Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Terje Rypdal 16. august på Club 7 – rystende bra!

Politisk enkeltsak: Bedre forholdet til det russiske folk og fjerning av kontant­­­støtten.

Hva tror du på: Setter min lit til viten­skapen og familien.

Forbilde: Jim Morrison, Jan Garbarek og foreldrene mine – og alle andre som bygde landet.

Leser daglig: MSM («mainstream media» red.amn.), det stikk motsatte og tre sjakkspalter.

Ditt lydspor: «Comfortably Numb» av Pink Floyd og Sibelius’ fiolinkonsert.

Det verste du vet: Gjerrighet.

Hva folk ikke vet om deg: Mye, håper jeg.

Av og til er det greit med en hvit løgn, sier Roy Jacobsen.

Han har akkurat passert den imponerende smijernsporten ved inngangen til Frognerparken, og nå brøyter han seg gjennom en gruppe med asiatiske turister.

Frognerparken ligger sentralt plassert på Oslos vestkant og rommer de berømte skulpturene til Gustav Vigeland. Parken er et nav i norsk turistindustri og et fasjonabelt rekreasjonsområde for hovedstadens borgerskap.

Roy Jacobsen har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med sine romaner om arbeiderklassens livs­vilkår, og han kommer fra en helt annen side av Oslo. Nærmere bestemt Årvoll som ligger nordøst i byen. Så hva gjør han her?

– Det er stort sett arbeidere som eksponeres i denne parken. Det vi ser her, er kroppsarbeideren i alle hans olympiske fasetter, kort sagt arbeiderklassen i granitt, sier Jacobsen mens han peker på de ulike skulpturene.

Han fortsetter sin forelesning ved broen i Vigelandsanlegget, hvor det er noen små bronsefigurer av barn. Roy Jacobsen har inngående kjennskap til ideene som ligger til grunn for Vigelands skulpturer.

Han har åpenbart vært her før.

– Vi var her forbausende ofte da jeg var barn, og det var fordi moren min skulle til «tannlegen», sier han.

Fakta:
Roy Jacobsen

Alder: 63

Sivilstatus: Gift.

Aktuell med: Tidligere i år publiserte Roy Jacobsen essayet «På randen av Vigeland». Essayet er trykket i antologien «Det felles eide», redigert av Eivind Hofstad Evjemo, hvor forfattere skriver om offentlig kunst i Oslo. Her letter Roy Jacobsen på sløret rundt en gammel familiehemmelighet.

Frognerparken var nemlig en sentral brikke i en dekkoperasjon som ble igangsatt av Jacobsens mor og far på starten av 1960-tallet. Og Jacobsen har selv skrevet om dette i essayet «På randen av Vigeland» som ble gitt ut tidligere i år i antologien «Det felles eide».

Her skildrer Jacobsen hvordan han og søsteren var på ukentlige besøk i parken og vandret rundt mellom Vigelands skulpturer av stein og bronse mens mor angivelig var hos tann­legen.

I realiteten var Jacobsens mor til konsultasjon hos den kjente psykiateren Johannes Irgens Strømme. Strømme var ingen hvem som helst. Han etablerte tidlig psyko­analytisk praksis i hovedstaden og hadde blant annet hatt størrelser som forfatteren Knut Hamsun liggende på sin divan.

– Strømme hadde kontor rett i nærheten av Frognerparken, og da passet det jo bra at vi dro hit for å leke.

Det var først under en biltur på Mosseveien våren 1987, året etter at Jacobsens mor ble revet bort i en ulykke, at faren tok bladet fra munnen og fortalte hva de ukentlige turene i Frognerparken egentlig handlet om.

– Han fortalte at moren min hadde hatt en svært vanskelig barndom og at hun tok med seg disse opplevelsene inn i voksenlivet.

– Hva tenkte du da?

– Myntene begynte å dette ned én etter én. Jeg tenkte på hvordan hun kunne reagere i visse situasjoner, for eksempel at hun svært sjelden møtte opp på foreldremøter på skolen. Og ikke minst det at hun ikke tålte autoriteter. Slike ting ble med ett mye klarere.

Jacobsen forklarer at moren ble satt bort til en annen familie da hun var to og et halvt år gammel etter å ha mistet sin egen mor. Hun opplevde mis­handling og måtte leve med statusen som et uønsket barn. Utdanning kom heller ikke på tale.

– Moren min var intelligent, men hadde ikke noe skolegang. Og slik sett deler hun skjebne med mange mennesker i sin generasjon. Folk som virkelig skulle gått på skolen, men som ikke fikk gjort det. Og det at hun ikke kunne skrive ordentlig, gjorde henne veldig usikker. Skole og selvtillit henger sammen.

Jacobsen forteller at moren gjorde hva hun kunne for å skjule at hun slet psykisk.

– Det var av hensyn til oss barna, og det er den rørende sida ved det. Men bortsett fra det reint private har dette også en allmenn side, for det handler om hvordan man håndterer sin egen fortid. Det er også grunnen til at jeg forteller åpent om dette, sier han.

Behandlingen hos psykiater Strømme pågikk år etter år, forteller Jacobsen.

– Og det er ganske imponerende at de to i sin visdom fant ut at de skulle oppsøke en psykiater. Det må jo ha kostet en del penger.

Å gå i psykoanalyse var ingen dagligdags aktivitet for arbeidsfolk i etterkrigstidas Norge. Moren til Roy Jacobsen var hjemmeværende mens faren arbeidet på pukkverket som lå i Årvollåsen. Et klassisk norsk arbeider­hjem.

– Psykiske problemer var jo så skambelagt på den tida. Likevel var foreldrene mine såpass samkjørte at de klarte å diskutere seg fram til at denne behandlingen skulle gjøres. Både av hensyn til ekteskapet og av hensyn til oss. Moren min var jo livredd for at hun skulle føre noe videre på oss ungene.

– Følte du deg lurt når du fikk kjennskap til den opprinnelige årsaken bak de mange turene i Frognerparken?

– Jeg vil si det var en vellykket dekkoperasjon, og jeg tror den var nødvendig. Det resulterte i at jeg og søsteren min vokste opp i et stabilt hjem. Det er en grunn til at jeg ikke sitter her som et overtraumatisert vrak.

Det er en uskreven kontrakt som tegnes når et barn blir født, mener Jacobsen.

– Den skriver også foreldrene under på, og kontrakten innebærer blant annet at barna skal vokse opp i stabile omgivelser. Det kalles også kjærlighet. I denne sammenhengen er det ikke alltid at sannheten er brukbar. Av og til må man sette opp noen fasader, glatte over og skjule enkelte ting.

– Hvordan har din mors historie påvirket deg?

– Som mannlig forfatter har jeg hatt mange sterke kvinneskikkelser i mine bøker, og de er uten tvil preget av moren min, sier Jacobsen, som har brukt deler av hennes historie i bøker som «Seierherrene» fra 1991 og «De usynlige» fra 2013. Sistnevnte ble for øvrig nominert til den prestisjetunge internasjonale bokprisen The Man Booker i fjor.

– Jeg har aldri laget noe portrett av henne. Og det er fordi jeg blir ufri når jeg bruker levende modeller i bøkene mine. Jeg bruker mine erfaringer mer indirekte enn det som er på mote nå, sier han med klar adresse til virkelighetshungrige forfattere som Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal og Vigdis Hjorth.

– Det er en grunn til at vi har noe som heter historieskrivning og noe som heter fiksjon.

Roy Jacobsen snakker med stor faglig tyngde om sitt litterære virke. Det kan høres ut som om vi har å gjøre med en forfatter som har blitt flasket opp med verdenslitteraturen fra barnsbein av. Men ifølge Jacobsen var det god plass i bokhyllene hjemme i Traverveien på Årvoll.

– De hadde noen bokserier som man kunne pynte opp i stua med, men jeg kommer ikke fra et lesende hjem. Når man er kroppsarbeider som faren min var, er det begrenset hva man har av tid og krefter til å lese.

– Hvordan kom du i kontakt med litteraturen?

– Jeg hadde trøbbel med å lære på skolen, men det løste seg ganske fort takket være en flink lærer. Da kom også leselysten, og jeg var så fascinert av hvordan man kan omsette de 29 bokstavene i alfabetet til alternative virkeligheter som er helt fantastiske.

– Også fant jeg tidlig ut at språk er makt. Det ga status i guttegjengen å være den som finner de rette ordene på opplevelsene vi har felles.

– Når begynte du å leke med tanken på å bli forfatter?

– En gang da jeg var mellom elleve og 16 år. Jeg tenkte at det kunne være fint å være forfatter og fortelle historier. Såpass banalt var det.

En viktig inspirasjonskilde for Jacobsen var bøkene til Kjell Hallbing om den hardkokte westernhelten Morgan Kane.

– Noe av det vanskeligste som finnes, er å lage en helt enkel historie. Det er noe jeg tror alle forfattere vet innerst inne. Og Kjell Hallbing var, i tillegg til en forfatter som behersker mytene i det ville vesten, en drivende god historieforteller.

Etter hvert begynte Jacobsen på Sinsen videregående skole, og da kastet han seg over norske forfatterikoner om Tarjei Vesaas og Knut Hamsun. Og han omtaler møtet med Fjodor Dostojevskij som skjellsettende.

Årene på Sinsen videregående markerer også starten på Roy Jacobsens egen klassereise.

– Jeg lærte at det ikke heter rødpølse, men salami. At det ikke finnes noe som heter Aftenstjernen, men planeten Venus. Du har en kunnskap om verden som er mye bedre enn det foreldrene dine har, og da er det lett at de tror du er blitt høy på pæra.

– Var det noen som syntes du var det?

– Ja, men jeg lærte fort at jeg ikke kunne blære meg til.

– Forandret dette også forholdet til dine foreldre?

– Nei, de syntes det var helt topp, men passet på at jeg ikke tok helt av.

Jacobsen kom seg etter hvert inn dørene på Universitetet i Oslo. Han studerte fag som matematikk, sosiologi og sosialantropologi. På 1970-tallet var også Blindern et kraftsentrum for radikale sjeler på den politiske venstresida. Jacobsen søkte intuitivt mot de radikale miljøene, men han opplevde at det var noe som skurret.

– Det var uforholdsmessige mye borgerunger der altså, og de var åpenbart ideologisk skolerte.

Med utgangspunkt i denne skoleringen doserte Blindern-raddisene for Årvoll-gutten om hva som var godt og dårlig for arbeiderklassen.

– Det fikk jeg aldri til å stemme.

– Ble du provosert?

– Jeg følte at de egentlig uttrykte en form for forakt, og jeg tror for eksempel ikke de forsto hvor viktig utdanning er for arbeiderklassen. De snakket om selvproletarisering, men du kan jo ikke bevege deg nedover i et sosialt hierarki. Det var åpenbart at de ikke visste hva de snakket om.

Erfaringene fra Blindern er også en grunn til at han i dag definerer seg som arbeiderpartimann.

– Skepsisen mot klasseengasjementet jeg møtte på Blindern, har nok hatt betydning for at jeg i dag ikke befinner meg helt på den ytterste venstresida politisk.

Enkelte vil kanskje si at han heller ikke hører hjemme der, for i dag bor den tidligere arbeidergutten i en villa på Nordstrand – en velstående bydel i Oslo som gjerne blir omtalt som østkantens vestkant.

Jacobsen er også på fornavn med den kulturelle og politiske eliten i Norge. Når samtalen dreier innpå Arbeiderpartiet, omtaler han bare partileder Jonas Gahr Støre som «Jonas». Forfatteren kontrer med at denne klassereisen har vært veldig bevisst. Han forteller at beskjeden hjemme fra at han skulle videre. At han skulle komme litt lenger enn foreldrene.

Til tross for det sosiale spranget, er det fremdeles de gamle kompisene fra Årvoll han har kontakt med. Ikke «Jonas».

– Vi møtes fast én gang i året på en hytte Nordmarka.

– Hva gjør dere da?

– Drekker, sier Jacobsen kontant og demonstrerer at sosiolekten ikke er blitt nevneverdig svekket av årene på Nordstrand.

Apropos gamle kompiser. Roy Jacobsens klassereise kunne i realiteten ha stoppet opp før den fikk begynt. I en alder av 16 år fikk han stifte nærmere bekjentskap med innsida av Oslo kretsfengsel avdeling B, også kjent som «Bayer’n».

– Jeg satt på enecelle i 35 døgn med en halvtimes lufting hver dag. Jeg fikk et ublidt møte med meg selv på et tidspunkt hvor jeg ikke visste hvem jeg var. Det var ikke noe særlig.

På ungdomsskolen hadde nemlig Jacobsen og hans kompiser fra Årvoll skrudd opp tempoet noen hakk. Kameratgjengen spilte ikke lenger bare fotball, men begynte å sysle med hærverk, innbrudd, biltyveri og narkotika.

– Vi ble bura inn alle sammen.

– Var du redd da du ble satt inn på cella?

– Ikke redd, men det var en krevende tid, sier Jacobsen lakonisk.

Jacobsen har stort sett snakket på inn- og utpust, men nå tar han lengre pauser mellom setningene. Og han suger innbitt på prisen med snus som ligger under leppa. Han forteller at foreldrene spilte en viktig rolle i at den kriminelle løpe­banen stoppet etter fengsels­oppholdet i 1970.

– Jeg hadde besøk av dem så ofte jeg kunne. Og jeg skjønte at nå kan jeg ikke utsette dem for mer. En viktig grunn til at det gikk bra, var at foreldrene mine stilte opp for meg.

Det var derimot ikke alle i gjengen som hadde det slik. Enkelte av kompisene hadde det ikke så bra hjemme. De manglet den stabiliteten som ligger i den uskrevne kontrakten mellom foreldre og barn.

– Noen av dem er ikke blant oss lenger, og noen har sittet mange år i spjeldet.

Idet vi skal forlate Frognerparken, stanser Jacobsen ved barne­skulpturene på Broen. Noen turister med selfiestang forsøker febrilsk å ta et blinkskudd ved Sinnataggen.

Forfatteren er alene om å rette oppmerksomheten mot den lille og tungsindige jenta som står ved siden av. Jacobsen forteller at de fire bronsestatuene representerer de klassiske temperamentene i gresk åndsliv.

– Det er så typisk. Alle er opptatt av Sinnataggen eller kolerikeren. Den lille jenta som representerer melankolien, er det ingen som ser.

dageivindl@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.06