Klassekampen.no
Fredag 7. september 2018
VILLMARKSFORFATTER: Mikkjel Fønhus løftes fram av Tore Renberg.FOTO: Aschehoug
LITTERATUR
Utdatert og moderne
SKOGENS MANN: «Mikkjel Fønhus har evnen til å bære fjellets og skogens luft inn i stuen til de mange som sitter og lengter dit opp», skrev Den norske bokklubben i forordet til «Det skriker fra Kverrvilljuvet» fra 1976. Illustrasjonene er fra boka og laget av Kari Barstad. KILDE: NASJONAL­BIBLIOTEKET
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Mikkjel Fønhus var folkelesning. Så ble han glemt. Nå henter Tore Renberg Valdres-forfatteren fram fra glemselen.

Den eldgamle krokfurua står og huker seg innpå høydene mot Soppdalsfjellet. Hundre somre kom. Hundre vintrer gikk.

Furua sto der. Et udødelig vesen under sol og stjerner.

Slik begynner fortellingen «Det skriker fra Kverrvilljuvet» fra 1920.

Én scene fra denne Mikkjel Fønhus-historien er vanskelig å glemme. I den flere hundre år gamle krok­furua har et haukepar fått tre unger. Men haukehunnen i familien blir drept i saksa til en jeger.

De tre ungene er forlatt i redet på toppen av furua og hannhauken vender sjeldnere og sjeldnere tilbake til ungene som kjenner sulten stige i kroppene. De rene naturlovene tar gradvis over.

På den sjette dagen uten mat vender den største av hauke­søsknene seg mot sin minste bror. Han begynner å hogge mot den ennå levende fuglekroppen hvor han nettopp lå tett inntil for å holde varmen:

«Med det samme merker hauken blodsmaken, og nå blir han aldeles fra seg. Han drar nebbet opp igjen, hodet gjør eldsvint et kast i været, og så sitter nebbet for annen gang i ryggen på bror hans, samtidig som han med høyre foten hogger klørne inn i halsen.»

Fakta:

• Født i Sør-Aurdal i Valdres i 1894. Døde i 1973.

• Forfatter, essayist og journalist.

• Kjent for villmarkslitteratur, dyre- og naturskildringer.

• Mye lest på 1900-tallet og oversatt til flere europeiske språk.

• Han mest kjente verk er «Troll-elgen» fra 1921.

Menneskefraværende

Er du i nærheten av en norsk bokhylle med bøker fra forrige århundre, er sjansen stor for at et verk av villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus er inkludert i boksamlingen. Den norske bokklubben skriver tre år etter hans død i 1973 at Fønhus «er en folkeforfatter som få andre i vår litteratur».

Fønhus ble født i Valdres i 1894. Han debuterte i 1917 og skrev «Troll-elgen» fra 1921 som 27-åring. Boka regnes som hans mest sentrale verk og ble en kassasuksess på kino i 1927. Fønhus ga ut bøker nesten hvert år fram til sin død i 1973 og ble solgt i titusenvis av eksemplarer.

En gang utpå 1990-tallet stopper interessen for forfatterskapet imidlertid opp. I dag blir Fønhus sjelden lest og forlaget Aschehoug har nesten sluttet å gi han ut. En som likevel har lest seg gjennom de en gang så populære fortellingene, er forfatteren Tore Renberg. På oppdrag fra Nasjonalbiblioteket har han tatt for seg forfatterskapet, og holder lørdag foredraget «Tore Renberg les Mikkjel Fønhus» i Oslo.

– Det første som slår deg ved Fønhus, er at han er så langt unna menneskene. Optikken hans er snudd motsatt av all annen skjønn­litteratur en leser. Alt vi leser i dag, handler jo om folk, om menneskene og våre relasjoner og psykiske problemer.

– Fønhus’ interesse for oss mennesker er bemerkelsesverdig lav. Hans hovedinteresse ligger hos dyrene og naturen, sier Renberg.

Groteske scener

Den triste og brutale historien om haukeungene som blir foreldreløse i Kverrvilljuvet, er typisk Fønhus. Da den andre sultne broren i hauke­flokken våkner og ser at bror dreper bror, blir han med på volden: «De begynner å ete ham før han ennå er helt død. De sluker den ene beten etter den andre; de sluker brorens fjær, hans sammensunkne, tomme innvoller. De hakker ut øynene på ham så vesken renner ut som tårer …»

– At brutaliteten i tekstene nesten hundre år etter er så ubehagelig å lese, er egentlig en positiv overraskelse. Fønhus skriver teksten om Kverrvilljuvet på haukefamiliens premisser og viker ikke unna. Han skriver side opp og ned med groteske scener og nøler ikke med å beskrive volden i naturen. Dette perspektivet, å hele tida være på dyras side, er et av de moderne trekkene ved diktningen til Fønhus.

– Hvorfor blir det så ubehagelig å lese?

– Det er kanskje fordi han ikke tar stilling mot volden. Han applauderer dyras nådeløse livsvilkår og beskriver naturen sånn den er – brutal – og sier at sånn må naturen få lov å være. Det er kanskje akkurat denne optikken som gjør at han lykkes så godt litterært. Jeg kjenner ikke noen andre forfattere som skriver så gode setninger om dyr og natur.

Vekk fra byen

Valdres-forfatteren var i samme generasjon som norske forfattere som Olav Duun, Tarjei Vesaas og Sigrid Undset. Ute i verden delte Fønhus tida han levde i med avantgarde modernister som Bertolt Brecht og Jorge Luis Borges.

Med unntak av Jack London, en tydelig inspirasjonskilde som døde året før forfatterdebuten, og bølgen av villmarkslitteratur som fantes ved starten av 1900-tallet, gjør Renberg et poeng ut av at Fønhus var i utakt med sine samtidige. Fønhus bor en liten stund i Oslo, men liker ikke det han ser og reiser tilbake igjen til Valdres.

– I en tid hvor det skjer mange fantastiske nyvinninger innen teknologi, litteratur og kunst er Fønhus steil og framskrittsnegativ. Dette trange, uforsonlige blikket kan vi lese som en svakhet ved litteraturen hans, men denne enøydheten blir også på merkelig vis hans styrke. Jeg antar at grunnen til at han har blitt så god til å skrive om dette, er at han har tilbrakt så mye tid i naturen hjemme i Valdres, samt at det er her fascinasjonskraften hans ligger.

Leflet med feil side

Som ung var imidlertid Fønhus også en del av tida, og hans natur­romantikk passet inn i en tid preget av nasjonalisme og folkehelter som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Derfor ble bøkene hans også populær lesning.

– Norge var ennå en ung nasjon på 1920-tallet, og bøkene hans passet tidsånden i vår tidlige nasjons­byggingsfase: den nasjonale stolt­heten ved fossefall, elvestryk og den kjernesunne ville naturen, sier Renberg.

Både Fønhus og litteraturen hans ble imidlertid innhentet av sam­tida. Plassert godt på høyresida i politikken var Arbeiderpartiet hans største fiende. Han reiste også på opplesningsturné i Nazi-Tyskland.

– Han var aldri nazist, men han leflet noe med feil side i årene like før andre verdenskrig. Dette rammer han veldig sterkt, og han mister mye av sin posisjon. Likevel klarer han å få kredibiliteten tilbake. Blant annet fordi han skriver sine beste bøker etter andre verdenskrig, som «Jerv» (1959) og «Gaupe» (1966), og fordi naturverneren Fønhus etter hvert blir svært tidsriktig.

Vår Fønhus-tid

«Det blir sagt om Fønhus at han har evnen til å bære fjellets og skogens luft inn i stuen til de mange som sitter og lengter dit opp», skrev Den norske Bokklubben i 1976.

Hvordan kan Fønhus leses i 2018? Er det ikke nettopp slik at naturen blir lengtet til på nytt? For Renberg er Fønhus på sett og vis en «underlig samtidig» av 2018-menneskene.

– Først slår han deg nok som temmelig utidsmessig med disse dyreromanene sine, alt er annerledes ved denne litteraturen, men ser du på noen av vår tids strømninger, blir han plutselig en samtidig av oss. Både vernet av naturen og en «tilbake til naturen»-tenkning står sterkt i film, musikk og litteratur i dag. I det politiske livet vårt finner vi kanskje noe av samtidsskepsisen hans i støtten til Senterpartiet, du finner han for eksempel igjen i Erlend Loes «Doppler»-bøker, hos Karl Ove Knausgård og i Justin Timberlakes «Man of the Woods»-plate. Det er en paradoksal, eklektisk blanding, sier Renberg.

Dyrene og naturens altoverskyggende plass i litteraturen til Fønhus kan derfor også peke framover.

– Han kjører bare på med å beskrive naturen, og det slår meg at dette er det naturlige blikket for Fønhus. For han har naturen forrang, noe vi svært sjelden ser i dagens samtidslitteratur. I naturvernets tid er kanskje Fønhus derfor så ute av takt med oss andre at han blir en pioner, sier Renberg.

feature@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.08