Torsdag 13. september 2018
ALLIERTE: Den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi på statsbesøk i Paris i 2007. Den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy er siktet for å ha mottatt 500 millioner kroner i ulovlig valgkampstøtte fra nettopp Gaddafi. Sarkozy var den sterkeste pådriveren for å styrte diktatoren i 2011. FOTO: PATRICK KOVARIK, AFP/NTB SCANPIX
Diplomatene i Den afrikanske union mener Nato skjøv fredsforsøk til side:
– De ville drepe Gaddafi
John Nambo
Jean Ping
DIPLOMATI: Nato valgte bomber framfor fred, sier John Nambo. Han deltok i Den afrikanske unions fredsforhandlinger under Libya-krigen.

Libya

Det første forsøket på forhandling ble stoppet av bomber. Diplomatene fra Den afrikanske union hadde planlagt å fly inn til Tripoli 20. mars 2011. Målet var å få til en avtale mellom den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi og opprørsgruppene i landet.

Samme dag begynte Nato bombingen av hovedstaden i Libya.

En av dem som deltok i forsøket på forhandlinger, var den gabonske politiske rådgiveren John Nambo. Klassekampen har snakket med ham over telefon fra Gabons hovedstad Libreville.

Nambo legger ikke skjul på hva han mener Natos hensikter var, da forsvarsalliansen stanset forsøket på fredsforhandling.

– Ledelsen i flere Nato-land ønsket å drepe Gaddafi, sier han.

Fakta

Libya-krigen:

• Den afrikanske union (AU) prøvde å forhandle fram en fredsavtale mellom Muammar al-Gaddafi og opprørerne i Libya under borger­krigen i 2011.

• Samtidig som AU forsøkte å komme fram til en fredsløsning, drev også norske diplomater fram samtaler mellom partene i Libya.

• Det norske forhandlingsforsøket ble satt i gang av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap). Støre har sagt til VG at Muammar al-Gaddafi selv var årsaken til at forhandlingene ikke førte fram.

Fikk ikke fly inn

Den afrikanske union (AU) var delt i synet på intervensjonen i Libya, men for det meste enige om å forsøke å finne en fredelig løsning på borgerkrigen.

Jean Ping, lederen for kommisjonen i AU, hadde samlet en gruppe afrikanske stats­ledere til en forhandlings­delegasjon. Ping hadde skaffet et fly fra Mauritania, og kontaktet FN for å sikre trygg fly­reise inn til Libya 19. mars 2011, dagen før Nato begynte bombingen av landet.

Den afrikanske toppdiplomaten ville ha forsikringer om at flyet ikke skulle bli skutt ned. Det fikk han ikke. I stedet forsøkte en rekke amerikanske og franske diplomater å få tak i Ping for å hindre forhandlingsdelegasjonen fra å reise.

I Hillary Clintons offentliggjorte e-poster kommer det fram at USAs diplomater gjorde systematiske framstøt mot afrikanske land, og spesielt mot AU. Clinton var USAs utenriksminister 2009–2013.

«Vi snakket med Pings stabssjef for kort tid siden og formidlet alle punktene våre», skrev vise­utenriksminister Johnnie Carson til Clinton den 19. mars.

Jean Pings stabssjef var, og er fremdeles, John Nambo.

– Vi trodde at krisa kunne løses med fredelige midler, med en gentlemans agreement. Vi mente også at en intervensjon ville bli voldelig, og det ble den, sier Nambo til Klassekampen.

Tilbud om eksil

10. april 2011 fikk delegasjonen fra AU likevel reise inn til Libya. I midten av april besøkte flere afrikanske statsledere både Gaddafi og opprørerne. Forhandlings­delegasjonen klarte ikke å skape enighet mellom opprørerne og den libyske diktatoren. Opprørslederne krevde at Gaddafi skulle gå av umiddelbart, men Gaddafi nektet.

Likevel mener John Nambo at en forhandlingsløsning hadde vært mulig.

– Vi mente det eksisterte to mulige måter for ham å gå på. Den ene var eksil utenfor landet, den andre var indre eksil i den libyske ørkenen, sier han.

Nambo sier at AU baserte seg på to ulike modeller: I Tunisia hadde diktatoren Zine El Abidine Ben Ali reist til Saudi-Arabia, mens den egyptiske diktatoren Hosni Mubarak ble satt i husarrest i sitt eget land.

– Vi hadde en del alternativer, sier Nambo.

Løsningen ble eksil i Sør-Afrika. Det var politisk vanskelig, men ifølge John Nambo tilbød den sør-afrikanske presidenten Jacob Zuma seg å huse Gaddafi.

Nøyaktig hva som hendte sommeren 2011 er uklart, og det pågikk på samme tid ulike forsøk på å få i stand en fredsløsning. Blant annet var Norge involvert i et forsøk på å forhandle fram en løsning (se faktaboks).

Ifølge John Nambo aksepterte Muammar al-Gaddafi å reise i eksil sommeren 2011, men da var ikke opprørs­gruppene lenger interesserte i en fredsavtale.

– Gaddafi aksepterte til slutt den sørafrikanske løsningen. Da kunne Libya blitt styrt ved konsensus. Det var umulig med konsensus med Gaddafi i landet, sier Nambo.

Siktet for bestikkelser

Selv om opprørerne ikke ville ha en fredsløsning, kunne Nato presset den fram, mener Nambo. Det var ikke vestlige land villige til å gjøre, sier han.

– Jeg tror ikke jeg kan si nøyaktig hvilke land, for det var ikke sagt eksplisitt, men avgjørelsen i hovedstedene i flere av medlemslandene var at Gaddafi skulle drepes. Han kompromitterte folk, og de ville drepe ham, sier Nambo.

Stabssjefen vil ikke nevne navn, men han viser til en avsløring som har fått stor oppmerksomhet i Frankrike.

Allerede i 2012 avslørte det lille franske nettmagasinet Mediapart at den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy hadde mottatt enorme pengebeløp, hele 500 millioner norske kroner, i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi før presidentvalget i 2007.

Sarkozy har avvist anklagen som en forfalsking, men i mars i år ble han arrestert av fransk politi. Han har nå status som siktet i saken.

– Førte til katastrofe

Nambo sier kommisjonen i Den afrikanske union hadde en klar analyse av situasjonen i Libya da opprøret brøt ut, og at AU jobbet for å unngå kollaps.

– Vi visste at Libya besto av tre deler. Den østlige delen, den vestlige delen der Gaddafi sto sterkt, og den sørlige delen. Vi trodde at Libya kom til å bli delt, og at det kom til å bli borgerkrig. Og det ble akkurat sånn, sier han.

– Med vår løsning kunne vi unngått den katastrofen vi lever med i dag.

magnusl@klassekampen.no

Mandag 21. januar 2019
MOTSTAND: Flere tusen ungarere protesterte lørdag mot regjeringens politikk og mot en ny, omstridt arbeidsmiljølov som åpner for 400 timer overtid per år.
Lørdag 19. januar 2019
UENIGE: Brexit-tilhengere i Nord-Irland hevder frykten for hard grense på den irske øya er overdrevet. Virkelighetsfjernt, mener Sinn Féin.
Fredag 18. januar 2019
KLINSJ: Labour-aktivist Mike Buckley mener ny folkeavstemning er eneste vei ut av dagens brexit-floke. Noe slikt vil være et historisk svik, hevder historiker og brexit-tilhenger Sheila Lowley.
Torsdag 17. januar 2019
UT: Daniel Hannan har jobbet for brexit i 20 år. Han tror fremdeles Storbritannia er på vei ut av EU, men innrømmer at nå kan alt skje.
Onsdag 16. januar 2019
BISMAK: Socialdemokraterna fører en selvutslettende strategi, mener rådgiveren til «Sveriges Gerhardsen». – Regjeringsavtalen smaker ikke godt, vedgår kommunalråden i «Sossarnas» bastion.
Tirsdag 15. januar 2019
KAOS: Vänsterpartiet kan slippe til Stefan Löfven som statsminister, selv om han må føre høyrepolitikk i regjering. – Det finnes ikke noe bedre alternativ, sier Ali Esbati.
Mandag 14. januar 2019
UNDER PRESS: Syriske flyktninger i Libanon stål­setter seg for mer uvær etter at stormen Norma forrige uke drev ­mange av dem på ny flukt.
Lørdag 12. januar 2019
AVTALE: Socialdemokraterna er villige til å svekke stillingsvernet, liberalisere husleieloven og gjeninnføre familiegjenforening. Alt for å beholde regjeringsmakten.
Fredag 11. januar 2019
MØRKLAGT: Det er ikke sikkert vi noen gang får vite hvem som egentlig fikk flest stemmer i presidentvalget. Det sier Kongo-forsker Morten Bøås.
Torsdag 10. januar 2019
HARDT: Frankrikes regjering sier den nå vil møte De gule vestene med «ultrahardhet» og kritiseres for å ikke ta tak i politivold.