Klassekampen.no
Fredag 14. september 2018
MINGLING
Desperate smil og ­fingermat
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Livet kan være fylt av prøvelser for innadvendte. Småprat er en av dem.

En venn av meg fikk i sin tid et sentralt verv som ungdomspolitiker og ble etter kort tid sendt over Langfjella for å representere ved en mottakelse på en asiatisk ambassade. Han skjønte at han for første gang skulle på et såkalt cocktail party, og at man måtte kle seg pent. Han temmet etter beste evne sitt tykke strilehår i en vannkjemmet sidesveis og iførte seg sin fineste dress, nokså ny og intenst lyseblå. (Fargevalget skyldtes mote, ikke politikk.) Han ante nok ikke hva han gikk til, og etter en pinefull time som pastellfarget veggpryd blant de mørke dressene, var han nesten kataton av desperasjon til tross for alkoholen. Omtrent da oppdaget en vennlig middelaldrende kvinne ham, og beveget seg bort for å holde ham litt med selskap.

Det viste seg å være daværende parlamentarisk leder i SV Hanna Kvanmo, som stilte ham noen hyggelige spørsmål, og fortalte at han så ordentlig kjekk ut i lyseblått, og plutselig var livet litt levelig igjen – til hun etter noen minutter seilte videre, for det skal man jo i cocktailselskaper. Resten av seansen til­brakte han som en stivnet lyseblå misforståelse. Ordet «cocktail party» ga ham alltid lette flashbacks i etterkant.

Heldigvis for ham heter det ikke cocktail partyer lenger, men mingling, men det er omtrent det samme, bare at cocktailene er byttet ut med vin. Ifølge ordboken er mingling «det å bevege seg rundt og småsnakke med folk ved selskapelig samvær; uformelt, stående samvær i større gruppe». Og minglingen tiltar for oss alle – kanskje fordi det er billig og lettvint for vertskapet?

Hovedproblemet med mingling er at for omtrent halv­parten av oss, de av oss som i hovedsak er født heller inn­advendte enn utadvendte, er mingling ubehagelig også etter lang tids trening. For innadvendte som meg selv virker det totalt meningsløst å kutte av samtaler akkurat når man begynner å gå i dybden, forlate folk nettopp når man begynner å bli litt bedre kjent med dem, og ideen om å sprade rundt og vise seg fram sosialt er nærmest ubegripelig for oss. Så vi svetter oss igjennom det, og ser på hvordan de utadvendte blomstrer, hoier og hviner og bygger opp stadig bredere nettverk, mens vi kjenner mismotet og hjelpeløsheten øke for hver halvtime, og går hjem til slutt med enda litt dårligere selvtillit og like lite nettverk som før. Nå liker riktignok vi innadvendte å ha lite nettverk, for bare sånn kan vi virkelig pleie de bekjentskapene vi ønsker å ha. Men hjemme igjen drømmer nok en del av oss om små, intime middagsselskaper, hytteturer med få mennesker, for ikke å snakke om settinger hvor vertskapet tar ansvar og presenterer folk, passer på de stille og går inn for å gjøre livet lettere for gjestene.

Jeg vet at jeg høres ut som en gammel skikk og bruk-bok fra et loppemarked nå, men ikke alt gamle tanter sa er dumt. Fra sikre kilder i Utenriksdepartementet (UD) har jeg fått vite at ambassadespirer oppdras til å oppføre seg helt på skikk og bruk-måten i minglesammenheng, og de burde vite, for de skal jo leve av det. «Beveg deg jevnlig rundt fra gruppe til gruppe, følg hele tida med i øyekroken på folk som nærmer seg din gruppe, og åpne opp gruppen og inkluder dem når de kommer bort», lærer man på den kanten. Men hvordan ser det ut blant andre mennesker enn veloppdragne gamle tanter og UD-folk?

Mitt inntrykk er at mingle­verdenen for øvrig er en tumleplass for sosialdarwinister. Jeg ble nylig for en sjelden gangs skyld skremt ut på en av de berømmelige hage­festene i kulturverdenen, og skjønte selvsagt straks hvor dette bar. Det var bare å stålsette seg, for mitt inntrykk er at verken radikale eller liberale kulturmennesker er mer empatiske eller skikk og bruk-orienterte enn andre norske minglere. Som trøst lovet jeg meg selv at mens jeg sto der ringside, hjelpeløs selv med promille, skulle jeg ha som hovedoppgave å observere hva disse utadvendte sosiale dyrene egentlig gjorde, og så skrive om det etterpå. Så hva observerte jeg?

Ved siden av meg på skremt avstand fra hverandre sto de innadvendte, i høflig distanse fra andre mennesker, med mindre de tilfeldigvis kjente noen på stedet. De verst plagede sto saltstøtteaktige og stirret på telefoner hvor det åpenbart ikke skjedde noe som helst. Inne i sirkelen pågikk det egentlige mingleselskapet. Og ettersom dette var et minglelag hvor opptil flere av gjestene var berømt­heter, var stemningen blant de aktive og sosialt ambisiøse særlig ladet og høyrøstet. De naturlig utadvendte, de raske tinerne (også det en medfødt egenskap), de som elsker å møte nye mennesker, men går lei av dem etter kort tid, de kretset ivrige rundt og innledet kvikke, kortvarige samtaler, kastet flørtende øyekast som raskt ble fulgt opp med dristige framstøt, og beveget seg høylytt og elegant fra gruppe til gruppe med utveksling av gjenkjennende hvin og grynt og selvsikker latter. Deres kveld dreide seg visst om å beundre eller å beundres.

De svært berømte sto gjerne stille mens de ambisiøse kretset rundt. De litt berømte så ut til å veksle mellom å vente på beundrere og å måtte bevege seg i retning av klikker med høy sosial prestisje. De mest hardt­arbeidende ambisiøse jobbet seg sikkert, nikkende og systematisk fra den ene viktige kretsen til den andre og markerte på ulike måter som hissige hannkatter, samtidig som de fulgte med i øyekroken, ikke for å hjelpe oss der ute i kulden, men for til enhver tid å holde øye med hvor de sosiale godbitene beveget seg. Innimellom smøg det seg noen særlig vakre unge menn og kvinner, som ikke behøvde å gjøre stort annet enn å nærme seg en gruppe, og på mystisk vis fungerte plutselig UD-oppskriften: Overalt ble de smilende sluppet inn i varmen.

En bitter rapport fra en stakkars innadvendt taper? Kall meg hva du vil, men dette minner da om en gjennomsnittlig skolegård på ungdomstrinnet? Det var i hvert fall godt å få sagt det. Og hvorfor ikke spe på med noen sitater om mingling og cocktail partyer?

Den kanskje største løven blant alle minglere, den engelske forfatteren Oscar Wilde, hevdet at «Hear no evil. Speak no evil. And you won’t be invited to cocktail parties», mens den rolige gamle asiaten og hverdags­vismannen Lin Yutang sa akkurat hva jeg gjerne skulle ha kommet på selv: «A cocktail party is a place where you talk with a person you don’t know about a subject you have no interest in.» Der fikk dere den, eplekjekke utadvendte!

Og for dere som kjenner dere igjen i beskrivelsen min og vet at høsten kommer med haglbyger av mingling dere ikke kan slippe unna – på jobb, på kurs, i politikken, på studiet, blant foreldrene til barnas venner og i forbindelse med barnas fritids­interesser – dere har min dypeste sympati, men det fins alltid noen som sliter enda mer enn dere.

Som Dag Solstads hovedperson i en for meg navnløs tekst jeg en gang så ham lese opp på Sigrid Undset-dagene på Lillehammer: Den klassiske solstadmannen forviller seg inn på et cocktailselskap i en ambassade, totalt uten forkunnskaper om hva dette er. Han forhekses av de knøttsmå brødskivene hvor det bare er plass til en enkelt reke, og siden han er sulten, spiser han veldig, veldig mange av dem. Nokså raskt oppdager han til sin begeistring at det er fri bar, og flittige utfall dit gjør at usikkerheten etter hvert forsvinner fullstendig, og dermed er han i gang med det han oppfatter som sømløse og interessante sam­taler med en rekke av de dresskledde herrene som virket litt skremmende i starten. De er i grunnen ordentlig trivelige! Nå flyter tida raskt, men etter noe han oppfatter som merkelig kort tid, er selskapet over, og han følges vennlig, men håndfast ut av noen av de dresskledde herrene mens han protesterer intenst og samtidig høylytt prøver å få sine nye bestevenner med på nachspiel.

Livet kan kort sagt være fylt av prøvelser for oss innadvendte. Måtte Hanna Kvanmos ånd være med oss når vi går høsten i møte!

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.04