Klassekampen.no
Fredag 7. september 2018
AKTIVIST: Sara Bell har alltid vært politisk aktiv. Nå leder hun Fagforbundet i Bergen, og har en travel hverdag. Her er hun fotograftert på Oslo S, på farten fra Oslo til Bergen.
VELFERD
Trives best på grasrota
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Sara Bell er husokkupanten som ble fagforeningsleder. Nå kjemper hun mot velferdsprofitører og for et f­ritt Palestina. Blant annet.

Klassekampen har kanskje valgt den aller travleste uka å intervjue Sara Bell, kan hun fortelle.

Vi er nettopp ønsket velkommen inn i hjemmet til lederen av Fagforbundet i Bergen. Hun har nettopp fått mat i datteren Bella og sønnen Falk hjemme i leiligheten i Løvåsbakken i Fyllings­dalen i Bergen.

I en hektisk ukeplan har hun allerede rukket et Oslo-besøk. Der ble det møter i anledning rollen hennes som «Laos-ambassadør» og «Palestina-ambassadør» for Fag­forbundets solidaritetsaksjoner.

Hun møtte også med-aktivister i kampanjen #ikketilforhandling, mot seksuell trakassering i fag­foreningslivet, som hun var med å starte, og rakk en diskusjon om høyreekstremisme over en kopp kaffe med Shoaib Sultan i Anti­rasistisk senter.

På vei til Bergen gjorde hun unna fotografering med Klassekampen, før hun vel tilbake i Fyllingsdalen har tid til intervju. Uka avsluttes med todagers skoleringsrunde med alle tillitsvalgte i Fagforbundet og «Ship to Gaza» arrangementer på kveldstid. Lørdag er det foredrag, og søndag tar hun imot fagforeningskolleger fra Spania som kommer på besøk til Bergen.

Spanjolene skal møte Bergens ordfører og ungdomsskoleelever – og blant annet fortelle om arbeidet som gjøres med å kartlegge grusom­hetene under Francisco Francos fascistiske diktatur.

Fakta:

SARA BELL

Alder: 42 år. Sivilstand: Samboer med SV-politiker Mikkel Grüner. To barn. En bonusungdom. Yrke: Fagforeningsleder. Hvor er du i livet? I et veikryss med sinnssykt mange retninger å velge mellom.

PÅ SPARKET

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Min farfars poesibøker har betydd mye. Der er blant andre Nordal Grieg og Inger Hagerup. Han var ufaglært, blakk og sikkert personlig konkurs da han døde, men han var veldig smart og all right. Vi skrev brev til hverandre, og jeg lærte mer om tekst av han enn jeg gjorde på skolen.

– Hva er din favorittfilm?

– «Casablanca» er verdens beste film. Først og fremst fordi den er godt skrevet. Jeg liker gode manus og så en utrolig skjønn film her om dagen, «Ladybird», et kjærlig portrett av regissørens egen ungdomstid.

– Hva slags musikk hører du på?

– Akkurat nå hører jeg på Silva Perez Cruz, Vilde Tuv, El Communero og Frank Zappa. Jeg hører på alt fra jazz til pønk. Og jeg er en sucker for folkemusikk. Norsk, irsk, hva som helst.

– Fagforbundets antifascistiske linje går tilbake til blant andre Willy Davidsen, faren til tidligere leder Jan Davidsen. Han var den yngste nordmannen som deltok i de internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen.

– Hvordan er det å ha så tett ukeplan?

– Det er travelt, men spennende. Det er et av privilegiene med fag­foreningsarbeid – bredden i alt vi kan holde på med. Men jeg er så trøtt at jeg ikke helt hva jeg svarer på, smiler hun.

Aleris-saken

De siste ukene har Aleris-saken rullet over landet, med gruppe­søksmål, graverende rutinesvikt og tvilsom bruk av konsulenter som ingredienser. Det er ingen Aleris-ansatte organisert hos Sara Bell, men hun har en og annen erfaring med private helseaktører.

– Aleris har jo alltid vært «gentlemannen» blant velferdsprofitørene og har masse flinke ansatte. Men så lenge det er snakk om velferd i kommersiell regi, blir jeg ikke sjokkert av slike saker.

For Bell er Aleris-saken en på­minnelse om hvor galt det kan gå når velferd blandes med profitt.

– Det bør være en øyeåpner for folk som har tenkt at «litt profitt i vel­ferden er greit», sier hun.

Hun mener folk må forstå at maktforholdene i offentlig sektor, hvor arbeidslivet er god regulert, blir skadelidende når man bytter ut offentlig drift med en kommersiell aktør.

– De private har helt andre muligheter for å organisere bedriftene slik at innflytelsen fra arbeidstakerne tas bort. De er også mye mindre åpne for innsyn. Kvalitetsmessig er det selvsagt ikke alle offentlige tjenester som holder mål, men de er underlagt en helt annen politisk kontroll.

Hun understreker igjen:

– Nå peker jeg ikke bare på Aleris, men generelt vet vi at velferds­profitører ikke drives av sitt gode hjerte. De driver butikk.

Orange Helse

Året er 2013. Sara Bell er ny i jobben i Fagforbundet da hun får høre historier om en fryktkultur blant sykepleiere og hjelpearbeidere i Orange Helse – en privat velferds­tilbyder i Bergen kommune. Hun hadde ingen erfaring fra fagforeningsarbeid, men hadde vært grasrotpolitiker og aktivist i en årrekke. Orange-saken var interessant på flere måter.

– Jeg hadde jobbet i utekontakten med menneskehandel, og da vi fikk høre historier om at ting ikke var bra for de utenlandske sykepleierne i Orange, ble jeg nysgjerrig på hva dette var for noe. Det minnet om noe jeg visste hvordan man jobbet med.

Arbeiderne var innleid fra Ungarn, Slovakia, Litauen og Latvia og hadde kontrakter som gjorde at de ikke kunne snakke om arbeidsforholdene sine. De ble truet med hjemsendelse og framtidig gjeld. Da Fagforbundet til slutt fikk se kontraktene, var de helt annerledes enn kontraktene til de norske ansatte.

– Det var regelrett sosial dumping i Bergen kommune. Og hvordan kunne Bergen kommune ha ansatte som ikke turte å vise fram noe så elementært som en arbeidskontrakt?

Nitid arbeid fra Bell, Fagforbundet og et nytt byråd i Bergen, bestående av Ap, KrF og Venstre, gjorde at Orange Helse mistet sine kontrakter. I dag har de skiftet navn og er en betydelig mindre aktør i Norge.

– Det frustrerende i Orange-saken var at det tok så lang tid før det ble legitimt å si at dette ikke var greit. På andre samfunnsfelt blir du ikke så raskt møtt med beskyldninger om at du har en politisk agenda når du påpeker feil.

– Jeg var naiv og forventet at hvis du hang i klokkene og sa fra om at «dette er ikke greit», så ville om­verden tro på meg, men jeg hadde undervurdert motstanden.

Aktivist, ja visst

Den politiske aktivismen har alltid vært sentral i Sara Bell sitt liv. Hun er oppvokst med politiske diskusjoner over kjøkkenbordet hjemme. Moren er opprinnelig fra Australia og kjørte bil fra Nepal til Italia for å oppsøke en fyrste som hadde fridd til henne. I stedet traff hun faren til Bell, og flyttet til Fantoft studentby i Bergen.

Faren jobbet med rusavhengige og var kommunist. Han ga Sara to viktige livsvisdommer som har fulgt henne:

– Han forklarte meg at grunnen til at noen er rike, er at noen andre er fattige. Og så sa han at verdien til folk ikke skal måles på hvordan det går med dem i livet.

I 1990 var Bell og mange andre bergensungdommer husokkupanter på Nordnes i Bergen sentrum.

– Jeg var yngst i det miljøet og litt mer «rævedilter» i den perioden. Det var mer et samlingspunkt for ungdommer som ikke gikk i Ten Sing, speideren eller likte sport. Bergen er jo en provinsby, og det var lite å gjøre.

Hun ble siden aktivist og drev blant annet Folkekjøkkenet på Ungdomshuset i København i flere år. Hun arrangerte konserter og drev bar.

– Det jeg lærte som ung aktivist var at det er utrolig hva man kan få til, om man først bestemmer seg for det. Du kan få til de beste ting, med de merkeligste folk. Ting trenger ikke være fiks ferdige, et prosjekt kan bli helt utrolig bare du jobber sammen med andre, er kreativ og ikke gir deg.

Ship to Gaza

Sara Bell er samboer med SV-politikeren Mikkel Grüner. Grüner var i juli med på fiskeskøyten MS Kårstein og Ship to Gaza-aksjonen, som på vei med medisinsk utstyr til isolerte palestinere, ble bordet av den israelsk marinen.

– Det var intenst. Da Mikkel sa han hadde lyst til å dra, sa jeg ja med en gang. Mest fordi jeg trodde det ville gå helt greit. Men det var så klart intenst å være alene med to barn i tre måneder, forteller hun.

Men med en mann i israelsk arrest gikk alarmen hjemme i Fyllings­dalen. Bell var likevel godt forberedt.

– Jeg hadde allerede en plan og iverksatte den når dette skjedde. Siden Mikkel er dansk statsborger, sendte jeg e-poster til den danske ambassaden i Tel Aviv, til utenriksministeriet, og snakket med venner i Enhedslisten som sitter på Folke­tinget i Danmark.

Det ordnet seg for samboeren, som for lengst er hjemme. Bell er mest av alt svært skuffet over den norske regjeringen.

– Vi har en utenriksminister som nesten mimer det israelske standpunktet og forsvarer blokaden av Gaza. Det er oppsiktsvekkende og står verken i en norsk eller skandinavisk tradisjon når det gjelder Palestina og folkeretten.

– Hva er det mest meningsfulle i arbeidet ditt?

– Det er å få til ting som jeg ikke hadde tenkt var mulig. Jeg liker å koble mennesker sammen. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen er fantastisk der. Du kan komme hvor som helst i verden og invitere deg selv som en del av disse bevegelsene, og folk sier «yes». Arbeidet mitt gir mulighet til å jobbe med ting som ikke handler om kapital og vellykkethet. Det er folk-til-folk samarbeid. Og det er inspirerende.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.08