Lørdag 15. september 2018
FULL KLINSJ: Hundrevis av demonstranter barket sammen ved Berkeley University i California da Milo Yiannopoulos ble invitert til å holde foredrag i fjor. Berkeley valgte til slutt å avlyse arrangementet. FOTO: JUSTIN SULLIVAN/GETTY IMAGES/AFP
Sosiolog mener at kritikerne av no-platforming overser at ikke alle deltar i samfunnsdebatten på like vilkår:
Striden om talerstolene
PROTEST: Sumaya Jirde Ali var blant dem som tok til orde for at Martin Sellner, leder for den østerrikske Identitærbevegelsen, ikke skulle få snakke ved et arrangement på Eldorado bokhandel i mai i fjor. Her holder hun appell utenfor bokhandelen. FOTO: VIDAR RUUD, NTB SCANPIX
Hvor kommer det fra, ønsket om å nekte folk en talerstol? Forskere peker på identitets­politikk, populisme og «hyperfølsomhet» som forklaringer.

Hvem skal få ordet?

I 1969 hadde den omstridte krigsfilmen «The Green Berets» norgespremiere. Filmen ble kritisert for å drive propaganda for USAs krigføring i Vietnam, og utenfor kinoen i Stavanger delte 17 år gamle Jostein Gripsrud ut løpesedler i protest.

Samtidig forsøkte ml-ere både i Stavanger og andre byer å stoppe filmen fra å bli vist – noe de lyktes med ved Rosenborg kino i Oslo.

Spol 50 år fram i tid. De siste årene har vi sett flere eksempler i Norge på at aktivister har krevd at enkelte personer ikke skal få en talerstol – såkalt no-platforming.

Gripsrud, som i dag er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, mener at no-platforming skriver seg inn i en lengre tradisjon på deler av venstresida for å ville stanse ytringer som anses som farlige.

I arbeidet med den nye boka «Norsk hamskifte?» har han sett på innvandrings­debattens historie i Norge. Medieviteren påpeker at venstreradikale lenge har vært splittet i spørsmålet om hvilke strategier som er best for å møte rasismen.

– Noen på ytre venstre har alltid vært gladere enn andre i å forby det de ikke liker.

Fakta

Hvem skal få snakke?

• Skribent Sumaya Jirde Ali har tatt til orde for no-platforming av personer med farlige holdninger etter at Klassekampen inviterte Helge Lurås til en debatt om alternative medier under Arendalsuka.

• No-platforming betegner en praksis der bestemte organisasjoner eller personer ikke kan inviteres til offentlige opp­tredener på grunn av deres standpunkter.

• I en artikkelserie spør Klassekampen om enkelte personer ikke bør gis en mikrofon.

Følsomhet og komfort

Hva kommer det av at no-platforming har blusset opp som fenomen de siste årene? Hva sier det om tida vi lever i?

Begrepet er importert fra USA og Storbritannia, hvor flere personer er blitt erklært uønsket som foredragsholdere ved ulike universiteter. Blant dem er alt-right-provokatøren Milo Yiannopoulos, Ukip-politiker Bill Etheridge og British National Party-leder Nick Griffin.

Gripsrud mener at to faktorer kan bidra til å forklare hvorfor no-platforming er blitt et fenomen i USA: en økende politisk affektiv polarisering, og en «hyperfølsomhet» blant den nye generasjonen studenter.

Affektiv polarisering innebærer at man misliker politiske meningsmotstandere. Studier har vist at amerikanere i økende grad sier at de ville blitt opprørt dersom barnet deres ble sammen med en fra den andre politiske fløyen.

Også i Norge konkluderer en fersk studie fra Universitetet i Bergen med at dette skjer: Vi ønsker ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker.

Gripsrud mener at denne polariseringen spiller sammen med en «hyperfølsomhet» blant en yngre generasjon studenter som er opptatt av identitetspolitikk – politisk mobilisering til fordel for marginaliserte grupper.

Det gir seg blant annet utslag i krav om at lærestedene skal være «safe spaces» og at potensielt støtende forelesninger utstyres med advarsler.

– Man vil ikke frivillig utsette seg for det man opplever som angrep mot en selv. Den følsomheten finnes nok i Norge også, men den er ikke så utbredt og tydelig som i England og USA.

Gripsrud vil heller ikke utelukke at no-platforming handler om komfort.

– Hvis man skal diskutere med en ihuga innvandringskritiker, må man være skjerpet. Det krever arbeid å gå inn i en debatt med Steve Bannon eller de identitære (høyrenasjonalistisk bevegelse, journ.anm.), man må vite noe om historie, biologi, sosiologi …

Men er det en trend?

Hannah Helseth, sosiolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, protesterer mot ideen om at no-platforming er en omseggripende trend.

I Norge har vi hatt noen no-platforming-aksjoner siden i fjor, deriblant mot feministen Julie Bindel som har kommet med krasse uttalelser om transpersoner, og mot Martin Sellner, leder for den østerrikske Identitærbevegelsen.

Helseth mener at det kan være legitimt å protestere mot at enkeltpersoner blir invitert til å holde appeller eller delta i paneldebatter på sine egne premisser eller som om de var nøytrale debattanter.

Hun mener at det er viktig å ta innrammingen i betraktning: Det er forskjell på å invitere noen som en nøytral «ekspert» og å konfrontere dem med rasistisk grums.

– Det er ikke noen ny strategi å ikke ville gi en talerstol til rasister. Da har folk stilt seg opp med ryggen til eller buet.

– Men er det legitimt å kreve at de ikke skal få snakke i det hele tatt?

– Det avhenger av sammenhengen og konteksten de blir invitert til. Jeg er for motstand og skeptisk til forbud som strategi, sier hun.

Helseth mener at de som roper ut mot no-platforming, overser at ikke alle deltar på like vilkår i offentlig debatt.

Hun mener at mange klamrer seg til Jürgen Habermas’ offentlighetsideal fra 1962 om at det er mulig å delta i offentlig debatt som om vi var like. I en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning viser Helseth til at det er mer risikabelt for kvinner og synlige minoriteter å delta i offentlig debatt enn det er for hvite menn.

– Folk har ulike erfaringsbakgrunner når de deltar i offentligheten. Det som ligger under denne diskusjonen, er om vi skal ta hensyn til dét, eller om vi kan snakke som om alle er like.

Helseth mener at det bør være et mål å føre en offentlig samtale hvor ulike erfaringer ikke blir ekskludert, usynliggjort eller latterliggjort.

– Venstresidas oppgave er å åpne opp for at folk har ulike erfaringer, og samle folk bak overordnede paroler for et rettferdig samfunn. Når folk som sprer rasistisk hets får opptre som nøytrale debattanter, går det utover bestemte grupper i samfunnet.

Hun mener at det som har skjedd ved amerikanske universiteter, hvor planlagte arrangementer er blitt avlyst, handler om finansieringen av sektoren. Universitetene er avhengige av sponsorer og studentpenger.

– Foreldrene forventer at barna deres skal være beskyttet, og universitetene er redde for å miste økonomisk støtte. Amerikanske radikale studentorganisasjoner kan være irriterende, men det er vel ikke de som setter den samfunnspolitiske agendaen i USA – og i hvert fall ikke i Norge. Likevel gjøres dette til en fortelling om at identitetspolitikken tar over agendaen og ødelegger for venstresida. Men er det egentlig en trend?

Popularisert politikk

Vel. En av dem som i hvert fall er bekymret for at no-platforming brer om seg, er Helge Rønning, professor emeritus i medievitenskap. Han var medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon, som leverte en norsk offentlig utredning i 1999.

Rønning mener vi har sett nok av eksempler på at det han kaller «ekstrem-venstre» på amerikanske og britiske universiteter vil nekte folk å ytre seg, og at universitetene har gått med på det.

Han synes at noen av de mer spesielle tilfellene har vært at forfatter Ayaan Hirsi Ali i 2014 ble av-invitert til et arrangement ved Brandeis University hvor hun skulle motta en æresgrad, på grunn av sin kritikk av islam, og at feministen og forfatteren Germaine Greer ble utsatt for en omfattende no-platforming-kampanje ved Cardiff University i Wales i 2015 på grunn av sine uttalelser om transpersoner.

Han tror at fenomenet henger sammen med populariseringen av politikken, både på venstre- og høyresida.

– I Ungarn ser vi nå den samme typen uvilje mot å godta meninger man er uenig i. For eksempel vil president Orbán nekte universiteter å undervise i kjønnsstudier. Høyrekrefter og ekstreme venstrekrefter spiller opp mot hverandre, og truer på hver sin måte det grunnleggende ved det demokratiske samfunnet. Jeg oppfatter dette som utrolig skremmende.

Han trekker en historisk parallell til 1930-tallet, da kommunister og nazister marsjerte i hver sine gater i Berlin.

– Begge sider gikk inn for å nekte den andre part å ytre seg. Jeg kan ikke forstå at det noen gang har vært i venstresidas interesse å hindre ytringsfriheten. Vi skal møte ufyselige holdninger med argumenter, ikke med forbud.

Rønning mener også at no-platforming kommer fra et økende krav om retten til ikke å bli krenket.

– Er dette mer framtredende nå enn tidligere?

– Ja, og det henger sammen med at det er mer forfølgelse nå. Da vil det være flere som føler seg forfulgt. Måten å kommunisere på i sosiale medier bryter ofte med vanlig folkeskikk, og folk sier ting de aldri ville funnet på å si ansikt til ansikt.

Beklager politisk vending

Den danske forfatteren og idéhistorikeren Frederik Stjernfelt mener at vi ikke kommer utenom identitets­politikken når vi snakker om no-platforming.

– Tidligere var det overgripende målet til venstresida å forbedre levevilkårene til arbeiderklassen, men etter murens fall og delegitimeringen av marxismen har man blant annet grepet til identitetspolitikk. En beklagelig konsekvens er at deler av venstrefløyen er blitt skeptiske til ytringsfriheten. Identitetspolitikken går i retning av at undertrykte grupper skal ha særlige rettigheter, og det skal også omfavne rettigheten til ikke å bli omtalt på en dårlig måte, sier Stjernfelt, som i 2016 ga ut boka «Men», om ytringsfrihetens historie i Danmark.

Han viser til at Flemming Rose, som er kjent for å ha trykket Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten, er blitt no-platformet i utlandet. For tre år siden stanset Universitetet i Cape Town et foredrag Rose var invitert til å holde.

– Sensur vil virke tiltrekkende på enhver ny generasjon. Jeg tror at den kampen alltid vil være der, sier han.

Stjernfelt sier at det ikke er umiddelbart lett å forstå hvorfor vi skal tillate meninger vi synes er avskyelige.

– De fleste som vil ha innskrenkninger i ytringsfriheten, sier typisk at «Jeg vil ha ytringsfrihet, men –», og så kommer de med et punkt som er viktig for dem. Men dét er ikke det samme for alle mennesker. Alle har noe de synes er avskyelig. Hvis du først åpner døra for innskrenkninger, vil det komme mer.

Hvem er «vi»?

Vi gir ordet til MDG-politiker Eivind Trædal. Han er lei av metadebatt om ytringsfrihet. Trædal opplever at no-platforming ofte er et begrep som brukes utenfra, uten at kritikerne lytter til dem som blir utsatt for hets og trusler.

Dette har også skjedd i debatten om at Klassekampen inviterte Resett-redaktør Helge Lurås til en samtale om motstrømsmedier under Arendalsuka, ifølge Trædal.

Avisa burde ha tenkt på dem som opplever at deres ytringsfrihet blir innskrenket av Resett, mener politikeren.

– Når folk sier at vi må «tørre å ta debatten», lurer jeg alltid på hvem «vi» er. Å få opp temperaturen i samfunnsdebatten kan være pirrende for skravleklassen, men det kan bli direkte uutholdelig for dem som utsettes for rasisme, trusler og hets, sier Trædal.

– Dette handler om hvilke signaler man sender ved å invitere ytterlig­gående personer til å snakke. Hvilke sosiale sanksjoner bruker vi mot dem som er ute etter å skape et bedritent ordskifte for minoritetsstemmer?

I likhet med Hannah Helseth mener Trædal at vi må vurdere hvilke sammenhenger folk fra ytre høyre skal bli invitert til å snakke i.

Tidligere i år kom han med et utbrudd på Dagsnytt Atten mot Lurås – og mot NRK for å invitere Lurås og Document-redaktør Hans Rustad inn som «normale debattanter».

– Dette handler ikke om hva som skal være «lov» eller ikke, men hvordan vi skal sikre at det er høyt under taket også for dem som blir forsøkt mobbet ut av offentligheten.

mari.vollan@klassekampen.no

Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.
Onsdag 7. november 2018
Denne høsten har en rekke norske kjendiser gjort det skarpt i bokmarkedet. Men bare et fåtall av dem har skrevet boka si selv.
Tirsdag 6. november 2018
Joshua French kan tjene flere millioner kroner på sin foredragsturné landet rundt. Flere kulturhus har hatt kvaler med å gi den drapsdømte nordmannen en talerstol.
Mandag 5. november 2018
Mats Grorud har laga animasjonsfilm om å leva 70 år i flyktningleir.
Lørdag 3. november 2018
Joshua French kan tjene fire millioner kroner på foredragsturneen sin. – Han er helt i toppklassen nå, sier markeds­føringsekspert.
Fredag 2. november 2018
Nikolaj Frobenius mener filmen «Mordene i Kongo» unnlater å plassere Moland og French politisk. De sto på ytre høyrefløy, hevder han.