Klassekampen.no
Lørdag 8. september 2018
BRUTALT OVERFALL: En ung mann har prøvd å få juryen til å forstå at han hadde en perifer rolle da hans venner gikk til et brutalt angrep på en helt ukjent eldre mann.
Etter 130 år fases juryordningen ut i Norge. Blir rettssikkerheten vår bedre nå?
SISTE TALE FRA JURYEN
Undersak

Dette blir de 36 siste jurysakene i Norge

Klassekampen har gjennomgått berammingslistene til de seks norske lagmannsrettene fra og med september for å få oversikt over hvilke jurysaker som blir de siste som går i norske rettssaler.

I sum står 36 saker igjen. 27 av disse er i Borgarting, som henger langt etter de andre lagmanns­rettene.

Hålogaland, som dekker Finnmark, Troms og Nordland, har én jurysak igjen. De første dagene i oktober skal ti vanlige nordmenn få høre om en voldtekt og ta stilling til om en norsk mann skal i fengsel. Han blir den siste i Nord-Norge som dømmes eller frikjennes av likemenn.

Frostating, som dekker Trøndelag og Møre og Romsdal, har også bare én jurysak igjen: Den siste juryen i Midt-Norge befinner seg i Ålesund 10. september, og skal behandle en sedelighetssak som omhandler seksuell omgang med barn under 16 år.

Eidsivating, som dekker Oppland, Hedmark og nordlige deler av Akershus, har litt flere lekfolk i sving i høst: et grovt ran, to grov narkotikaovertredelser, et oppholds- og kontraktsbrudd og to voldtekter venter på vanlige nordmenns vurderinger. Den siste som skal dømmes eller frikjennes av likemenn i innlandet, er en voldtektstiltalt mann.

Gulating, som dekker Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland, har én jurysak igjen. I slutten av oktober skal brannen på Selje Hotel opp for andre gang. En hotellsjef ble dømt for å ha satt fyr på hotellet sitt, mens to andre – kjøkkensjefen og en tidligere styreleder – ble frikjent. Statsadvokaten anket frifinnelsen av eks-styrelederen, som de mener var med å sette fyr på hotellet. Var han det? Skal også han bures inne? Han blir den siste på Vestlandet som skal dømmes eller frifinnes av likemenn.

Agder, som i tillegg til de sydligste to fylkene også dekker Telemark og Vestfold, ble ferdige i juni. To av de tre Sandefjord­mennene som var dømt blant annet for å ha tørket og pakket 21 kilo amfetamin, ble frikjent av blant andre en aktivitør, en markeds­sjef og en sekretariats­leder.

Borgarting, som dekker Oslo og omlandet (Akershus sør, Buskerud og Østfold), henger altså langt etter. 27 jurysaker gjenstår der. De går i Sarpsborg, Drammen og Oslo. Seks korrupsjonssaker, fem tilfeller av grov kroppsskade, ett drap, et drapsforsøk, fire narkosaker og fire voldtekter er bare noen av de 27 siste sakene der likemenn skal si sitt på Østlandet.

Når eks-politimannen Eirik Jensen får framført kjennelsen den 1. februar 2019, har de norske juryene talt for siste gang.

DE SISTE JURYENE: Lagrettens ordfører, arealplanlegger Gjermund Stuvøy, reiser seg for å lese kjennelsen til en av Norges siste juryer. I to dager har ti vanlige nordmenn lyttet, diskutert og tvilt. Nå har de tatt stilling til skyldspørsmålet i en voldtektssak og leser kjennelsen sin for en 20 år gammel mann. Blir rettssikkerheten vår bedre når juryordningen nå fjernes? Eller overlates rettspleien til politilojale jurister?
FORSVARER: Advokat Ellen Holager Andenæs beklager sterkt at juryene er på vei ut av den norske rettsstaten. – Uforståelige setninger og pompøst advokatsnakk går ikke når man snakker til juryen, sier hun.
MOTSTANDER: Eks-statssekretær og Frp-er Ove Vanebo, nå advokat, mener den nye meddomsretten bedrer rettssikkerheten. – I dag er det uansett ofte tidligere kommunestyremedlemmer som sitter i juryen, ikke folk flest, sier han.
LODDTREKNING: Når aktor og advokat ikke vil skyte noen ut av juryen, overlates utstemmingen til en gammel urne Borgarting har arvet av Eidsivating lagmannsrett.
GROVT? Et par er tatt med cannabis-planter i boden. Var det grov eller ikke grov narkotikaovertredelse? Politiet mener de kunne produsert store mengder og at det var spredningsfare. Paret ber juryen om å bli trodd på at de var amatører som passet plantene for en kjenning. Ti likemenn gir dem her svaret.
ALDRI FERDIG: Carina Kristiansen er lei. Hun har forklart seg om det hun mener var en voldtekt, først for politiet, så for ting­retten og nå overfor en jury. Nå må hun forberede seg på en ny runde i retten. Hennes erfaring er at rettsvesenet har vært altfor personavhengig. Tingretten sa at mannen var skyldig. Det gjorde også juryen og dommeren, men to meddommere mente bevisene ikke holdt.
RETTERGANG: En mulig sovevoldtekt, en voldssak og en liten hasjplantasje. Dette er historien om de siste nordmenn som dømmes eller frikjennes av likemenn.

Sov hun? Spørsmålet har gnagd i hodet til de fleste som har sittet i rettssal 4 i tinghuset i Drammen de siste dagene. Den tiltalte 20-åringen lener seg tilbake. Hendene hviler i fanget. Han er blank i øynene og ser bort mot andre enden av salen, der ti likemenn har funnet sine plasser. Ved siden av ham skjenker forsvarer Carl Rieber-Mohn seg et glass vann.

I de neste stolene bortover sitter den fornærmede kvinnen, hennes bistandsadvokat og statsadvokaten, som alle mener den 20 år gamle mannen nå må dømmes for det som skjedde en sommernatt for to år siden.

Men det er de ti likemennene i andre enden av rommet som skal svare på spørsmålet som må ha surret i hodet hans de siste dagene: Skal han hjem nå, eller skal han tilbringe de neste årene av sitt liv i fengsel?

Rettens leder, dommer Agnar Nilsen jr., er flankert av to fagdommere. Også de vender blikket mot juryen.

– Da skal jeg spørre lagrettens ordfører om lagretten har kommet fram til en kjennelse, sier dommeren.

Gjermund Stuvøy, en 68 år gammel arealplanlegger iført dongeribukser, grårutete skjorte og en vindjakke han nettopp tok på, nikker til dommeren. De er ferdigsnakket på bakrommet.

– Da kan lagrettens ordfører reise seg og lese kjennelsen.

Fakta:

DE SISTE JURYENE

• Den snart 131 år gamle juryordningen, formelt sett kalt lagrette, er avviklet i Norge med virkning fra 1. januar 2018, etter kritikk blant annet for at juryer ikke begrunner sine kjennelser.

• Saker som ble anket før den tid, går for gammel ordning. De siste norske jurysakene går dermed de neste månedene, med eks-politimann Eirik Jensens ankesak som den aller siste.

• I den gamle juryordningen avgjør ti lekfolk – fem kvinner og fem menn – skyldspørsmålet alene, uten at fagdommere blander seg og uten at noen får innsyn i lagrettens begrunnelse.

• Ordningen erstattes nå av en meddomsrett, der fem lekfolk i fellesskap med to juridiske fagdommere avgjør den tiltaltes skjebne – og gir sin begrunnelse.

To lærere. En pedagogisk medarbeider. En pensjonist med fortid som hjelpepleier, en annen som bankmedarbeider. En planlegger i kommunen. En digital konsulent. Før retten ble satt, fikk en spørsmål om det stemte at han var jordbruker. «Eks-jordbruker», rettet han. Han var salgsmedarbeider nå. Så var det Gjermund Stuvøy, mannen som til egen overraskelse ble utpekt som juryordfører morgenen før.

Er det fornuftig å la dem, ti helt vanlige nordmenn, avgjøre om kvinnen ble voldtatt eller om mannen snakker sant når han sier han fikk samtykke?

Ansiktet til 20-åringen er i oppløsning når Gjermund Stuvøy reiser seg. Stuvøy og resten av juryen har hørt forklaringen hans, men de har også hørt hennes versjon, og de har sett video­klipp av hendelsen. Lyden ble skrudd opp og alle satt bom stille med ansiktene mot skjermen. Hva var det de hørte? Hva var det de så?

Er det hevet over enhver rimelig tvil at den nå 20 år gamle mannen har gjort seg skyldig i voldtekt?

– Lagretten har på ære og samvittighet følgende svar på de spørsmålene som er stilt, leser Stuvøy og ser mot tiltalebenken der 20-åringen synker sammen i stolen sin, som om han allerede har forstått hva som kommer.

En folkelig domstol

Hvem er best skikket til å fastslå om han er skyldig? I snart 131 år har svaret vært: hans likemenn. De dager er forbi, og vi skriver nå et nytt kapittel i rettshistorien. Juryene skal bort, og rettssikkerheten kommer til å bli bedre, sies det. Gjør den det?

I 1887 ble juryordningen, eller lagrette, som det strengt tatt heter, introdusert. Ordningen var del av en større politisk bevegelse drevet fram av Venstre: Embetsmannsstaten hadde falt, parlamentarismen vunnet fram, og Norge skulle få en folkelig rettspleie.

Ordningen har vært diskutert og justert flere ganger, men har overlevd. De siste årene har juryer vært brukt i andre rettsinstans, altså lagmanns­rettene, i ankesaker med strafferamme på minst seks år. Fem menn og fem kvinner avgjør skyldspørsmålet i slike saker: Var det hun som drepte? Importerte de narkotika? Er han skyldig i mishandling, korrupsjon, voldtekt? For å finne en tiltalt skyldig må minst sju av ti vanlige borgerne svare «ja».

Kritikken av ordningen har oftest handlet om at juryene ikke begrunner kjennelsene: Den dømte får ikke vite hva de vektlagt og hvorfor han er dømt. Har de vurdert bevisene, eller er han dømt på trynefaktor? Flere og flere har de siste årene tatt til orde for å fjerne juryen, slik at den tiltalte kan få en begrunnelse for dommen.

I 2011 presenterte et regjeringsoppnevnt utvalg utredningen «Når sant skal skrives», der juryordningen diskuteres. Utvalget delte seg i to: Halvparten foreslo at juryen etter å ha avgjort skyldspørsmålet skulle settes sammen med dommere for å utforme en begrunnelse. Den andre halvparten foreslo en utvidet meddomsrett, der fagdommere sitter sammen med lekfolk gjennom hele rådslagningen.

Trass protester fikk denne fraksjonen politisk flertall. Høyre, KrF og Ap var allerede tilhengere av å fjerne juryen, og også Frp sluttet seg til den nye meddomsretten. Juryordningen ble egentlig avviklet med virkning 1. januar i år, men saker som ble anket før den tid går for den gamle ordningen. Denne høsten går dermed de siste jurysakene i norske rettssaler.

En icebreaker i Drammen

Den 68 år gamle arealplanleggeren Gjermund Stuvøy er en av mange tusen nordmenn som står i kommunale register over folk som har stilt seg til rådighet som meddommere eller jurymedlemmer. Han ble trukket ut, fikk et brev og uten at han fikk vite mer enn at det dreide seg om en voldtektssak, reiste han til Drammen denne morgenen for å bli med å avgjøre skjebnen til den 20 år gamle mannen.

Han hadde glemt at brevet oppfordret ham til å møte ti minutter før retten skulle settes. Da han ankom Drammen tjue minutter på ni, tok han det derfor rolig. Han tok en kaffe og leste en avis før han spaserte inn i tingretten og fant bakrommet ved rettssal 4. Da han kom inn, satt resten av juryen der allerede. De var nokså tause.

«Ja, dette var en lystig forsamling!», utbrøt han. De andre humret og praten løsnet. Til tross for at han aldri hadde sittet i en jury før, mente resten av dem at den pratsomme arealplanleggeren var den naturlige ordføreren.

To nesten helt like historier

Etter at retten er satt og forsvarer og statsadvokat har holdt innledningsforedrag, stiller den fornærmede kvinnen seg opp i vitneboksen. Stuvøy og de ni andre jurymedlemmene får høre henne fortelle om det hun opplevde en sommernatt for to år siden. Hun hadde en sjelden frikveld og dro på innflytningsfest til noen venner. Siden dro de til et utested der hun møtte en mann hun hadde hatt et seksuelt forhold til. Ettersom han ikke drakk alkohol, men kjørte bil, spurte hun om han kunne kjøre henne hjem på slutten av kvelden. Det kunne han.

Denne gamle flammen møtte også den nå tiltalte mannen på samme utested. De to kjente hverandre, og også mannen som nå sitter på tiltalebenken spurte om han kunne sitte på hjem. Den fornærmede kvinnen, sjåføren og mannen som nå sitter tiltalt satte seg i bilen. Historiene Gjermund Stuvøy og resten av juryen får høre fra de tre er nærmest identiske: Inne i bilen ble de enige om at de skulle kjøre til hennes gård. Alle tre forklarer at de hadde en liten øksekastingskonkurranse på gården da de kom fram. «Den som treffer blink skal få ligge med meg», sa kvinnen, men alle tre sier det var ment som, og ble tolket som, en spøk.

Hun hadde drukket, men var ikke full. Sjåføren var edru. Det var også den da 17 år gamle mannen, som er idrettsutøver og skulle på trening neste dag. Hun serverte mat, men ingen drakk alkohol. På et tidspunkt gikk sjåføren og kvinnen og la seg. Den tiltalte mannen ble vist til et annet soverom der han kunne vente, sove, slappe av, mens sjåføren og kvinnen hadde sex. Her begynner historiene å skilles.

«Ikke glem bror»

Stuvøy retter seg opp i stolen, skyter hodet fram, ser forsiktig granskende mot avhørsboksen mens den nå 20 år gamle mannen forklarer sin versjon av hva som skjedde etter at de hadde gått til hvert sitt rom. Han hadde ringt sjåføren mange ganger den natta fordi de hadde avtalt at han skulle kjøre ham hjem. Han var redd for at sjåføren hadde glemt ham, sier den tiltalte 20-åringen om anropsloggen. Det er også forklaringen hans på meldingen juryen får se, der han like før hendelsen skriver: «Ikke glem bror».

Hvordan skulle Stuvøy og resten av juryen forstå den tekstmeldingen?

Sjåføren gikk på et tidspunkt ut av soverommet og ned på kjøkkenet for å hente seg mat, forklarer han. Det husker også den fornærmede kvinnen.

Ifølge henne sovnet hun da, liggende på magen. Så våknet hun av at noen hadde samleie med henne. Hun trodde først at det var sjåføren som hadde kommet tilbake. Så oppdaget hun at det var den nå 20 år gamle mannen. Begge forklarer at hun sa noe i retning: «Hva er det du driver med?» før hun dyttet ham bort. Forklaringen hans er at han hadde kommet inn på rommet for å leite etter sjåføren, som ikke var der. Der hadde han fått øyekontakt med kvinnen. De hadde kysset, klint og siden hatt sex.

Etter å ha kastet ham ut av senga, pratet hun med sjåføren inne på badet. Både hun og sjåføren forklarer at hun sa hun hadde trodd det var ham hun hadde sex med.

Sjåføren kjørte den tiltalte hjem. I bilen forteller de to mennene at de snakket om det som hadde skjedd. Sjåføren sier han var forbanna fordi han trodde på den fornærmede kvinnen. Han sier kompisen sto på sitt da de satt i bilen: Det hadde vært frivillig.

Dagen etterpå gikk meldingene fram og tilbake. Sjåføren ba kompisen ringe kvinnen, legge seg flat, roe gemyttene, selv om han selv hevdet ikke å ha gjort noe galt. Den da 17 år gamle mannen ringte henne. Han sa han var lei for at hun følte noe galt hadde skjedd. Ifølge henne innrømte han også voldtekt. Hans versjon: Han sa det han måtte si for å roe henne ned, for at det ikke skulle bli noen sak.

En telefon fra politiet

Kvinnen kom til slutt til at hun ikke ville ødelegge idrettskarrieren til den unge mannen. Hun sier hun også visste godt hvor vanskelig det er å kjøre en voldtektssak, hvor mye tid og krefter det tar. Så hun lot det ligge, selv om hun skrev i melding til sjåføren at dette var voldtekt og burde vært anmeldt.

Noen måneder seinere fikk hun en telefon. Sjåføren var pågrepet i en annen sak, og politiet hadde funnet bilder og videosnutter på den beslaglagte mobiltelefonen hans. De hadde klart å identifisere henne og mente det så ut som om hun var utsatt for voldtekt. Det viste seg nemlig at sjåføren hadde vært inne på rommet og fotografert og filmet deler av hendelsen.

Nå skal bildene vises inne i rettssal 4 i Drammen, slik at juryen selv kan få gjøre seg opp en mening. På et bilde, lagret på Snapchat, gliser sjåføren foran de to som ligger i senga. «Jeg er en ekte bror som lar han», står det over bildet, der kvinnen ligger på magen med ansiktet mot puten. Sjåføren forklarer at han mente at han var en ekte venn som lot 17-åringen være med på nachspiel. Volumet på videosnuttene blir etter hvert skrudd opp så høyt at Gjermund Stuvøy og de andre jurymedlemmene hører intime lyder av det som utspiller seg. Er det en voldtekt de ser? Er det en kvinnestemme de hører og sier stemmen: «Deilig. Fortsett»? Sover hun? Rører hun på seg, er det dét de ser? Igjen og igjen spoles det tilbake, volumet skrus opp.

Sjåføren forklarer at han først trodde på hennes versjon og var sur på kompisen. I etterkant tror han ikke lenger på henne. Hun kan ha overdrevet eller funnet på ting, fordi hun syntes det var pinlig, sier han. Han hadde bare filmet for gøy, fordi han var barnslig og dum, sier han, angrende.

Hva skulle Stuvøy og de ni andre tenke? Var den 20 år gamle mannen uskyldig? Kunne hun virkelig ha sovnet så tungt at hun ikke merket at noen kom inn i rommet og begynte å ha sex med henne?

«Ikke glem bror». «Jeg er en ekte bror som lar han». Kunne de to mennene ha avtalt noe helt annet enn at den ene skulle kjøre den andre hjem?

The jury’s out

Ove Vanebo er tidligere Frp-politiker og statssekretær i Justisdepartementet. Han er nå ute av politikken og jobber som advokat. Vanebo var en av de kritiske røstene til juryordningen og er glad den fases ut. Han sier den historiske begrunnelsen for juryen, at man skal dømmes av likemenn, er edel. Han er også opptatt av at lekfolk fortsatt skal være del av rettspleien.

– Fagdommere kan bli fartsblinde. De ser den ene skurken etter den andre lyve så det renner. Så det er en god idé å ha lekfolk inne i rettspleien, som et korrektiv. Men det får vi nå, med en utvidet meddomsrett med fem lekfolk og to fagdommere, sier han.

Vanebo mener forsvaret for juryordningen framstår oppkonstruert.

– Skulle man dømmes av likemenn, måtte det vært presumptivt kriminelle jurymedlemmer. I dag er det ofte tidligere kommunestyremedlemmer som sitter der, ikke folk flest, sier han.

Han mener det er betenkelig at ingen har innsyn i juryens vurderinger og at de ikke gir noen begrunnelse. Han forteller blant annet en historie om to lekdommere i tingretten som vurderte om de kunne gi tiltalte mildere straff fordi de var usikre. Med den nye ordningen blir lekfolks kloke stemmer hørt, men to fagdommere er med og sørger for at jussen blir korrekt, og – viktigst – etterpå får den dømte eller frikjente en begrunnelse.

Vanebo har støtte av flertallet av dommerne og av et politisk flertall. Han har fått viljen sin, men mange advokater er bekymret for at rettssalene nå overlates til statslojale jurister som stoler blindt på politiet.

Noen husker kanskje Ellen Holager Andenæs fra rollen som vikarierende programleder for tv-programmet «Torsdagsklubben» tidlig på 2000-tallet, men hun er også en rutinert skikkelse i norsk rettsvesen. Hun var Norges første kvinnelige statsadvokat, hun var sjef for ordensavdelingen i Oslo-politiet og konstituert sjef for Politiets overvåkingstjeneste. Siden 1997 har hun jobbet som forsvarer, kjent blant annet fra Nokas- og Wonderboy-saken.

– Jeg beklager sterkt at juryordningen skrotes, sier hun.

Hun er redd arrogansen blant juristene kommer til å ta overhånd. Hun mener å ha erfaring med det.

Fri mann i en halvtime

5. april 2004 ble utkjørselen fra Stavanger politistasjon blokkert av en påtent lastebil. Samtidig ble deler av sentrum i byen beleiret av ranere utstyrt med skuddsikre vester, hjelmer, finlandshetter og kjeledresser. De var bevæpnet med AG3-geværer og maskinpistoler og tok seg inn i Nokas sin tellesentral gjennom en glassrute de klarte å knuse med hjelp av slegge, rambukk og 113 skudd avfyrt med automatvåpen.

En skuddveksling mellom noen av ranerne og politiet tok livet av en politibetjent, før ranerne kom seg unna med 57,4 millioner kroner i utbytte.

Var Thomas Thendrup en av dem?

13 menn ble tiltalt og dømt, og alle anket. Etter flere måneder og 200 vitner, kom juryen i Gulating lagmannsrett til at tolv av de 13 var skyldige. Ellen Holager Andenæs husker ennå de dramatiske sekundene.

– Det var et sirkus. De tiltalte kom subbende med hånd- og fotjern lenket fast i beltet rundt livet, det var helikopter og bikkjer der. Juryen var samvittighetsfull. Jeg husker ansiktet til juryformannen. Han var en ung, oppegående mann med lyst hår. Det var en våken og oppmerksom jury. Han leste kjennelsene. «Ja. Ja. Ja».

Thomas Thendrup var en av de siste. Klassekampen har snakket med ham. Han ønsker ikke å kommentere, men Andenæs husker dramaet godt.

– Så ser juryformannen opp, ser Thomas inn i øynene. «Nei.» Du kunne hørt en knappenål falle i salen. Han knep meg og Berit Reiss-Andersen i armen, det kom ikke en lyd. Så trakk fagdommerne seg tilbake. En politimann spurte om de skulle bestille en taxi. «Det er ikke over før det er over», svarte Thomas Thendrup, sier hun.

Maktarrogansen i systemet

Da juryordningen ble innført, var frifinnelser alltid endelige. Men etter at juryen frifant Arnulf Øverland for blasfemi i 1933, mente dommeren at lekfolket hadde gått utover sin fullmakt. En sikkerhetsventil ble lagt inn: Fagdommerne fikk nå mulighet til å sette juryens frifinnelser til side og kjøre saken for en ny jury. I 1989 kom en ny justering: Nå skulle saker opp for en meddomsrett og ikke for en jury hvis dommerne overprøvde juryen.

Lekfolkets makt ble altså redusert.

Tilsidesettelser er sjeldne. Det skjedde for eksempel ikke da juryen fant Fritz Moen skyldig i det som ble kjent som en av de verste justismordene i vår rettshistorie. Det skjedde heller ikke i Liland-saken, som ofte nevnes i samme åndedrag.

Men det skjedde i Nokas-saken, til Ellen Holager Andenæs sin store forbauselse. I en halv time var Thomas Thendrup en fri mann. Nå ventet en ny runde foran meddomsretten.

– Det var helt hårreisende. Her hadde en samvittighetsfull jury hørt på i flere måneder, de hadde sittet i dagevis og vurdert beviser. Så kommer fagdommerne inn og sier at det holder ikke. De svarte ja på 41 spørsmål og nei på to. Hvorfor aksepterte dommerne hvert eneste ja og ikke nei-svaret til Thendrup? spør Holager Andenæs.

I neste runde var det bare Thendrup som satt på tiltalebenken i en enkel og kjapp rettssak, uten helikoptre og bikkjer. Det var bare han og to konstabler, og han fikk ta en røyk ute på gata i pausene. Andenæs mener det ble umulig å belyse saken like godt da. Nettopp derfor mente hun det var arrogant av fagdommerne å tilsidesette kjennelsen. «Den juridiske maktarrogansen preger systemet vårt», sa Andenæs etterpå. Da folk i kjølvannet sa at dette var en spiker i kista for juryordningen, svarte hun med at det heller burde være en spiker i kista for fagdommernes mulighet til å tilsidesette juryens kjennelse. Ti år seinere er det heller blitt motsatt.

– Jeg tror juryen har et friskere blikk enn dem som har levd hele livene sine i retten. Jeg har sett det mange ganger: Dommere som sier sarkastisk: «Å ja, så det var ikke du som la narkotikaen i bilen din, nei? Det må ha vært lagt der av noen andre?» Bang, så blir de dømt. De har hørt det tusen ganger før. Men juryen tenker oftere: «Ok. Er vi nå så sikre på dette? Kan det være plantet av noen andre?» Og det er jo noen ganger sånn at det er plantet, det er det som er så forferdelig. Man skal ikke kimse av juryens ubegrunnede feeling. Jeg syns også denne begrunnelsen som etterlyses, er oppskrytt. Ofte står det jo bare at «retten finner etter en samlet vurdering...» eller «retten fester ikke lit til...», sier hun.

Hva galt har bøndene gjort?

Forsvarsadvokater som kjemper for juryen, kan mistenkes for å mele egen kake: De regner det for lettere å få en frifinnelse med jury enn med fagdommere. Samtidig ligger prinsippet i bunn om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes.

Andenæs legger ikke skjul på at det også er litt gøy med jury. Det er action. Aldri er den ellers nokså grå hverdagen i norsk rettsvesen nærmere noe man har sett i amerikanske filmer. Før en jurysak settes, får både forsvarer og aktoratet mulighet til å «skyte ut» jurymedlemmer når 16 frammøtte skal bli til ti. I rettssal 4 i Drammen benyttet ingen av dem seg av denne retten, og utskytingen skjedde ved loddtrekning. Sånn er det ikke alltid. Andenæs humrer når hun forteller om hvordan de sitter og spekulerer, sjekker folk på nett og gjør sine private analyser.

– Før, som statsadvokat, ville jeg ha lærerne ut. De sliter litt med å gi en straff. De vil helst gi folk en ny sjanse i livet. Men nå, som forsvarer, er bøndene litt skumle.

– Hva galt har bøndene gjort?

– Jeg kan ta skammelig feil, men jeg har en teori om at bønder er politi­lojale og autoritetstro, sier hun og ler.

– Tidligere politifolk skyter jeg alltid ut. Og folk som er veldig ivrige natteravner. De er polititro. Det er ofte folk som egentlig ønsker å være politi. Alle som er veldig begeistret for sånn lov- og ordensopplegg, går ut. I USA er jo dette vitenskap, mens vi sitter og googler og leker hobbypsykologer. Vi bommer sikkert masse, sier hun.

Jury er gøy. Men når juristene tvinges til å snakke til lærere, arealplanleggere og andre som ikke er jurister, skjer også noe viktig, mener hun.

– Man må snakke til folk så folk forstår. Juridisk snirkleprat funker ikke. Sånne uforståelige setninger og pompøst advokatsnakk går ikke når man snakker til juryen. Nå er jeg redd det blir en holdning om at «det der kan dommerne forklare». Det at man må snakke forståelig, er et viktig demokratisk grep. Det gjør at rettsvesenet blir nærmere folk og bedre tilgjengelig for offentligheten, sier hun.

Juryens sunne skepsis

Forsvarsadvokat Solveig Høgtun hos advokatkontoret Elden er på linje med Andenæs. For noen år siden forsvarte hun en far som i tingretten ble dømt til seks års fengsel for voldtekt av sin mindreårige datter. Det fantes ingen andre beviser enn hennes forklaring. I lagmannsretten stilte Høgtun en rekke spørsmål om hvorvidt den oppegående dattera hadde ønsket å flytte fra foreldrene, som var lite begavet. Hun mente jenta hadde motiv for å lyve, og at overgrepene var usannsynlige.

Juryen frikjente mannen. Så trakk fagdommerne seg tilbake og benyttet retten de har hatt siden 1933: De satte frifinnelsen til side. Saken skulle dermed opp til ny behandling, uten jury. Mannen brøt sammen i krampegråt. Like før saken skulle behandles igjen, kom et brev fra jentas bistandsadvokat. Jenta fortalte at hun hadde diktet opp overgrepene. Saken falt.

Høgtun sier historien viser styrken ved juryordningen: Uten å kunne juss, men med klokskap fra vanlige liv, så de at jentas forklaring kunne være uriktig. De så tvilen dommerne ikke fanget opp. Etter at dommerne i 1933 fikk retten til å tilsidesette juryenes frifinnelse, har juryen dømt og frifunnet på deres nåde. Nå er Høgtun redd pendelen svinger enda lenger, at vi beveger oss et skritt til bort fra det gamle prinsippet om at vi skal dømmes av likemenn og over til et rettsvesen der fagfolk blir sittende med all makt.

– Jeg tror det er menneskelig å lytte til fagfolk i alle vanskelige situasjoner, også i straffesaker. Jeg frykter fagfolkene vil dominere nå, sier Høgtun.

For hvem av de fem lekfolkene i den nye meddomsretten tar ordet og opponerer hvis to garvede gamle dommere fra strafferettspleien er sikre på at det er voldtekt i lovens forstand? Læreren? Arealplanleggeren? Du?

Et spørsmål om søvn

I rettssal 4 i Drammen er dag to i gang, og forsvarer Rieber-Mohn og statsadvokaten holder sine sluttprosedyrer.

Statsadvokaten viser til det åpenbare: Kvinnen anklaget ham for voldtekt allerede samme natt og i tekstmelding neste dag. Sjåføren filmet hendelsen. «Ikke glem bror». «Jeg er en ekte bror som lar han». Det virker nesten som de to mennene hadde planlagt det. Den tiltalte beklaget etterpå, han forklarte at han sjekket voldtektsparagrafen i straffeloven for å forsikre seg om at han ikke hadde gjort noe galt. Det var ikke hun som anmeldte forholdet, men da politiet tok kontakt, holdt hun på sin versjon. Den har hun gjort hele tida. Hun har ingen motiver for å forklare seg uriktig. Det var da ingen grunn til å tvile på at hun snakket sant.

Forsvarer Rieber-Mohn reiser seg og ser mot juryen. Det meste i saken virker godt dokumentert, både det som skjedde fram til sjåføren forlot soverommet og det som skjedde etter at kvinnen hadde dyttet den tiltalte mannen unna. Men hva skjedde i mellomtida? Ifølge det retten har fått opplyst, må kvinnen, som var våken da sjåføren gikk ut av rommet, ha falt i søvn i løpet av noen få minutter. Kan hun virkelig ha falt i så dyp søvn at den tiltalte mannen kan ha kommet inn på rommet og begynt å voldta henne uten at hun våknet med en gang?

Rieber-Mohn leser høyt fra en brosjyre om søvnmønster han har funnet på nettsidene til Helsedirektoratet. Hun kan ikke ha sovnet så tungt så fort, sier han. Han lanserer også en annen mulig forklaring: Kunne det tenkes at den nå tiltalte mannen opplevde å få et samtykke fra kvinnen, som hadde drukket noe, som kanskje var døsig, i halvsøvne? Kan det rett og slett ha vært en misforståelse?

Gjermund Stuvøy tar på seg jakken, tilsynelatende kald. De har nok å snakke om på bakrommet.

De 36 siste juryene

Berammingslistene fra de seks lagmannsrettene viser at det fra og med september gjenstår 36 jurysaker i Norge (se sidesak). Når eks-politimann Eirik Jensen får lest kjennelsen 1. februar 2019, har den norske jury talt for siste gang. Er vi da kvitt et rettssikkerhetsproblem? Eller har folket mistet sin røst i den tredje statsmakt? Er det forsvarlig at lærere, bønder og arealplanleggere sitter i et lukket rom og besvarer skyldspørsmål uten at vi får vite hvordan de har vurdert bevisene, om de i det hele tatt har snakket om de eller om de har fulgt magefølelsen?

En av de andre sakene som går denne høsten, handler om tre tilsynelatende vanlige norske menn som tingretten i fjor fikk rundt sju års fengsel i en forferdelig grov voldssak. De var på fest, drakk GHB fra flaska og gikk så i gang med et overfall så avsindig at det er vanskelig å ta det inn over seg. Ti likemenn må gjøre et forsøk.

Det framstår uklart for de tre hvorfor, men på et tidspunkt satte de seg i en bil og kjørte, tungt ruset. De har uklare minner om natta. En sier han var «pære full ganger tre». En forklaring de lanserer, er at de skulle få tak i mer narkotika. En av dem forteller at han ble ringt av en venninne som fortalte at hun hadde blitt forsøkt voldtatt av en mann de visste hvor bodde. Kanskje var de på vei dit? De fant uansett aldri mannen, ei heller narkotika.

Mens tredjemann sov i baksetet, parkerte de to andre. Av ukjente grunner banket de på hos en fremmed, eldre mann, som satt hjemme og så film.

Da han åpnet, gikk de to til det som framstår som et fullstendig umotivert angrep. De delte ut rundt 30 slag hver. De sparket, dro ham etter håret over et salongbord, de prøvde å sprute brannslukkingspulver inn i munnen hans.

Tredjemann står foran juryen. Han mener han er for strengt dømt. Teledata bekrefter langt på vei hans versjon: Etter at han våknet, gikk han på leit etter vennene. Til slutt fikk han fatt i en av dem per telefon og han kom til stedet der vennene mishandlet en fremmed. Han ble med på det en av dem beskriver som «piningen». Men han var altså ikke med fra starten.

Krenkelse eller skade?

På et tidspunkt ble offeret slått i hodet med en gitar. Men av hvem? Siden hentet en av de tre kniver på kjøkkenet og ropte: «Skal jeg drepe ham?»

Offeret klarte å rive et knivblad ut av skaftet, noe sårene i håndflaten hans bekreftet. Og kanskje var det da en lite kile fornuft klarte å trenge inn gjennom det tjukke teppet av rus.

«Ikke gjør det», ropte tredjemann som hadde sovet i bilen, og stormet ut.

Da stoppet mishandlingen. De tok med seg telefonen til det tilfeldige offeret, som heldigvis fant en gammel mobil uten sim-kort. Med den var det mulig å ringe nødnummeret.

Tredjemannen, som sovna i bilen og som stormet ut av leiligheten, ser over mot juryen. Også han skal dømmes for vold og for å ha etterlatt mannen i en hjelpeløs tilstand. Mens aktor mener juryen bør feste lit til offerets forklaring – at det var tredjemann som slo med gitaren og som slo ut tennene på offeret – hevder han selv at han delte ut to slag mot mannens panne og ellers sparket lite målrettet rundt seg.

I disse brutale detaljene ligger det som skal kokes ned til det avgjørende spørsmålet ti vanlige nordmenn skal ta stilling til denne dagen: Hvis de mener mannen slo med gitaren og dermed laget et kutt som måtte sys, og også så slo ut tennene til mannen, skal han dømmes for «kroppsskade». Hvis ikke, er det bare «kroppskrenkelse» og mildere straff: En blåveis er for eksempel kroppskrenkelse, mens et kutt er kroppsskade og strengere straff. Det handler om år fra eller til i fengsel.

– Jeg ber dere ta tiltaltes forklaring på alvor, sier hans advokat, ser mot de ti vanlige nordmennene og under­streker igjen at mannen skal i fengsel.

Spørsmålet er bare hvor lenge.

Cannabis i boden

I Oslo sentrum, i en av rettssalene til Borgarting lagmannsrett, går en annen sak. Den handler om noe tilsynelatende mer uskyldig. Et voksent par er tatt med cannabisplanter i boden. Det er jo ulovlig, men hvor mye var de i ferd med å produsere? Skulle de selge? Var det «grovt» eller ikke «grovt»?

Denne morgenen har et jurymedlem forsovet seg, dermed er rettssaken forsinket med en halvtime. Når han kommer, forklarer forsvarer Benedict de Vibe de ti at paret hadde en plantasje som også ifølge politiet var «svært amatørmessig». De brukte selv stoffet og forklarer at de skulle passe på noen planter for en kjenning som skulle reise vekk. De mener de har gjort noe galt og bør straffes, men ikke for «grov narkotikaovertredelse».

Juryen hører forklaringene deres, og forklaringen fra politiet. De får presentert regnestykker for hvor mye det er naturlig å regne man får ut av det antallet planter de hadde. Kvinnen skjelver, tårene triller der hun sitter og hører på statsadvokatens påstand om at de må dømmes for grov narkotikaovertredelse. De har forklart seg om hvor dumme de var, hvor amatørmessig det var. De har snakket om belastningen dette har vært for familien. Nå er det opp til deres likemenn å si sitt.

Juryen trekker seg tilbake

I rettssal 4 i Drammen skal Gjermund Stuvøy og resten av juryen snart trekke seg tilbake, og alle som sitter i salen, den fornærmede kvinnen, den voldtektstiltalte 20-åringen, advokatene og dommerne, skal vente på at det folkelige element i rettspleien skal avgjøre om det de har hørt og sett var en sovevoldtekt eller ikke.

Men først skal dommeren gi sin «rettsbelæring». Han forklarer juryen om delen av straffeloven de skal forholde seg til. Han snakker om hvordan man skal forstå begrepet «rimelig tvil», om hva som skal til, sånn omtrent, for at du skal kjenne deg helt sikker på at en tiltalt mann er skyldig. Han forklarer at noen opererer med prosenter. Det har han selv lite tro på. Du skal se bort fra tvil som er oppkonstruert, sier han. Du skal se bort fra forklaringer som er teoretiske muligheter som du ikke egentlig har tro på.

Men du skal være helt sikker. Er Gjermund Stuvøy helt sikker?

Før de går inn på bakrommet, sier dommeren litt om bevisene slik han vurderer de. Han understreker at de kan se bort fra hans vurderinger, men han levner ingen tvil: Han ser ingen grunn til å tvile på kvinnens forklaring. Forklaringen til tiltalte virker derimot ikke troverdig for ham. Hun trenger ikke å ha vært beruset eller bevisstløs for at det skal ha vært en voldtekt, sier dommeren. Det holder at hun sov, at hun ikke ga samtykke.

Den tiltalte 20-åringen synker sammen i stolen. Han lener seg over til forsvarer Rieber-Mohn og hvisker noe. Han ligner en mann som innser at han kommer til å bli dømt.

Så trekker Gjermund Stuvøy og de ni andre seg tilbake.

En fri og uavhengig jury

Mannen som var med på den grove volden som ble utøvd mot en fremmed dømmes. «Ja», svarer juryen. Han er skyldig ikke bare i kroppskrenkelse, men også i kroppsskade, og påstanden blir på tre år og tre måneders fengsel. Han venter fortsatt på dommen.

I Oslo knekker den narkotiltalte kvinnen sammen når juryen skal svare. «Nei.» Paret er ikke skyldig i «grov» narkotikaovertredelse. Mannen hennes stryker henne på ryggen og nikker lettet og takknemlig mot de ti i juryen.

Etterpå blir paret stående utenfor Borgarting lagmannsrett i Oslo å diskutere juryordningen med sin forsvarer, advokat Benedict de Vibe. De Vibe forklarer dem at ordningen som reddet dem, nå skal bort.

Mannen sier han blir bekymret for at det som blir sittende igjen, er fagdommere som teknisk sett har rett, som kan jussen, men ikke forstår hele saken. Som med deres cannabis-planter: I sin rettsbelæring gikk dommeren langt i å si at han selv vurderte dem som skyldige. Og jo, det kunne sikkert blitt til over et kilo narkotika hvis de var rutinerte produsenter, og da ville det vært «grovt». Men juryen klarte å se mer enn bare noen planter og et regnestykke. De så to mennesker som har gjort noe fryktelig dumt. De forsto at dette ikke handlet om en plan om å produsere og selge narkotika. Det var bare noen forbaska amatører som angrer bittert i dag, sier den tiltalte mannen. Benedict de Vibe nikker.

– Dette er et godt eksempel på en jury som tør å være uavhengig av dommerne, sier han.

Så, mens de står og prater, kommer to medlemmer av juryen traskende ut av lagmannsretten. Norsk rettsvesen på en grå hverdag er ikke større. De smiler til forsvareren og til paret. Den tiltalte mannen nikker først til dem. Så smiler han. Så bobler det over, og han klarer ikke holde seg.

– Takk! roper han når de passerer.

De to jurymedlemmene snur seg og smiler før de forsvinner rundt hjørnet uten å si noe. De har allerede sagt sitt.

– Skal jeg gi dem blomster? spør mannen.

– Nei, svarer advokat Benedict de Vibe og tar et trekk av sigaretten.

– Nei, du skal ikke gi dem blomster.

Ventetid

131 år etter at den ble innført, er juryordningens dager talte. Er rettssikkerheten vår styrket? Flere av juryordningens forsvarere mener man kunne løst problemet med fraværet av begrunnelse ved å sette ned en domskonferanse med juryen og noen juridiske fagdommere etter at juryen har nådd en kjennelse. Så kunne de utformet en juridisk holdbar begrunnelse etter at lekfolket har bestemt seg. Men sånn blir det ikke, og den offentlige debatten er over nå, i alle fall nesten.

Utenfor rettssal 4 i Drammen sitter den fornærmende kvinnen. Carina Kristiansen har hatt en tøff sommer. Hun var nær venninne av den nylig avdøde skistjerna Vibeke Skofterud. Hun har hatt kyssesyke og atter en gang har hun blitt dratt inn for retten og måttet forklarer seg om det som skjedde den sommernatta.

Det var ikke hun som anmeldte den nå 20 år gamle mannen. Hun lot det ligge. Hun trodde hun hadde sjåføren på sin side, men da hun skulle gi sitt avhør hos politiet, fikk hun første gang se bildene. «Jeg er ekte bror som lar han.» Sjåføren hadde stått og sett på hendelsen. Smilt til kamera.

Da politiet tok ut tiltale, stilte hun som vitne i tingretten. Der rullet video­snuttene over skjermen. Nå har hun enda en gang forklart seg, og enda en gang sett de samme bildene og videoene. Hun er lei.

Voldtektssaker har utgjort en stor del av debatten om juryordningen. Flere kritikere har ment at juryene for ofte frikjenner de tiltalte, at likemenn setter for høye beviskrav og blir for opptatt av tvilen på et mørkt rom, i halvsøvne, i alkoholrus.

Hva tenker Gjermund Stuvøy nå? Hva snakker de om på bakrommet?

Ved et bord utenfor tinghuset sitter Rieber-Mohn og spiser grovbrød med salami. Han kikker på klokka.

Ventetida er gjenstand for spekulasjon, sier han. Mens juryen sitter på bakrommet, minnes han den raskeste jurybehandlingen han har opplevd.

– Det tok mindre enn en halvtime. Og den tiltalte ble dømt, sier han.

Kanskje er det sånn: Jo fortere det går der inne, dess sikrere er de på skyld. Tar det lengre tid, betyr det at de er usikre, at det finnes rimelig tvil.

– Men det er vanskelig å si, sier han.

Så ringer telefonen til Rieber-Mohn.

Det har bare gått 45 minutter.

Når juryen taler for døve ører

Den tiltalte 20-åringen sitter på sin stol og er på gråten, som om han aner hvilken vei det bærer. Carina Kristiansen sitter to stoler bortenfor og ser mest av alt sliten ut. Gjermund Stuvøy ser mot dommeren, så mot tiltalebenken. Så leser han juryens svar.

– Ja, med flere enn seks stemmer.

Tida er kommet. De neste årene av hans liv skal den 20 år gamle mannen tilbringe i fengsel. Kanskje er idrettskarrieren over. Men så var det noe Thomas Thendrup sa, noe om at det ikke er over før det er over.

– Da skal fagdommerne trekke seg tilbake og diskutere, sier dommeren.

Alle reiser seg og han og de to andre fagdommerne går inn på sitt bakrom. Når de etter noen minutter kommer tilbake, er det med en liten bombe.

– Da er det slik at vi har snakket sammen, og det viser seg at det var uenighet blant fagdommerne. Undertegnede mener at lagrettens kjennelse skal legges til grunn, mens mine to kollegaer har kommet til at den må settes til side fordi det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Det noterer vi da i rettsboken og det betyr da at saken vil komme opp igjen i form av meddomsrett, sier han.

Rieber-Mohn strekker hånda fram til sin klient, som ikke ser helt ut til å forstå hva som har skjedd. Statsadvokaten måper. Og juryformann Gjermund Stuvøy, ser han litt oppgitt ut?

– Jeg takker da lagretten for deres arbeid. Og noe mer er det ikke å si. Og da er retten hevet, sier dommer Agnar Nilsen jr. og lar hammeren falle.

Lovens bokstav

I gangen utenfor sliter statsadvokat Anne Christine Stoltz Wennersten med å finne ord.

– Jeg har vel sjelden, hvis noensinne, opplevd at fagdommerne setter kjennelsen til side når de svarer «ja» på skyldspørsmålet, sier hun.

Gjermund Stuvøy samler tingene sine, går ut av rettssalen og ned til foajeen til tinghuset i Drammen. En av de siste juryene i Norge har talt, men ikke blitt hørt. De har sittet her i to dager, samvittighetsfullt lyttet, diskutert og fundert. De har kommet til et svar:

Hun sov. Det var voldtekt.

Så blir de med et pennestrøk overkjørt av fagjuristene som benytter en gammel rett de fikk en gang tidligere i historien da juryens makt ble innskrenket.

– Vi tvilte oss fram til en løsning og et svar, og vi gjorde så godt vi kunne, så det ble jo litt nedtur at det ikke ble godkjent, sier Stuvøy etterpå.

Rådslagningsrommet der juryen diskuterer, er lukket. Ingen, verken dommere, advokater eller pressefolk, får adgang og ingen får vite hvem som har stemt hva. Dømmes den tiltalte, får vi bare vite at det skjedde med «flere enn seks stemmer». Frikjennes han, får vi ikke vite noe om hvor mange som svarte nei. Kanskje de bare sitter der og spekulerer? Kanskje har de ikke fulgt med når sentrale bevis har blitt lagt fram, og kanskje baserer de seg på hva de syns om den tiltalte, om den fornærmede? Vi kan ikke vite sikkert hvorfor de har svart ja. Der ligger noe av problemet med juryen, mener folk som Ove Vanebo.

Gjermund Stuvøy sier de hadde gode diskusjoner der inne, at folk hadde betimelige undringer som de snakket seg gjennom. Noen var opptatt av den såkalte Hemsedal-saken, der juryen frifant tre menn som var tiltalt for sovevoldtekt og i ettertid fikk kraftig kritikk og til og med trusler.

– Vi snakket om at vi ikke måtte gjøre den feilen. Samtidig måtte vi vokte oss for å bare gi det politisk korrekte svaret. Vi måtte konsentrere oss om saken vi hadde foran oss. Noen hadde et konservativt kvinnesyn som de ikke måtte la styre. Selv vokste jeg opp på 1970-tallet, og har gått i tog for kvinners rettigheter. Men jeg måtte huske mannen og hans rettigheter. Vi hadde interessante diskusjoner, og jeg tror vi klarte å balansere holdningene vi hadde med oss. Så vi tvilte vi oss fram til en avgjørelse, sier han.

Et stort alvor

Han sier de pratet i alle pauser, at han grublet hjemme på kvelden og plukket opp tråden neste morgen, da de møttes igjen. Han styrte ordskiftet på bakrommet, men alle var disiplinerte.

– Mye i saken var jo også veldig tydelig, og egentlig kom vi til at spørsmålet var: Sov hun, eller sov hun ikke?

Da de trakk seg tilbake for å stemme, fikk de servert lunsj. De spiste mens de hadde en siste runde der de sa hva de mente. Han stemte til slutt, så gikk de ut og fortalte den tiltalte mannen at de med flere enn seks stemmer fant ham skyldig.

– Det var et stort alvor. Han virket som en oppvakt ung mann. Han virket å være på rett kjøl i livet. Så det føltes tungt å sende ham i fengsel, men når saken først har kommet hit, er det sånn systemet er, sier Stuvøy.

Han sier han også tenkte på forhistorien. Sjåføren som filmet var allerede tatt i en annen sak. Det var en godt voksen og oppegående kvinne, dobbelt så gammel som den tiltalte. Det var to år siden, hun hadde bestemt seg for ikke å anmelde. Han spør seg hvilke konsekvenser det fikk at saken ble kjørt fra politiet: Hun måtte brette ut utrolig mye av privatlivet for åpen scene, gang på gang. Hun ville ikke ha dette opp, men stilte for politiet.

– Vi ble oppfordret til å se helheten, og man kan spørre seg hva som var meningen med saken. Det var altså til ingen nytte, all denne belastningen. Politiet og juristene viser denne evnen til å følge lovens bokstav, men resultatet her ville på en måte blitt feil uansett hva vi kom fram til, sier han.

Når alt rett blir feil

Utenfor tinghuset setter Carina Kristiansen seg i kabrioleten for å kjøre hjem. Hun sier det er slående hvor personavhengig alt er. Tingretten fant 20-åringen skyldig. Juryen fant ham skyldig. Rettens leder også. Men så satt to fagdommere der som ikke syntes det var godt nok bevist. Hun lurer på om de fulgte med underveis. Hun er sliten, men må forberede seg på enda en runde. Kanskje i 2019, fire år etter at hun tok et valg om å legge det hele bak seg. Og hvem er meddommerne som sitter der i neste runde?

Den 21 år gamle mannen viker unna pressen. Forsvarer Rieber-Mohn har akkurat forklart ham hva som har skjedd og hva som skal skje nå. Enda et år, enda en runde. Og for hans del kanskje et nytt håp om at han går fri.

De norske juryenes tid er snart forbi. Norge kunne ikke holde seg med en rettergang der man ble dømt av likemenn uten å få vite hvorfor, og nå skal juridiske fagdommere ha en hånd på rattet – sammen med lekfolk. Slik skal rettspleien bli bedre. Diskusjonene om andre løsninger er over. Siden juryen snart har talt for siste gang, kan det være fristene å gi siste ord til en helt vanlig nordmann. Gjermund Stuvøy frykter vi står overfor en form for byråkratisering. Han ser en parallell til eget yrke som arealplanlegger.

– Tidligere begynte vi med å se på hele planen vi ble forelagt, så vurderte vi helheten: Er dette et bra prosjekt eller ikke? Hvis det var en bra plan, klarte vi alltid å få den justert sånn at den fungerte. Nå har det kommet en ny generasjon arealplanleggere. De er kjempeflinke. Det er lett for dem å begynne med å samle alle paragrafer som kan være til hinder for en plan, for selv å ha ryggen fri. De kan faget, de kan loven, men kan lett miste det overordnede blikket og intuisjonen. Og da, selv om alt de gjør, er rett, kan resultatet bli feil, sier arealplanleggeren.

Han håper det ikke er den veien det går med rettspleien nå som lekfolkets makt blir svekket.

Klart for neste kapittel

Gjermund Stuvøy har vært med­dommer i tingretten to ganger og sier opplevelsene var gode: Dommerne slapp lekfolket til, lyttet og tok det han sa på alvor. Men det var jo person­avhengig. Nå som alle, enten de har forsvart eller kritisert juryordningen, må se framover, mener han det er der nøkkelen ligger for at neste kapittel i norsk rettshistorie blir et vi kan være fornøyde med: Dommerne må ta seg i nakken og ikke bli arrogante.

– Vi må i alle fall nå sørge for å få en kultur for at de lytter til lekfolk og ikke overkjører dem. Da kan kanskje det folkelige vettet fortsatt bli viktig der inne. Selv om dommerne kan jussen, finnes fortsatt mye klokskap hos andre også, sier lederen for det som ble en av de siste juryene i vårt land.

knuto@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.07