å ta av og en stat som er villig til å kutte strømprisene for å skape nye verdier. Er dette en næringspolitisk geni­strek, eller forsvinner verdiene ut igjen av landet fortere enn du kan si bitcoin? Og blir det i det hele tatt flere arbeidsplasser når det bare er data­maskiner som skal gjøre jobbene?

Muligheten som glapp

Denne fortellingen skulle egentlig startet høsten 2010. Da kom det fram at forskningsinstitusjonen Cern i Sveits hadde ligget i forhandlinger med norske myndigheter om å bygge et nytt datasenter i landet. Fysikerne i Cern trengte økt datakapasitet og mente at kombinasjon av kaldt klima, velutbygd el-nett, politisk stabilitet og tomme gruver gjorde Norge til en ideell vertsnasjon. De ville investere inntil en milliard kroner for å bygge opp et datasenter i en fjellhall på Rennesøy i Rogaland. Det eneste de trengte for å starte byggingen, var et statlig tilskudd på 50 millioner kroner.

Den rødgrønne regjeringen nølte. Forskningsminister Tora Aasland mente at et datasenter ikke hadde noe med forskning å gjøre og sendte henvendelsen videre til Næringsdepartementet. Der ble den liggende, uten at Cern fikk noe svar. Forskerne gikk lei av å vente og bestemte seg for å sende oppdraget ut på anbud. I 2012 ble det klart at Cerns nye datasenter skulle bygges opp på Wigner-senteret i Budapest i Ungarn. Norge hadde skuslet bort muligheten til å bli en høyteknologisk spydspiss, meldte Teknisk Ukeblad. Det hjalp heller ikke at Facebook året i forveien annonserte at de ville bygge et nytt datasenter i Sverige.

Det var med denne pinlige forhistorien i minne at regjeringen i februar i år kunngjorde at den ville gjøre Norge til «verdens beste datasenterland». Regjeringens nye datasenterstrategi beskriver hvordan Norge i framtida skal tiltrekke seg teknologigigantene. Viktigst er den reduserte el-avgiften, som gjelder alle større datasenter. Mens vanlige forbrukere betaler 16,32 øre per kilowattime (kWh), slipper datasenter unna med 0,48 øre, eller 2,9 prosent av full pris. I tillegg fjernes all eiendomsskatten på fiber og datautstyr, og det settes av 100 millioner kroner til å trekke nye optiske fiberkabler ut av landet.

Disse lettelsene kan virke sjenerøse, men ifølge regjeringens strategiplan er de vel begrunnet. Regjeringen ser for seg at det etableres såkalte hyperscale-datasenter i Norge. Betegnelsen brukes om datasentrene til verdens største IT-selskaper som Google, Amazon, Facebook og Apple. I sin strategiplan skriver regjeringen at «ifølge IT-selskapet Cisco [vil] antallet store (‘hyperscale’) datasentre globalt øke fra 259 i 2015 til 485 innen 2020, og store datasentre vil stå for 53 pst. av all datatrafikk i datasentre innen 2020.» Menon Economics har beregnet at Norge vil få 3000 nye arbeidsplasser hvis bare ett slikt senter etableres her.

Det finnes tegn til at strategien lykkes. Microsoft planlegger å bygge to datasenter i Norge. I tillegg er en rekke utenlandske selskaper som driver med utvinning av kryptovaluta i ferd med å etablere seg.

Statnett meldte denne uka om enorm økning i tallet på forespørsler om nettkapasitet til datasenter­prosjekter. Ifølge bransjenettstedet Europower summerer forespørslene seg til 7000 megawatt. Det tilsvarer et strømforbruk på 61,2 terawattimer i året, eller halvparten av Norges samlede energiforbruk. Selv om det er urealistisk at prosjektene blir realisert, er det talende for en voldsom etterspørsel etter å bruke norsk strøm til datasenterformål.

12. juni, 5 år etter Facebook

På forsommeren sitter ni menn på et møterom i Asker sentrum. De er akkurat ferdig med første del av en workshop om hva Ryfylke i Rogaland skal leve av etter oljen. Drømmen er at et av verdens 485 hyperscale-datasenter skal oppføres i Ryfylke, forteller Ketil Barkved. Han er regionutvikler i Ryfylke Interkommunale Selskap, og har latt Klassekampen overvære lunsjpausa. Jordbærsesongen begynte tidlig i år i Norge, sier en av mennene og setter fram en diger skål med friske bær.

– Heter det virkelig jorde-bær? spør en annen.

Han får være unnskyldt, for han er svensk. Men han er ikke en hvilken som helst svenske. Matz Engman er den desidert fremste av Nordens datasenterstrateger. Som direktør for næringsutvikling i Luleå-regionen ledet han forhandlingene med Facebook, som endte med at IT-gigantens første ikke-amerikanske datasenter havnet helt nord i Sverige. Etter Facebook-avtalen flyttet Engman til Stockholm og etablerte konsulentfirmaet United Minds.

Nøkkelen, forklarer Engman, ligger i å forstå hva som gjør Norden unikt.

– Mange tror jo at Facebook ringte oss, men sånn var det ikke. Når du er i utkanten av verden, må du være proaktiv, ikke reaktiv, sier han.

– På hvilken måte?

– Du må se på verden, og forstå hvilke trender som kommer til å påvirke deg. Så må du hjem igjen og spørre: Hva har vi her som er interessant for dem som driver trendene? Hvem er det som liker at det er kaldt? Hvem liker kraftige el-kabler og 100 prosent fornybar energi? IT-selskapene.

Det siste er særlig viktig, mener svensken. Hver gang du søker opp noe på Google, forklarer han, starter du en energikrevende prosess: Telefonen sender ut et signal til en basestasjon, hvorpå signalet blir transformert og forsterket, før det sendes i en ledning til et Google-datasenter for prosessering. Deretter gjentas hele kjeden i revers.

– Hvert Google-søk krever like mye strøm som du trenger for å varme opp en kopp med kaffe, sier han.

Google bestrider denne påstanden, og hevder at det reelle forbruket bare er en brøkdel.

Rogalendingene nikker uansett til det Engman sier. Det er ikke vanskelig å forstå. Da Facebooks datasenter i Luleå kom i drift i 2013, doblet Sveriges internettrafikk seg over natta. Anlegget har rundt 400 fast ansatte når det er ferdig utbygget. I byggefasen har det jobbet ti ganger så mange med prosjektet. Det er investert fire milliarder kroner i prosjektet.

– Jeg pleier å si at en del mennesker angir tid som før eller etter Kristus. Men i Luleå regner vi før eller etter Facebook. En ting er arbeidsplassene og investeringene, men det har gjort noe med folks holdning. Folk i Luleå tør å ansette nye folk, de tør å bygge nytt kjøkken hjemme, fordi framtida ser lys ut.

Spørsmålet er om Rogaland og Norge er for seint ute. Facebook valgte Sverige, danskene har allerede fått Amazon og Apple på kroken.

– Er det ikke litt seint å begynne nå?

Mennene rundt bordet rister på hodet. De ler.

– Fram til 2008 hadde menneskeheten generert fem eksabyte data. I år genererer vi fem eksabyte hvert tiende minutt, og i 2020 kommer vi til å gjøre det hvert minutt. Dette kommer ikke til å slutte, sier Engman.

Fortellingen om at datasenterbehovet vil øke i det uendelige, er sentralt i argumentet for datasenter. Nettopp fordi det uansett må bygges nye senter, mener mange at de burde ligge i Norden, hvor elektrisiteten er grønn.

Større enn ­oljeindustrien

Det er sent i august, og vi er tilbake på Hønefoss. Det var ikke var gitt at Gjermund Hagesæter skulle ende her, i en diger lagerhall med datamaskiner, iført grå dress og vernehjelm. Da nordhordalendingen i fjor høst takket for seg etter 16 år som stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, ante han ikke hva han skulle gjøre. I løpet av sine 56 år hadde han rukket å bli jurist, økonom, toppbyråkrat, aksjespekulant, politiker og dekorert krigsveteran. Plutselig var han arbeidsledig. Så dukket det opp en mulighet, som han sier, og vips var han informasjonssjef i det nye bitminingselskapet Kryptovault.

– Jeg skjønner ikke noe av hvordan denne teknologien fungerer. Det eneste jeg vet, er at den fungerer, sier han mens han inspiserer de 11.000 datamaskinene som er i ferd med å monteres på stålbjelkene bortover i hallen.

Hver av maskinene er ikke større enn en loff. Antminer S9-modellen er produsert i Kina og går for å være klodens mest effektive bitcoinprodusent. Produksjonen foregår ved at maskinene løser avanserte regneoppgaver, som må gjennomføres for hver bitcoin-transaksjon. I bytte mot datakraften, får maskinen en liten belønning. Med en ytelseshastighet på 14 såkalte terrahash i sekundet, produser en maskin bitcoins til en verdi av 26 kroner og 47 øre i døgnet etter dagens kurs. Når anlegget på Hønefoss er ferdig utvidet denne høsten, vil det telle 20.500 miners og produsere bitcoins tilsvarende 200 millioner kroner i året.

– Om 20 år vil datasenterindustrien være større enn oljeindustrien. Det er jeg sikker på. Kjetil tror det går enda raskere, og det er jo han som er datageniet, sier Hagesæter.

Kjetil heter Kjetil Hove Pettersen. 36-åringen er en av de to gründerne bak Kryptovault. De begynte å utvinne bitcoins i liten skala i 2016. De ga seg i fjor høst, men solgte unna gevinsten kort tid før bitcoinkursen kollapset.

– I ettertid viste det seg å være taktisk lurt å selge seg ut, sier Pettersen.

Pengene de hadde tjent, gikk inn i et nytt forretningskonsept: Kryptovault eier verken maskinene eller kryptovalutaen som produseres her. I stedet sørger de for lokaler, infrastruktur, strøm og internettforbindelse til sin japanske kunde. Kryptovaults anlegg på Hønefoss, i Dale i Hordaland og i Stavanger har samlet sett 27.000 maskiner. Ifølge Dagens Næringsliv er selskapets strømforbruk allerede like stort som hele Stavanger kommune, men det er bare begynnelsen. Selskapet er i gang med å bygge opp anlegg i Sauda i Rogaland og Glomfjord i Nordland. I tillegg jobbes det med å utvide både på Hønefoss og flere andre steder.

– Grunnen til at interessen er så stor, er at vi har stabil strøm, stabilt internett og stabilt politisk klima. Det siste er egentlig viktigst. Vi ser flere russiske og kinesiske selskaper som ønsker å etablere datasenter i Norge. Det er gode grunner til at de ikke vil etablere seg i Kina og Russland, selv om det kan være billigere der, sier han.

Kryptovault har forpliktet seg til ikke å avsløre navnet på kunden, men ifølge nettavisa E24 dreier det seg om selskapet GMO Internet. Selskapet hadde en omsetning på nærmere tolv milliarder kroner i fjor, og har satt seg som mål å bli verdens ledende aktør på bitcoinmarkedet.

28 millioner i subsidier

Den reduserte el-avgiften alene innebærer en avgiftslette på 28 millioner kroner i året for Kryptovault. Hagesæter avviser bestemt at det er feil å subsidiere selskapet.

– Noen framstiller det som at staten subsidierer store internasjonale selskaper. Da blir jeg litt oppgitt, sier han.

– Er ikke det nøyaktig det som skjer?

– Staten bruker gir ikke én øre til oss. Det er riktig at vi har lavere el­avgift, men det er nødvendig for at Norge skal være konkurransedyktig. Alternativet er at kraften eksporteres til utlandet, og da sitter vi ikke igjen med noen ting, sier han.

– Men poenget med driften er å lage bitcoins. Penger er ikke en ressurs, bare et verdimål. Er det ikke litt rart at staten bruker penger på det?

– Vi lager ikke bitcoins, det er det kunden som gjør. Grunnen til at staten legger til rette for næringen, er at den vil gi framtidsrettede arbeidsplasser og verdiskaping. Vi ser ikke for oss at vi bare skal holde på med kryptovaluta. Våre anlegg kan håndtere alle typer datasenter, enten det er kunstig intelligens eller andre ting. I dag er det kryptovalutaaktører som er mest lønnsomme, men det er ikke gitt at det forblir slik.

– Selskapet heter Kryptovault. Det høres ut som om det er dette dere driver med.

– Det heter Kryptovault mest fordi det blir lettere å kommunisere med japanerne. Men jeg har sluttet å si Kryptovault. Jeg sier KV nå.

På mange fronter

Da Hagesæter var 20 år, reiste han til Libanon som soldat i den internasjonale Unifil-styrken. Det som egentlig skulle være en «fredsbevarende» operasjon, viste seg å bli krig. Han opplevde selv å havne i skarp strid. Om vinteren havnet han i en skuddveksling som endte med at en palestinsk PLO-soldat mistet livet.

– Erfaringen fra strid kommer godt med i denne jobben, ikke sant, Kjetil? sier han.

Pettersen ler ikke. For det har vært en kamp på mange fronter for Kryptovault. Både i Dale og på Hønefoss har naboene protestert heftig mot de støyende bitcoinfabrikkene. Fra Stortinget har Venstres Abid Raja argumentert for at datasenter som driver med bitcoins ikke bør få redusert el-avgift. I august avslørte Dagens Næringsliv at Kryptovault ikke har driftstillatelse til anlegget på Hønefoss og at selskapet i praksis driver ulovlig. Hagesæter forsvarer seg med at Kryptovault overtok anlegget på Hønefoss fra aktører som ikke hadde investert noe i støyreduserende tiltak.

– Vi kommer til å sende inn alle nødvendige papirer. Jeg kan ikke se noen grunn til at dette ikke ordner seg, sier han.

Det toppet seg i sommer. Da mottok Kryptovault en e-post hvor det het at «alle deres bygg skal bli sabotert» og «jeg vil tro eksplosiver er det beste». Trusselen var nok til at Kryptovaults hemmelige kunde kalte sin utsending hjem til Japan.

– Jeg har jo vært statssekretær i Justisdepartementet, så jeg vet hvor ofte slike trusler kommer inn. Jeg ble ikke nervøs, men det er ikke noe gøy heller, sier Hagesæter.

Han forteller at selskapet har brukt nesten sju millioner kroner på støydempende tiltak på Hønefoss.

– Det er selvfølgelig sant at det bråker. Men jeg bor i Bergen sentrum. Det bråker mer på terrassen min enn det gjør her, sier Hagesæter.

– Men du har valgt å bo i byen?

­– Men de som bor her har valgt å bosette seg ved en fabrikk. Da Norske Skog holdt på her, var det skikkelig bråkete, sier han.

Ifølge naboene stemmer ikke det. De hevder at støyproblemene var nærmest fraværende da papirfabrikken var i drift. Lokalene som brukes av Kryptovault, var lageranlegg. De eneste gangene de hørte noe, var når en av de digre papirrullene på lageret en sjelden gang falt i gulvet.

Dataparadisene

Bitcoins har vokst til å bli en milliardindustri siden det ble lansert av en ukjent person eller gruppe i 2009. Mellom tre og seks millioner mennesker i verden er i dag aktive bitcoinbrukere, ifølge Cambridge Centre for Alternative Finance. Utvinning av bitcoins forbruker 73 terawattimer strøm i året, ifølge en beregning foretatt av den nederlandske økonomen Alex de Vries. Det er 0,5 prosent av verdens samlede strømforbruk og like mye som hele Østerrike bruker til sammen. Anslaget omfatter kun bitcoins, og ikke de andre over 1600 kryptovalutaene som har oppstått de siste årene. Mest oppsiktsvekkende er det at strømforbruket er firedoblet bare i løpet av det siste året.

Enkelte aktivister ser på bitcoins som et virkemiddel for å gi vanlige folk større makt over økonomien på bekostning av mektige stater og selskaper. Kritikerne mener at valutaens voldsomme økende utbredelse skyldes at den er populær blant kriminelle. Australske forskere regnet seg i fjor fram til at over 40 prosent av alle bitcoin-transaksjoner kan knyttes til ulovlig aktivitet.

Legger man den vonde viljen til, kan det slik sett virke urimelig at norske skattebetalere subsidierer bitcoin-milliardærer i Japan. Men enn om Hagesæter og Kryptovault får rett? Datasentrene som i dag utvinner bitcoins, kan i framtida brukes til å drifte sky­tjenester, selvkjørende biler, velferdsteknologi eller kunstig intelligens. Da vil regjeringens datasenterstrategi kunne stå igjen som en næringspolitisk genistrek: I stedet for at Norge selv tok regningen for å bygge opp en ny høyteknologisk industri, fikk vi asiatiske kryptospekulanter til å finansiere den første investeringsfasen.

Det er selvsagt ikke sikkert at det er historien som blir stående igjen. Ikke er det spesielt sannsynlig heller, dersom vi skal tro Peter Sunde. Den svensknorskfinske entreprenøren er best kjent som en av grunnleggerne bak fildelingsnettstedet The Pirate Bay. Han mener at de nordiske landenes satsing på datasentervekst er fullstendig blottet for politiske ambisjoner.

– Nordens kalde klima, reine strømproduksjon og utbygde fibernett gir oss store politiske muligheter her. Det er ok at store internasjonale bedrifter utnytter det, men da må vi få noe igjen for det. Vi kunne krevd at Amazon behandlet sine ansatte anstendig eller at Facebook beskyttet folks data. Men vi gjør ingen av de tingene. I stedet ber vi tynt om å få lov til å subsidiere de rikeste firmaene i verden, sier han.

I 2014 satt Sunde i svensk fengsel i fem måneder for å ha bidratt til brudd på opphavsretten gjennom sin deltakelse i The Pirate Bay. I dag har han ingen tilknytning til tjenesten, hvor brukere kan dele musikk, film og andre datafiler uten å betale for det. Sunde har markert seg som sosialist og har vært kandidat til EU-parlamentet for det finske piratpartiet. Han mener at de nordiske landene risikerer å ende opp som «dataparadiser» for IT-gigantene.

– Vi har mistet mange industriarbeidsplasser i våre land og har blitt desperate etter å tiltrekke oss noe som virker framgangsrikt. Men vi tjener ikke noe på at Facebook har et stort datasenter i Sverige. Tvert imot gjør det oss mer sårbare, for Facebook kan når som helst true med å flytte ut, sier Sunde.

– Det gir vel arbeidsplasser og skatte­inntekter?

– Lovnaden er at det skal gjøre Norden til et slags Silicon Valley, men i realiteten er det ikke snakk om kompetansearbeidsplasser. Hele poenget med store datasentrene er at de drives helautomatisert. Det er få arbeidsplasser der, og arbeidsoppgavene er vakthold og utskifting av maskiner. Hvis man vil skape arbeidsplasser, kan man like gjerne gi subsidier til skomakere. Ser man bort fra skatteinntektene, får samfunnet lite igjen.

Sunde tror uansett ikke det er realistisk at Apple eller Amazon bygger store datasenter i landet. Norge ligger ganske enkelt for langt fra resten av verden, sier han.

– Det er tåpelig at Norge skal drive med store datasenter. Skal de kunne fungere, trenger man langt bedre fibertilkobling til utlandet. Sverige ligger mellom Finland, Russland og Nord-Europa, og Danmark ligger også bra til. Men Norge vil ikke kunne levere raskt nok nett for et stort senter. Bitcoins går fint, for du trenger ikke raskt internett for å drive med det. Men jeg tror ikke dette kommer til å utvikle seg så mye mer, sier han.

Troen på det ukjente

Tilbake på Hønefoss sitter ordføreren i Ringerike kommune, Kjell Børre Hansen (Ap), med et problem han ikke vet hvordan han skal takle. Naboene rundt Kryptovaults anlegg på Follum er plaget av støy og krever at kommunen pålegger selskapet å dempe seg. Problemet, sier Hansen, er at det er uklart hvor mye man egentlig har lov til å bråke. Dersom naboenes krav legges til grunn, advarer Kryptovault om at de ikke har mulighet til å fortsette driften. I tillegg har Hansen fått beskjed av planetaten om at Kryptovault uansett ikke har brukstillatelse til virksomheten på Follum.

– Hvorfor stenger dere ikke bare fabrikken?

– Vi har gitt beskjed om at virksomheten ikke har de nødvendige tillatelsene, og vi ber dem rydde opp. Da må de nesten få litt tid på seg. Vi vet ikke hvordan vi skal gå fram her, for kommunen kan ikke sette seg i en posisjon hvor vi blir erstatningspliktige overfor et selskap, sier han.

Det virkelige problemet med det som foregår på Follum, sier Kjell Børre Hansen, er ikke støyen eller de kommunale løyvene. Dette er bare symptomer på noe som stikker dypere og vondere.

31. mars 2012 stengte Norske Skogs fabrikk på Follum portene for aller siste gang. Etter 139 år med foredling av tre var det slutt. Den dagen markerte også enden på en karriere Kjell Børre Hansen hadde startet da han var 15 år.

– Det var en bedrift som utviklet seg sammen med naboene gjennom nesten 140 år. Den hentet ut naturressurser fra skogen, foredlet det med menneskelig slit og flid og sendte det ut på verdensmarkedet. Strømmen vi brukte, førte vi tilbake til samfunnet igjen som verdiskapning og arbeidsplasser, sier Hansen.

Det er vanskelig å overvurdere betydningen av trefabrikken på Follum på Hønefoss sin historie. Fabrikken sørget for kraftig befolkningsvekst i årene fra midten av 1870-tallet. I 1885 sørget den for at byen var en av landets første med elektrisk strøm.

Det Kryptovault driver med inne på Follum i dag, er ikke en fortsettelse av denne historien.

– Kryptovaluta er en helt annen virksomhet. Man tar ut enorme ressurser i form av el-kraft og omdanner det til noe mystisk og uregulert, sier ordføreren.

Økonomen Joseph Schumpeter brukte begrepet «kreativ destruksjon» for å beskrive hvordan innovasjon skjer i revolusjonære sprang. Framveksten av ny teknologi, mente Schumpeter, innebærer alltid en smertefull prosess. Det har Hønefoss fått erfare. Da Norske Skog Follum ble lagt ned i 2012, mistet nesten 400 mennesker jobben. Noen år tidligere hadde 110 industriarbeidsplasser forsvunnet da stålinnredningsfabrikken Constructor flagget ut til Tyskland. 50 arbeidsplasser gikk tapt da kjøkkenprodusenten Norema la ned, og over 50 til forsvant da emballasjefabrikken Huhtamaki ble avviklet.

På Kryptovaults anlegg på Follum jobber åtte personer.

– Det er litt stusslig når du tenker på det. Vi jobbet så hardt for å få myndighetene til å hjelpe Follum over kneika. Vi hadde ikke trengt så mye, men vi fikk det ikke. Så dukker denne nye bransjen opp og snakker om blockchain og masse fremmedord, og så gir staten massive avgiftslettelser, sier Hansen.

Det blir ofte sagt at mennesker frykter det vi ikke kjenner. Denne irrasjonelle tilbøyeligheten brukes for å forklare hvorfor enkelte er så skeptiske til ny teknologi. Men ikke alle reagerer slik. Noen møter det ukjente som religiøse: Selv om de ikke forstår det, velger de å tro på det. Hansen mener at dette siste reaksjonsmønsteret har fått økt utbredelse i Norge de siste årene.

Han husker ennå da Innovasjon Norges Invest In Norway-prosjekt var i kommunestyret for å fortelle om Facebooks og Apples etableringer i Norden. De snakket om teknologiske muligheter, om Facebook og teknologiarbeidsplasser, datasenter på størrelse med 50 fotballbaner. Lokalpolitikerne ble entusiastiske, men i ettertid føler enkelte seg lurt. Datasenteret er ikke større enn en fotballbane, og de vet ikke engang hva den utenlandske kunden heter.

– Verdiskapningen i Norge bør bygge på faktiske størrelser, ikke teori og mystikk. I dag er det nesten sånn at jo vanskeligere det er å forstå hva du driver med, jo lettere er det å få gehør hos myndighetene, sier ordføreren.

Det første møtet

Kanskje lyden hadde vært lettere å leve med for naboene på Follum hvis de forsto hva som foregikk inne på fabrikken? Bønder synes ikke lukta av gjødsel er like sjenerende som byfolk. Fisk stinker i nesa på enkelte, men for fiskere er det lukten av penger, akkurat som larmen fra smelteverket ikke er like plagsom hvis du vet at bygda ikke hadde eksistert uten fabrikken.

– Nei, det er ikke sånn. Vi vil bare ha vekk støyen, svarer Else Margrethe Breines kontant.

De tre naboene har samlet seg hjemme hos familien Gulestø. Alle tre bor innenfor en radius på under hundre meter fra fabrikken. Gulestøs soveromsvindu befinner seg 25 meter unna nærmeste vifte. Selv etter at Kryptovault dekket lokalene med støydempende paneler innvendig, ligger støyen ifølge selskapets egne målinger på over 50 desibel i hagen hans. Det er betydelig over helsemyndighetenes anbefalte grenseverdier. Før støydempingen kom på plass, lå støyen ifølge naboenes egne målinger på 70 desibel. Det tilsvarer lyden fra en vanlig støvsuger.

De tre naboene hadde sett for seg at det kunne bli slik. I sommer har de flyttet soverommene ned i kjelleren, oppført nye plattinger på den sida av huset som vender bort fra Follum og stått opp på natta for å gjøre støymålinger gjennom vinduet.

Foran seg har de en tjukk ringperm med dokumenter de har hentet ut fra kommunens postjournal, informasjon om grenseverdier for støy, avisutklipp og sirlig førte tabeller over støyutviklingen i området.

I kveld skal de inn på Kryptovaults anlegg for første gang. Hagesæter og Kryptovault har invitert naboene til omvisning og orientering om støytiltakene. Planen er at møtet skal bli starten på et mer konstruktivt samarbeid, har Hagesæter forklart.

Tullepenger

Når de kommer ned til parkeringsplassen utenfor Follum, står allerede noenogtredve naboer og venter på dem. Før Kryptovault startet opp i vår, var det ikke så mange her som kjente naboen sin. Nå står de der og småprater, ler og klemmer hverandre.

Så kommer Gjermund Hagesæter gående oppe i bakken. Porten går opp, og han kommer mot dem med armen utstrukket så langt den går. Innenfor venter skoleboller og brus. «Jeg håper alle er enige om at støyen har blitt veldig mye bedre», sier Hagesæter. «Hva var det han sa? Har det liksom blitt bra nå?» mumler en kvinne i seksti­årene til ektemannen sin.

De har ikke nok vernehjelmer til alle, så naboene blir delt i fire grupper. Kjetil Hove Pettersen blir stående og vente med sin gruppe i en hall som ennå ikke er i bruk. «Vi kan kanskje ta noen spørsmål mens vi venter», sier han. Det ser ut som om han angrer seg like etter på.

«Hvorfor skal dere betale så lite for strømmen?» vil en vite. «Hva er det egentlig dere produserer?» spør en annen. Gruppen står i en liten halvsirkel rundt ham. For hvert spørsmål er det som om de kommer litt nærmere.

– Vi lager et digitalt produkt, svarer Pettersen.

Han prøver å være så saklig og rolig som mulig.

– Dere lager tullepenger! svarer en mann i femtiårene.

Trond Gulestø er en av dem som tar ordet. Han vil vite hvorfor Kryptovault egentlig kaller det et datasenter. «Dere har bare regnemaskiner. Jeg eier en Jernia-butikk, har like mange ansatte som dere, og jeg har også en regnemaskin på kontoret. Har jeg et datasenter da?»

Pettersen smiler høflig tilbake. Han sier at Kryptovault er opptatt av å gi noe tilbake til lokalmiljøet. Han forteller om de åtte unge menneskene som er ansatt, at de bruker lokale entreprenører og byggevarer.

– Hvor mange av de ansatte er bosatt i kommunen? vil Breines vite.

– 80 prosent, svarer Pettersen.

80 prosent av åtte ansatte blir 6,4 personer.

Gruppa foran er omsider ferdig med omvisningen inne i hallen hvor produksjonen går for fullt. Pettersen ser lettet ut idet hans gruppe tar på seg øreklokker og hjelm.

En halvtime seinere har alle fått se, og de samler seg i hallen hvor det ennå ikke bråker så mye. Hagesæter tar imot spørsmål og merker at stemningen har blitt merkbart dårligere i løpet av omvisningen. Hagesæter sier at Kryptovault neppe kan fortsette driften hvis de blir pålagt å være så stille som naboene krever. Han peker mot fire av de ansatte, som har stilt seg i bakgrunnen. «Disse flotte ungdommene ser for seg framtida si her. Det ville være utrolig synd hvis de mister jobben på grunn av dette her», sier han. Han spør om en av de ansatte vil komme fram og si noen ord. De unge mennene blir bare stående.

– Dette er uverdig, Hagesæter, sier Trond Gulestø.

Angrepene fortsetter. En hissig nordlending roper at han ikke stoler på noe av det Kryptovault forteller. Hagesæter skjønner at det ikke kommer noe godt ut av å holde det gående. Han prøver å si takk for i kveld, men blir bare avbrutt av nye anklager og spørsmål.

Stille majoritet

Etter at naboene har gått, blir Hagesæter stående og kikke på mobilen.

– Hvordan synes du det gikk?

– Som forventet, egentlig. Det er noen få veldig høylytte og en majoritet som er ganske stille.

Møtet varte i to timer, og ute har det blitt helt mørkt. Hagesæter virker sliten. I morgen må han til Sauda, hvor Kryptovault planlegger å bygge datasenter i en nedlagt kraftstasjon. Da venter et nytt nabomøte. Det blir for seint å kjøre dit nå. Han sier at blir nødt til å overnatte på Kongsvinger. Men det er i stikk motsatt retning. Han mener nok Kongsberg.

Hagesæter ber en av de ansatte om å følge oss ut for å taste inn koden som kreves for å åpne porten. Den unge mannen sier at han ble overrasket over den hissige stemningen. Han bor i Modum, førti minutters kjøretur fra senteret. Han synes det er en morsom arbeidsplass. ?– Man får gjort mye forskjellig, og det er litt spennende.

– Du synes det er fint at de har laget datasenter her?

– Ja, jeg synes dette er strålende. Men så bor ikke jeg her heller, da.

larsv@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.03