Lørdag 8. september 2018
TRE STRATEGIER: Helene Uri (til venstre) var overbevist om at likestillingen var i mål, til hun begynte å undersøke de underliggende strukturene i språket. Anne Bitsch skrev et brev til en tenkt datter for å hjelpe unge mennesker med å reise seg etter overgrep. Hedda Lingaas Fossum samlet 12 feministiske stemmer fra Skandinavia og ba dem gjøre rede for hvor feministisk protest og tankegods står i dag.
Helene Uri, Anne Bitsch og Hedda Lingaas Fossum er aktuelle med tre ulike bøker om feminisme i høst:
I en by bygget av menn
SETTER ORD PÅ DET: Mens lingvisten Helene Uri undersøker språkets kjønnede strukturer, har Anne Bitsch opplevd hvordan språket setter rammene for å snakke om overgrep. I boka til Hedda Lingaas Fossum viser skribentene ofte til kunsten for å sette ord på egne erfaringer.
Tre nye bøker om kjønn og makt – ett intervju. Helene Uri, Anne Bitsch og Hedda Lingaas Fossum ser både håp og tusen år gamle strukturer.

Bøker

– Spurte du ham? Han var på min liste også, sier Helene Uri.

På en benk i septembersola sitter forfatterne som står bak tre av høstens bøker som tematiserer kjønn, makt, metoo og feminisme og diskuterer en boklanserings mest praktiske, men kanskje også oppmuntrende utfordring: lanseringsfest. Av en eller annen grunn viser det seg at både Helene Uri og Anne Bitsch har lagt vekt på å velge mannlige sceneintervjuere når bøkene skal lanseres for publikum. Uri har invitert psykolog Peder Kjøs, Bitsch har invitert journalist Kjetil Østli.

– Jeg synes det er et problem hvis all den feministiske mobiliseringen som pågår, først og fremst skal ta form av en kvinneklubb. Det kan ikke være sånn at vi bare skal sitte og føle og føle i hverandres selskap. Det hadde vært fint om også noen menn meldte seg på, sier Anne Bitsch.

– Jeg har bare kvinner i mitt panel, skyter Hedda Lingaas Fossum inn.

– Og jeg er enig med deg i at menn bør melde seg på, men jeg synes ikke det er mitt ansvar at så få gjør det. Det er noe litt typisk ved det også. At det er feministene som skal bli ansvarliggjort hvis menn ikke engasjerer seg.

Fakta

Bøker om kjønn:

• Helene Uri (f. 1964), Anne Bitsch (f. 1978) og Hedda Lingaas Fossum (f. 1978) er i høst aktuelle med hver sin bok som på ulike måter tematiserer makt, kjønn, metoo, feminisme.

• Helene Uri har skrevet «Hvem sa hva», som handler om hvordan kjønn kommer til uttrykk i språket. Den lanseres tirsdag neste uke.

• Samme dag lanseres essaysamlingen «Ulyd», som Hedda Lingaas Fossum er redaktør for.

• Anne Bitsch’ «Brev til en ufødt datter» hadde lansering denne uka.

• På høstens bokliste står også andre feministiske bøker, deriblant Ulrikke Falchs og Sofie Frøysaas «Jentekampen» og Helena Brodtkorbs antologi «Det skjer nå».

Ny mobilisering

De er født i hvert sitt tiår og er innkalt av Klassekampen til samtale om hvor feminismen står i dag. De tre bøkene vi har samlet dem for å snakke om, er forskjellige, ingen tvil om det – men de går også i dialog med hverandre.

Helene Uri har skrevet «Hvem sa hva», en lingvistisk bok i den populærvitenskapelige sjangeren som dissekerer språkets iboende mannlige struktur, og hvordan kvinner og menn bruker språket ulikt.

Anne Bitsch har skrevet «Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap», et essay som er formulert til en tenkt datter, der hun skriver om å finne frihet etter krenkelser og overgrep, og der hun på selvransakende vis spør om hvor frigjørende det er å stå fram i offentligheten med en overgrepshistorie.

Hedda Lingaas Fossum, som til daglig jobber i Klassekampens debattredaksjon, er redaktør for den feministiske antologien «Ulyd», der 12 skandinaviske feminister i hvert sitt essay reflekterer rundt feministisk tankegods i dag. I innledningen tar Fossum til orde for å gå bakenfor den klikkdrevne mediedynamikken og kronikkspråket, og hun peker på at også innen feminismen kan de sosiale medienes og algoritmenes krav til umiddelbare følelsesmessige reaksjoner og agitasjon være en utfordring.

Er målet nådd?

Fossum: – Det er åpenbart at noe har skjedd siden Donald Trump kom til makten. Når en person som uttaler seg så eksplisitt kvinneforaktende, likevel blir president i USA, så sier det noe om hvor alvorlig man tar trakassering av kvinner. Men det bidrar til mobilisering. Kvinnemarsjen i 2017 var den største protesthandlingen i amerikansk historie, med flere millioner deltakere. Det er oppsiktsvekkende.

Bitsch: – Og det er fint å se, for med poststrukturalismen ble feminismen til tider i overkant abstrakt og teoretisk. Men med metoo og nye generasjoner av feminister, så handler spørsmålene som stilles om vanlige menneskers liv, om en materiell virkelighet, om det vi føler og ikke føler, om kroppene våre, enten det handler om voldtekt, seksualitet eller negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøer.

Uri: – Som eldste kvinne her i flokken kan jeg jo peke på dette: På 1970-tallet hadde det vært et enormt fokus på kvinnefrigjøring, og som ung på 1980-tallet var jeg virkelig hellig overbevist om at vi var i mål. Nå er det likestilling i Norge, kampen er over. Slik tenkte vi, og vi så ikke hvordan ting vi leste på pensum, for eksempel, eller måten kvinner og menn ble framstilt i offentligheten på, var sauset inn i gamle mønstre.

Bitsch: – Men dette får man også høre i dag, at nå er vi vel i mål.

Uri: – Ikke like mye, tror jeg. Du skal være bra døv om du er kvinne i dag og tror at det er full likestilling. Det har man fått med seg, at det gjenstår saker. Blant annet på grunn av et pågående feministisk arbeid og kampanjer som metoo.

Fossum: – Likevel: Vi får fortsatt høre disse tingene, bare så det er sagt.

Tusen år gammel arv

Filosofen Ludwig Wittgenstein sammenliknet språket med en by, skriver Helene Uri i «Hvem sa hva». Og akkurat som i byen, der gatenavnene og bygningene stort sett er oppkalt etter menn, er også språket en grunnleggende sett nokså mannlig struktur.

I boka går lingvisten Uri statistisk til verks – hun har telt alt fra bruken av pronomenet han til hvem som får biografier skrevet om seg, via hvor mange Donald-historier som er uten kvinnelige innslag. På overflaten er det lett å se at det er likestilling i Norge, påpeker Uri, med kvinnelig statsminister, finansminister og høyesterettsjustitiarius. Men språket «sladrer» om ulikhetene.

Uri: – Jeg har alltid vært opptatt av det kjønnede i språket, men det var først da jeg satte meg ned og jobbet med prosjektet, at jeg ble klar over hvor store forskjellene faktisk er. Og siden jeg er lingvist, så er jeg opptatt av å tallfeste det. De siste årene har jeg telt og telt, og jeg blir ikke videre oppløftet.

Fossum: – Det er et interessant spørsmål hva det gjør med en å vokse opp med en årtusen år gammel arv som er så skjev som den er. Det er dette som gjør feminismen også til et eksistensielt prosjekt for meg, tenker jeg. Da jeg gikk ut av universitetet og begynte å engasjere meg i feminisme, så skjedde det fordi jeg nettopp da var ferdig med å studere og innså at jeg hadde brukt de siste årene på å lese 90 prosent menn. For selv om mye er bedre i dag, forholder man seg ikke bare til nåtid. Når kvinner er usynlige i historien, gjør det noe med selvbildet.

Uri: – Ja. Og det går på det samme som at kvinnene, rent språklig, er så usynlige i historien. Jeg mener jo det gjør noe med oss å lese 90 prosent menn og å gå rundt i byen og bare møte mannsnavn.

Fossum: – Jeg tror at for i det hele tatt å delta i noe må du virkelig tro at det er en plass for deg der ute. Det minner meg også om noe Rebecca Solnit skrev i fjor, etter at det var blitt kjent at en amerikansk turntrener hadde forgrepet seg på et hundretall av elevene sine, og svømmeren Diana Nyad sto fram med en liknende historie fra sin ungdom. Det tragiske spørsmålet man må stille er jo: Hvor mange har forsvunnet ut på grunn av disse mennene? Og hvordan ville historien sett ut om ikke så mange stemmer hadde blitt stilnet, utelatt og ekskludert underveis?

Individuell og universell

I Anne Bitsch’ doktorgradsprosjekt, som danner utgangspunkt for boka, har hun gransket overgrepsofre, enten de er tause eller snakker. Hun har tilbrakt rundt 600 timer i rettssaler og trålet utallige rettsdokumenter for å finne ut hvordan kvinners fortelling møtes i rettsapparatet. Kvinnene hun har møtt, som sitter duknakket i vitneboksen, dukker opp i Bitschs brev til datteren som en påminnelse om en personlig sorg – for Bitsch gransker også sin egen historie og overgrepserfaring og insisterer på hvor viktig det er å reise seg og finne tilbake til seg selv i etterkant.

– Du skriver at det vanskeligste med overgrep i dag ikke er at det er så tabu­belagt, men hvordan vi finner et språk for erfaringene. Klisjeene om verdige ofre og monstrøse overgripere står i veien?

Bitsch: – Ja, menneskelivet og overgrep er ikke lettfattelige, selv om de ofte møtes med krav om å være det. Jeg tror man sjelden er så inkonsekvent som etter en voldtekt. Selv husker jeg hvor ydmyket jeg følte meg. Jeg var skamfull, og likevel rasende. Jeg etterlot en lapp til overgriperen, der jeg ga ham ti gode råd til neste gang du skal knulle ei dame. Jeg brukte uttrykket «knulle», selv om det var vold jeg var blitt utsatt for. Og likevel listet jeg meg ut, fordi jeg ikke orket en full konfrontasjon. Jeg gikk hjem og gjemte meg, men var også rasende. Den pendlingen, mellom alle følelsene i registeret, den tror jeg er ganske typisk.

Fossum: – Jeg har begynt å lese boka, og noe av det jeg synes er veldig interessant i den, er diskusjonen du tar opp om frihet og seksualitet, og retten til å ha en autonom seksualitet. Jeg har ofte havnet i diskusjoner som har handlet om at feminismen har glemt den seksuelle frigjøringen, fordi den bare er opptatt av å snakke om overgrep. Hva er seksuell frihet? Det mener jeg er et interessant spørsmål, som også er viktig å ta innover seg når vi ser på ungdomskulturen i dag, der hevnporno og sexpress er reelle problemer. Frihet fra press og retten til å si nei er like viktig som retten til å si ja.

Uri: – Og når det gjelder hevnporno og ungdomskultur, så er det igjen gamle strukturer som ligger nedfelt i språket. Det er interessant å se hvordan nesten alle ord som blir brukt nedsettende om kvinner, er knyttet til seksualitet, til å være ren. For menn er det ikke sånn. Det samme gjelder ordet «jomfruhinne», som åpenbart er feil.

Bitsch: – Eller ord som «skamlepper».

Uri: – Absolutt. Det å omgi oss med disse ordene, som åpenbart er feil, og kvinne­fiendtlige, det har store samfunnsmessige implikasjoner.

Språket fanger

– Å snakke offentlig om en overgrepshistorie, enten det er i rettsapparatet eller i media, er også en handling som stiller store krav til språket?

Bitsch: – Jeg skriver en del om det, ja. Den språklige rammen historien plasseres inn i. Hvis du for eksempel står offentlig fram med en overgrepshistorie i mediene, så påvirker det hvilke tema­områder du gis mulighet til å snakke om. Tidligere, da jeg bare var forsker, ble jeg ofte spurt om å kommentere overgrep faglig. Men etter at jeg ga ut en personlig bok i fjor, opplevde jeg noen ganger å bli redusert til å være en case. Jeg synes ikke det er spesielt frigjørende bare å bli intervjuet om barndommen min, og at en eller annen ekspert bes om å kommentere meg som case. Som forsker har jeg mer enn nok kunnskap til å uttale meg om mer enn bare min egen historie. Utsatte må gis autoritet til ikke å bare uttale seg om det personlige, men også det faglige og universelle.

– Også i din essaysamling skriver flere om den krevende utfordringen med å sette ord på erfaringer, finne et språk for det vanskelige, Fossum?

Fossum: – Ja, og jeg kjenner meg igjen i at en del ting er krevende å snakke om i et mediespråk. Det er litt på sida, men jeg blir ofte spurt om hva som er de tre viktigste målene for feminisme i dag – lag en liste, liksom. Det skal være kort og målbart. I antologien min har folk fått mulighet til å skrive om feministiske temaer via kunst og litteratur. Der tror jeg man kan finne et annet språk for erfaringene man gjør seg.

Uri: – Jeg synes nok ikke man kan kreve av mediene at de skal gi rom for alle nyanser ved en overgrepshistorie. Jeg mener, stakkars journalister! De viktigste nyansene må man vel gå til forskningen og kunsten for å finne.

– For mediene var det å skrive om metoo en slags ildprøve. Hva kan vi si om resultatet vi satt igjen med?

Uri: – Jeg har vært kritisk til mye. Men jeg er ganske overbevist om at dekningen av metoo har vært med på å heve bevisstheten rundt seksuell trakassering. Jeg ser det på meg selv også. Det er noen hendelser jeg var ute for som stipendiat, som jeg er sikker på at jeg aldri ville akseptert i dag. Som stipendiat er du i et asymmetrisk maktforhold. I ettertid tenker jeg at jeg skulle sagt: Jeg finner meg ikke i dette. Dette er et overtramp. Men jeg gjorde ikke det. Jeg smilte. Vi trengte den bevisstgjøringen metoo ga oss.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.
Onsdag 7. november 2018
Denne høsten har en rekke norske kjendiser gjort det skarpt i bokmarkedet. Men bare et fåtall av dem har skrevet boka si selv.
Tirsdag 6. november 2018
Joshua French kan tjene flere millioner kroner på sin foredragsturné landet rundt. Flere kulturhus har hatt kvaler med å gi den drapsdømte nordmannen en talerstol.
Mandag 5. november 2018
Mats Grorud har laga animasjonsfilm om å leva 70 år i flyktningleir.
Lørdag 3. november 2018
Joshua French kan tjene fire millioner kroner på foredragsturneen sin. – Han er helt i toppklassen nå, sier markeds­føringsekspert.
Fredag 2. november 2018
Nikolaj Frobenius mener filmen «Mordene i Kongo» unnlater å plassere Moland og French politisk. De sto på ytre høyrefløy, hevder han.