Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Pierre Huyghe på Kunstnernes Hus.

Leser daglig: Nyheter og skjønnlitteratur. Nå leser jeg «Sveas sønn» av Lena Andersson.

Ditt lydspor: For tida går det i indisk musikk: alt fra klassisk og meditasjon til Bollywood fra 1980-tallet.

Politisk enkeltsak: Kvinners rettigheter og deres frihetskamp.

Det verste du vet: Urettferdighet.

Hva tror du på? Magefølelse.

Forbilde: Flere av mine venninner. De gir meg inspirasjon til hvordan man kan tenke og handle.

Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg flyttet til Italia for å være der i ti måneder og kom hjem etter ti dager.

Siden hun var 15 år hadde Iram Haq båret på en historie. Hun visste at den måtte fortelles, men ante ikke hvordan. For hver gang hun satt seg ned for å skrive, ble hun bare sint. Det fantes ingen nyanser, bare dette ugjendrivelige og urettferdige faktum: En ung norsk-pakistansk jente blir bortført til Pakistan som straff for at hun vil leve et helt vanlig liv, som vennene sine.

Iram Haq hadde for lengst blitt voksen. Hun hadde blitt mor, skuespiller, manusforfatter og regissør. Mange journalister hadde hørt nyss om hennes dramatiske ungdomstid, og ville gjerne skrive om den. Men Haq ville fortelle selv. Hun bare klarte ikke. Så fikk hun en telefon om at faren lå på sykehus og ikke hadde lang tid igjen å leve.

Da begynte en ball å rulle, som tar oss hit vi sitter, fire år seinere, og snakker om Oscar, verdens gjeveste filmpris.

– Altså jeg kan ikke alt dette her. Men det blir en del visninger i Los Angeles og masse møter. Jeg vet ikke helt hva dette innebærer, sier Iram Haq, nesten litt brydd.

For noen dager siden fikk hun beskjed om at filmen hennes «Hva vil folk si» har blitt Norges Oscar-kandidat. Nå venter visninger i USA, for å forsøke å få filmen til å bli en av de fem nominerte i kategorien beste utenlandske film. Haq skjønner det ikke helt. Hun satt bare hjemme i joggebuksa og skrev manus. Så var det innspilling, og Haq var så nervøs at beina sviktet og hun fikk utslett over hele kroppen, etterfulgt av 90-timers arbeidsuker i klipperommet. Med andre ord har hun hatt nesa dypt begravet i arbeidet i lang, lang tid. Og så plutselig er filmen ute i verden, og det går over all forventning. Allerede har «Hva vil folk si» gått på kino i over 20 land. I august vant filmen fire Amanda-p­riser, blant annet for beste film, regi og manus.

Fakta:
Iram Haq

Alder: 42.

Sivilstand: Samboer. En voksen sønn.

Bakgrunn: Manusforfatter og regissør

Aktuell med: Hennes siste film «Hva vil folk si» (2017) har blitt Norges kandidat til Oscar-prisen.

– Det eneste jeg tenker på, er å lage noe jeg liker. Mer enn det kan jeg ikke, sier den selvlærte film­regissøren, som nå er norsk Oscar-kandidat for andre gang i karrieren.

Allerede med filmdebuten gjorde Iram Haq seg bemerket. Kortfilmen «Trofast», som hun hadde skrevet manus til, ble valgt ut til film­festivalen i Venezia som eneste norske bidrag. Den neste kortfilmen hun skrev, «Skylappjenta», bestemte Haq seg for også å regissere selv. I 2013 kom spillefilmen «Jeg er din», hvor Haq sto for både manus og regi. Også denne ble Norges Oscar-kandidat det påfølgende året. En eneste lang solskinnshistorie. Men bak ligger det nerver og usikkerhet.

– Det å lage «Hva vil folk si» var en bratt læringskurve. Vi gjorde mye av innspillingen i India. Der var vi hundre stykker, og jeg kjente ingen av dem. Det å lære seg å si nei, og si hva jeg egentlig vil, være tydelig, det er så vanskelig for meg. Jeg hadde så mye prestasjonsangst. Jeg føler jo et ansvar for at alle disse hundre menneskene skal ville gå på jobb. Det var vanvittig, men også veldig gøy.

Klassekampen møter Iram Haq på en italiensk restaurant nederst på Grünerløkka i Oslo. Noen steinkast unna her vi sitter drev foreldrene hennes en kiosk en gang for lenge siden.

Haq husker at moren alltid slo av en prat med blitzerne som okkuperte nabohuset. Det var et annet Oslo og en annen tid. Iram Haq var fortsatt et barn. Hun leste Roald Dahl, og i helgene så hun Bollywood-filmer med familien.

Hun levde to atskilte liv: et norsk liv ute og et pakistansk liv hjemme. Jo eldre hun ble, jo vanskeligere ble denne balansegangen. Foreldrene ble strengere og strengere, og Iram Haq gikk rundt med en gjennomgripende følelse av å ikke kunne puste. Hun ville ha sine egne meninger, ville ta utdannelse og være den hun er – ting som var selvsagte for de etnisk norske vennene hennes på Stovner, der familien bodde.

Familien nektet å akseptere Iram Haq for den hun var. Og en dag satte faren henne i en bil og kjørte ut av landet, uten å fortelle hvor de var på vei. Reisen endte opp i Pakistan, hvor Iram ble plassert hos en slektning. Faren dro tilbake til Norge, og Iram måtte bli.

– Det første halvåret gjorde jeg ingenting. Jeg var bare hjemme i huset. Så gikk jeg på skole i et halvt år og lærte å lese og skrive urdu. Jeg fikk noen gode venninner der, morsomme jenter. Men jeg tilhørte jo ikke Pakistan. Jeg er fra Oslo, sier Haq.

Det aller vanskeligste var at hun hadde blitt forlatt av foreldrene.

– For meg var det det aller største sviket.

Etter et år i Pakistan kunne Haq endelig dra hjem igjen til Norge. Men nå var alt annerledes. Året i Pakistan hadde gjort Haq bråvoksen og enda mer klar over hva som sto på spill.

– Da jeg dro fra Pakistan, visste jeg at nå måtte jeg velge frihet eller familie, og at det ville bli et hardt valg.

En stund prøvde hun å bo hjemme hos foreldrene og innordne seg deres oppdragelse. Men så var det nok. Da hun var 16 år gammel, flyktet Haq hjemmefra. Resten av tenårene ble tilbrakt på ungdomshjem og i fosterfamilie.

Det er denne historien som danner rammen for filmen «Hva vil folk si», selv om langt fra alt som skjer på skjermen er selvopplevd. Og det var altså denne historien hun sleit sånn med å gjøre om til film, helt til hun fikk høre at faren hadde fått kreft. Da hadde de ikke snakket sammen på mange år, og Iram Haq hadde for lengst gitt opp å bli akseptert av familien sin.

– Jeg dro og besøkte ham på sykehuset. Han lå der med to poser med blod som rant ut av kroppen. Og så sa han unnskyld.

Unnskyldningen kom som et sjokk. Og den ble begynnelsen på et nært vennskap som varte fram til faren døde ti måneder seinere.

– Jeg trodde jo aldri at min far kunne ha selvinnsikt eller forståelse nok til å si unnskyld. Det betydde veldig mye for meg. Også det å kunne forstå ham bedre og å få lov til å tilgi, sier Haq.

På dette tidspunktet hadde hun begynt å jobbe med manuset til «Hva vil folk si», og forsoningen med faren gjorde at hun også kunne forstå farsfiguren i filmen, og på den måten gjøre fortellingen nyansert. I dag kaller hun filmen en historie om en håpløs kjærlighet mellom far og datter.

– Det er en far og en datter som er veldig glade i hverandre, men som lever i forskjellige verdener selv om de bor i samme hjem. Selv om datteren forstår deler av faren, kan hun ikke leve deretter, for hun lever i Norge, og han er ikke en del av storsamfunnet. Og så er han fanget i et system der han styres av hva andre synes. Det er en håpløs kjærlighetshistorie.

– Kan du forstå faren din?

– Ja, jeg gjør jo det. Han var en skamfull mann. Han angret på at han hadde vært så stolt. Dette viser at folk kan endre seg. Jeg skulle jo ønske det hadde skjedd før.

Arbeidet med «Hva vil folk si» ble et vendepunkt for Haq. Hun er ikke så sint lenger.

– Men så er det det der med hvor mye skal du forstå og synes synd på dine foreldre. Hvor går grensa for hvem er jeg og hva jeg står for? Hvordan balansere det der? Jeg kan ikke fullstendig hengi meg til deres verden fordi de er mine foreldre. Jeg kan forstå og respektere, men sam­tidig må jeg beskytte meg og sette noen grenser.

Selv ble Iram Haq mor allerede som 20-åring. Siden den gang ha hun vært aleneforsørger for sønnen Leon, som nå har blitt 21 år.

– Jeg har sikkert gjort mine feil som mor, men jeg har i alle fall prøvd å gi ham noe annet enn det jeg hadde. Jeg har prøvd å romme ham for den han er. Han må bestemme selv hvor han vil og hva han skal.

– Du tok et enormt tøft valg da du forlot familien din i en alder av 15. Hvordan fant du styrke til å stå i det?

– Jeg har lyst til å si at det var en frihetstrang, men jeg tror det handler om at jeg bare ikke kunne forstå, verken emosjonelt eller intellektuelt, at foreldrene mine ikke kunne akseptere meg for den jeg var. Noen vil kalle meg en rebell, men det var ikke noe opprør jeg drev med. Det var en stille kamp.

– Hendte det at du angret?

– Nei, aldri. Men det var jo en stor sorg. Og jeg har hatt mye skam og dårlig samvittighet. Det var sørgelig å ikke bare kunne være Iram sammen med dem. Men jeg savnet dem ikke. Hva skulle jeg savne? Et sted det ikke var plass til meg.

Den samme høsten som «Hva vil folk si» gikk på kino, kom også boka «Skamløs», og det ble mye debatt om sosial kontroll. Hva hadde det betydd for deg dersom disse temaene hadde blitt snakket om da du vokste opp?

– Masse. Jeg hadde jo ingen jeg kunne lene meg på eller som forsto hva jeg gikk gjennom. Jeg var så ensom. Det var ingen forbilder. Folk pekte på meg på gata og sa «sånn kan det gå». Jeg var hora. Det var ikke lett.

Da Iram Haq begynte å jobbe med «Hva vil folk si», spurte hun seg selv om ikke problemstillingen hennes liksom var litt 1990-talls. Var sosial kontroll og bortføringer fortsatt noe som skjedde? Hun begynte å gjøre research og fant ut at problem­stillingen dessverre fortsatt er svært aktuell både i Norge og i resten av Europa.

– Hvordan skal storsamfunnet forholde seg til dette?

– Dersom pappaen i filmen hadde vært bedre integrert i samfunnet, hadde han ikke vært så redd for hva datteren drev med. Og dette skulle jeg ønske man snakket mer om, at også nordmenn har ansvar for i­ntegreringen av innvandrere.

Haq trekker fram sin egen far som et eksempel: Han hadde lav utdannelse, kom til Norge for å «ta de jobbene nordmenn ikke vil ha» og brukte all sin tid på å tjene penger til familien her og i hjemlandet.

– Han hadde ikke overskudd eller tid til å passe inn.

– Og hvor var nordmennene som tok ham imot, åpnet dørene sine og sa «velkommen»? Alt blir skummelt når du ikke kjenner folk. Da blir det fremmedfrykt begge veier.

I disse dager jobber Iram Haq med å skrive manus – sammen med Hilde Hagerup – til en tv-serie basert på suksessromanen «Tante Ulrikkes vei». Boka, som er skrevet av Zeshan Shakar, handler om to gutters oppvekst på Stovner, der også Iram Haq bodde i ungdomsårene.

Når hun er sliten, sier Haq til seg selv at hun ikke orker å lage mer film. Og innimellom prøver hun seg på andre jobber. Men så blir hun hele tida trukket tilbake igjen til det å fortelle historier. Da Haq var liten, ville hun bli forfatter og tilbrakte all sin tid på biblioteket. Som 13-åring ringte hun Aschehoug og fortalte at hun hadde skrevet en bok, men sentralborddamen ga beskjed om at 13-åringer ikke skriver bøker. Boka ble lagt vekk. I stedet havnet Iram Haq i filmens verden. Før hun selv begynte å lage film, jobbet Haq som skuespiller.

– Er du ferdig med det?

– Jeg er ikke ferdig, men jeg jakter ikke på nye roller. Kommer det noe gøy, blir jeg sikkert med. Men jeg hadde jo ikke så mange roller, da. Det var bare når man trengte en med innvandrerbakgrunn, ler hun.

– Jeg husker så godt at jeg tenkte: Kan ikke jeg bare få en vanlig rolle i en vanlig film, en romantisk komedie, liksom?

Iram Haq var én av 590 kvinnelige skuespillere som underskrev metoo-oppropet «stille før opptak» i fjor høst. Etter mange år i bransjen har hun hatt sin andel ubehagelige opp­levelser.

– Mange ganger har jeg opplevd å bli seksualisert og ikke tatt på alvor. Men jeg ble redd og usikker og turte ikke å si fra. I stedet har jeg gått løs på meg selv. Jeg visste ikke bedre. Det er veldig bra med metoo. Jo mer fokus på dette, jo bedre. Akkurat som med filmen min. Man skal ikke tvinge kvinner til å tie.

– Er det kvinnekamp du driver med i filmene dine?

– Ikke direkte, men jeg er opptatt av disse temaene av hele mitt hjerte, så det bare faller meg naturlig. Nå får jeg meldinger av jenter som er utsatt for sosial kontroll og spør meg om råd.

I dag har Haq og resten av familien funnet tilbake til hverandre. De aksepterte til slutt at datteren er den hun er. Faren syntes det var viktig at hun lagde filmen «Hva vil folk si» og ville gjerne gå på rød løper på premieren. Men han døde før den ble ferdig. Moren har sett filmen og er stolt.

– Din historie fikk en slags lykkelig slutt?

– Ja, faktisk. Og det er ganske absurd. Når mine foreldre, som var så konservative og strenge, kan være stolte av filmen og akseptere meg, da tenker jeg at det er håp der ute.

lines@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.04