Klassekampen.no
Fredag 14. september 2018
PRØV OG FEIL: Legevitenskapen har utvilket seg gjennom flere tusen år med feilslutninger. ILLUSTRASJON: «A ‘THEATRE’ OF MEDICINE AND SURGERY» AV JOHANN HEINRICH RAMBERG, CA. 1800
MEDISIN
Lege­kunstens framskritt og feil
MEDISINENS FOR­UNDERLIGE HISTORIE: Dagens leger står på skuldrene til famlende kjemikere, nytenkende filosofer og ivrige kirurger. ILLUSTRASJON: KORPERS DES MENSCHEN (1898)
LEGEKUNSTENS FAR: Den greske legen Hippokrates la grunnlaget for medisinvitenskapen.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Medisinens historie er full av feil­slutninger. Men det er i feilene vi også finner spor av vitenskapelige framskritt.

I den spanske byen Cordoba i Andalucía, rundt år 1000, skriver mauriske Abu al-Qasim al-Zahrawi, også kjent ved det latinske navnet Albucasis, ned all sin tids medisinske kunnskap. Verket «Kitab al-Tasrif» med det fulle navnet «Boken som hjelper dem som ikke kan gjøre seg en egen oppsummering» er blitt stående som sentralt i legevitenskapens historie.

Albucasis beskrivelser av instrumenter og prosedyrer rundt fysiske inngrep på pasienter gjør at han i dag regnes som både den viktigste kirurgen i middelalderen og en av kirurgiens fedre.

Men i et 1000 år gammelt medisinsk kompendium er det selvfølgelig også mange ting som ikke stemmer, som behandlingen av den noe diffuse, og i dag nesten romantiske avarten av depresjon – melankoli. I tillegg til å ta en drikk for å rense hodet skal følgende utføres mot melankoliens mørke: Pasientens hode barberes og en bandasje av kraftig linduk legges rundt issen. «Pasienten skal sitte med beina i kors og holdes fast fra alle sider mens man heller varmt sauefett over issen. Fettet skal bli værende til det stivner.»

Fakta:

• «Medisinens historie» av lege, psykiater og forfatter Nils Uddenberg kommer denne høsten på norsk fra Dreyer forlag.

• Uddeberg forteller om den vestlige legekunstens utvikling, fra sin spede begynnelse til det 20. århundrets avanserte medisinske disipliner, fra overtro og gode råd til vitenskap og forskning.

Kilde: Dreyer forlag

Viktige feilskjær

Lege, psykiater og forfatter Nils Uddenbergs over 700 siders verk «Medisinens historie» kommer denne høsten på norsk. Ovennevnte historie er en av mange i boka hvor svensken understreker viktigheten av at vitenskapshistorien også undersøker feilskjær – eller «m­edaljens bakside».

Klisjeen «å lære av ens feil» gjelder så absolutt også i medisinens historie. Ikke minst fordi de som har tatt feil, også hadde noe viktig å si. Eller som Uddenberg skriver: «Den kloke og innsiktsfulle er sjelden bare klok, og den forvirrede er noen ganger inne på noe vesentlig.»

Uddenberg påpeker for eksempel at Isaac Newton brukte større deler av sine 84 år på jorda på alkymi og religiøse spørsmål enn på gravitasjonslæren. På samme måte var Louis Pasteur en glimrende biolog, men trodde ikke på Charles Darwins evolusjonsteori.

– Skal man forstå hvordan medisin­faget har utviklet seg, må man først vite hvilke miljøer den har utviklet seg fra. Da blir feilskjærene viktige, sier Uddenberg på telefon fra Stockholm.

For Uddenberg, som også har skrevet om biologiens historie, blir derfor metaforer som at vitenskapsfolk legger stein på stein til en grunnmur, eller at vitenskaps­historien er som en trapp der m­enneskeheten nærmer seg mer opplysthet haltende lignelser. En murer som går i gang med et hus, vet hvordan huset skal se ut til slutt. Det vet ikke forskerne. «Snarere er (vitenskapshistorien) en labyrint, der forskerne famler seg frem uten å vite hvor de på vei», skriver Uddenberg.

Han har flere eksempler:

– Homøopatene har for eksempel tatt veldig mye feil, men de har også tilført innsikt i hva som skjer når man blander bruken av ulike legemidler.

Uddenberg trekker også fram den såkalte miasma-teorien, eller nattluftteorien. Helt fram til 1880- tallet trodde man at en spesiell luft steg opp fra bakken om natta og brakte fram sykdommer.

– De trodde på den sykdoms­framkallende dårlige lufta, noe som gjorde at de ble mer nøye på å vaske rom og avløp, samt håndterte avfall på en bedre måte. Dette ga gode resultat, men de hadde jo ingen anelse om at det var fordi de sam­tidig fjernet bakteriene fra om­givelsene.

Gul og svart galle

En misoppfatning som levde i over 1500 år, var ideen om de fire kroppsvæsker, blod, gul og svart galle og slim. Oppdelingen i fire var bygget på den førsokratiske tanke om naturens fire bestanddeler jord, luft, ild og vann. Blodet hørte til lufta, den svarte gallen jorda, mens gul galle var ild, og slim var vann.

Uddenberg skriver hvordan disse igjen var koblet til ulike menneskelige stemninger. Var man melankolsk, hadde det med den svarte gallen å gjøre, mens kolerikeren fikk sin irritasjon fra den gule galle.

– At hele denne tenkningen fikk overleve som den dominerende tenkning så lenge, er interessant. Jeg tror imidlertid det er viktig å huske på at legevitenskapen også har handlet om at både pasient og lege har trodd på det samme.

Man skal ikke undervurderer placeboeffekten, sier forfatteren.

– Det kommer selvfølgelig an på alvorlighetsgraden. Men for de mindre alvorlige sykdommene, det jeg kaller «kramper», tror jeg man kan få det bedre ved å tenke at man blir frisk av behandlingen. Placebo kurerer ikke kreft, men det er en sterk medisin.

Mekanikk mot organisme

At noe så prosaisk som et fastlege­besøk på et moderne legekontor på noen som helst måte er forbundet med de mer fantastiske historiene fra legevitenskapens historie, kan virke rart. Likevel står dagens leger på skuldrene til famlende kjemikere, nytenkende filosofer og ivrige kirurger.

Framskritt innen ingeniørkunst på linser og optikk gjorde at de såkalte mikroskopistene kunne kikke ned i en helt ny verden mot slutten av 1600-tallet. Blod, lunger og annet organisk materiale ble beskrevet etterfulgt av ny medisinsk kunnskap.

Det var her et mekanistisk syn på kroppen måtte vike for et mer organisk syn. Delvis på grunn av mikroskopistene, men også fordi romantikken slo inn som en reaksjon på den «kjølig mekaniske natur­vitenskapen». I denne før-darwinistiske perioden så filosofer som Friedrich von Schilling på den skapende livskraften i alt levende som noe guddommelig. Den ga svar på vanskelige spørsmål som hvordan en kylling blir til av plommen i et egg, og hvordan hummeren vokser en ny klo.

I dag kan denne dreiningen se ut som et tilbakeskritt. Det er en mis­forståelse sier Uddenberg. Det var faktisk naturvitenskapen som var grunnlaget for det organiske paradigmeskiftet. «Den romantiske biologien var tross alt en bedre beskrivelse av virkeligheten enn de grovt mekaniske tankemønstre», skriver Uddenberg.

– Denne romantiske og religiøse troen på den organiske livskraften som formet livet, er også et av eksemplene på en feil som til slutt ble riktig. Ideen om livskraften var en feilslutning, men ga en viktig ny måte å tenke på som flyttet faget framover.

Fra barberer til kirurg

Medisinfagets tilblivelseshistorie omfavner så å si alle viktige aspekter ved menneskets livsverden: Filosofi, religion, kunst og magi. Uddenbergs bok tar for seg alt dette. Hvordan den først vokste ut av magien til medisinmenn og heksedoktorer. Eller som han skriver: «Magien har alltid vært legekunstens reisefølge.»

Men faget har også vokst ut av religionene og dets presteskap. De første sykehusene var kristne og muslimske, mens anatomifaget fikk viktig drahjelp av renessansekunstnere som dissekerte kropper for å kunne beskrive dens skjønnhet. Kirurgien har på sin side et veldig praktisk utgangspunkt. I dag er kirurgens status høy, men det har ikke alltid vært slik. Sprenglærde leger, med kunnskaper fra filosofiens verden, så lenge ned på de mer praktisk orienterte kirurgene. Kirurgene hadde ofte bakgrunn fra helt andre yrker som krevde presise håndlag med kniv – som barberere eller slaktere.

Den franske barbersvennen Ambroise Paré ble for eksempel en av Frankrikes mest betrodde kirurger på 1500-tallet. Han fikk sin kirurgpraksis, som så mange andre, i krig. Under en fransk beleiring i Nord-Italia registrerte han blant annet at sårbehandling med sydende svarthyllolje ikke var den beste. For da oljen tok slutt etter en blodig dag på slagmarken, måtte han bruke egg, rosenolje og terpentin.

De sistnevntes sår grodde bedre – og Paré gikk fra å være frisørlærling i Nord-Frankrike til å bli livlegen for hele fem franske konger. Samtidig er hans historie en av de første tegnene på at gapet mellom kirurgi og lege­vitenskapen krymper.

Kirurgene er for lengst blitt like­verdige leger, om enn ikke enda høyere oppe i statushierarkiet, men selv i dag finnes det et slags humoristisk jungelord i legeverden om at «en indremedisiner kan alt og gjør ingenting, en kirurg gjør alt, men kan ingenting».

Advarsel fra Andalucía?

«Medisinens historie» sin aktualitet er nærmest slående på enkelte områder. Dagens leger kjenner fremdeles til «Den hippokratiske eden», som legestudiene innledes med, basert på det man tror er nedtegnelser fra den litt mytiske «legekunstens far» Hippokrates, som var virksom på den greske øya Kos i Middelhavet rundt 400-tallet før vår tidsregning.

Eden er et forsøk på regelverk for hvordan en lege skal forholde seg til pasienter, kollegaer og pårørende. Om det faktisk er Hippokrates som har forfattet eden eller hans etterfølgere, vet vi egentlig ikke. Her sverges det på legeguden Apollon, og en leges taushetsplikt er for eksempel beskrevet på følgende vis: «Det jeg måtte se eller høre under behandlingen eller også utenfor behandlingen ute blant folk, som ikke bør bringes videre, skal jeg tie om og regne som hellige hemmeligheter.»

Tilbake i Cordoba i år 1000 advarer Albucasis i sin ed om noe som kan minne om kvakksalveri: «Jeg advarer dere mot å ta på dere et oppdrag når dere kjenner den minste tvil om dere vil lykkes med behandlingen. Når dere utøver legekunsten, vil dere møte mange mennesker med en lang rekke sykdommer. Noen av disse pasientene er så fortvilte at selv døden synes bedre. En del av dem vil øse sine rikdommer over dere i håp om å bli kurert. Men når personer med slike uhelbredelige sykdommer vender seg til dere, bør dere vise mer forsiktighet enn grådighet.»

I en tid hvor overbehandling, overdiagnostisering og tilbud om mer eller mindre tvilsomme behandlinger fremdeles diskuteres, kan kanskje Uddenbergs medisinhistorie være nyttig. Om ikke for annet enn å lære av våre feil.

– Medisinen har en så stor plass i samfunnet at det er viktig å se den historiske identiteten den bygger på. Både pasienter, leger og sykepleiere kan ha utbytte av å lese hvordan det var før. Å vise hva man har trodd på før, hva som har vært riktig, og hva som har vært feil, kan også gi en viss ydmykhet over hva som er riktig og feil i dag og i framtida.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.04