Klassekampen.no
Lørdag 1. september 2018
PARALLELT UNIVERS: Boligblokkene i Østre Bergsjön, en såkalt satellitt-bydel utenfor Göteborg sentrum, ble reist i sosialdemokratenes storhetstid på slutten av 1960-tallet. I dag bor byens fattigste mennesker her i restene av det svenske folkhemmet.
Folkhemmet har stått tomt lenge, mener Sverigedemokraterna:
JIMMIE FLYTTER INN
PARALLELT UNIVERS: Ettåringen Ali er på besøk hos mormor Samira Yusoff i Atmosfärgatan i Östre Bergsjön, Göteborgs fattigste «satellitt-bydel». Her har alle gatene navn fra stjerner og planeter. – Jeg synes det er feil å samle alle innvandrerne her ute, sier Alis mor Fadya Rasheed.
VALG: SD-leder Jimmie Åkesson mener man må velge mellom velferd og innvandring. – Statsministeren har ledet Sverige inn i en velferdskollaps, sa han i Göteborg.
ELSKET: Flere hundre SD-tilhengere møtte opp i god tid for å sikre seg best utsikt på Järntorget. I publikum fantes både SD-flagg og Make America Great Again-capser.
OG HATET: Også hundrevis av motdemonstranter møtte opp. I to timer ropte de antirasistiske slagord til Jimmie Åkesson og tilhengerne.
SOSSARNA FOREVER: Anna Stina Ekvall (86) og Barbro Bengtsson (82) er født inn i det svenske sosialdemokratiet. Ved forrige valg stemte 59,1 prosent i Munkfors på Sossarna, akkurat som barndomsvenninnene. Men nå bekymrer de seg for at flere vil gå til Sverigedemokraterna. – Jeg håper ikke mange lar seg lure, sier Ekvall.
DRAMATISK: At personer legges i håndjern er ikke dagligdagse scener i en skandi­navisk valgkamp. Men det skjer når Jimmie Åkesson kommer til byen.
KUPPET: Mens sosialdemokratene ­ligger historisk dårlig an, fisker Jimmie Åkesson stemmer hos deres kjernetropper. – Vi ­­er allerede det nye arbeiderpartiet, sier ­Sverigedemokraternas leder.

Säg hej då til Stefan Löfven!

En velkledd og velkjemmet Jimmie Åkesson drar en svensk utgave av «morna, Jens» foran en fullspekket Olof Palmes Plats på Järntorget i Göteborg.

Sverigedemokraternas partileder er omkranset av livvakter og politibiler, politihester og politibetjenter med pistol og tåregass i beltet. Han har folkemengden på trygge 20 meter avstand bak solide gjerder. Nær 2000 personer har troppet opp klokka halv elleve en tirsdags formiddag, men folkemassen er langt fra homogen. Den er delt i to, akkurat som selve valget: for og mot Sverigedemokraterna (SD).

Åkesson klarer uten problem å fengsle alle SD-tilhengerne som har sikret seg en plass langt fram; budskapet bæres trygt fram av mikrofonmyggen han har festet på kinnet. Men fra rekkene lenger bak høres konstant buing og kamprop:

Den som flyr, har inget val

Ingen människa är illegal

Fakta:

VALG I SVERIGE

• Søndag 9. september er det riksdagsvalg og lokalvalg i Sverige.

• De etablerte partiene Socialdemokraterna og Moderaterna sliter.

• Sverigedemokraterna (SD), et høyrepopulistisk parti som har gjort innvandringen til sitt hovedspørsmål, har medvind. Selv kaller partiet seg sosialkonservativt og nasjonalistisk.

• De siste fire årene har SD økt kraftig blant LO-medlemmer og innvandrere.

• Partiet henter også mange velgere fra høyrepartiet Moderaterna. 26 prosent av velgerne som har Moderaterna som førstevalg, har SD som andrevalg.

• SDs oppslutning varierer på de ulike meningsmålingene. Denne uka har meningsmålingsinstituttet Skop målt partiet til 20,3 prosent, mens Sifos gir SD 17,6 prosent oppslutning. Det er byråene Sentio og Yougov, som spør velgerne via internett istedenfor per telefon, som måler SD høyest.

• Socialdemokraterna lekker også velgere til Vänsterpartiet, som ligger på over 10 prosent på flere målinger.

«Heja Jimmie!»

Åkesson langer ut om sin hjertesak, innvandrerne som har kommet til Sverige.

– Vi skal ikke, år etter år, fortsette å fylle på!

Han beskylder Stefan Löfven og det han kaller den skadelige regjeringen og den rödgröna röran, for å sløse svenske skattekroner på migranter og flyktninger istedenfor på alle dem som står i kø til sjukehjem og helse­tjenester i landet.

– I 2018 dør folk fordi de ikke får hjelp i tide. Snille, snille, snille svenske velgere: La oss ikke gi Löfven fire år til! Han har ført Sverige inn i en velferdskollaps!

Hundrevis av tilhengere jubler og veiver med SD-flagg. Hundrevis av motdemonstranter buer og rekker langfinger mot partilederen. Jimmie Åkesson dra åt helvete, står det på en plakat. Heja Jimmie, står det på den ved siden av.

– Allerede tatt over

I 1952 innvidde Sveriges Einar Gerhardsen, Tage Erlander, Folkets Hus akkurat her. Men det er 66 år siden nå. I dag er det Jimmie Åkesson som får stå på Järntorget, et historisk sentrum for den svenske arbeiderbevegelsen, og fri til gøteborgerne.

– Vi vil gi alle offentlig ansatte rett til å jobbe heltid. Det vil bli en kvinnereform og en velferdsreform, sier Åkesson entusiastisk.

Han henvender seg til gruppa der Sverigedemokraterna ser det største velgerpotensialet i denne valgkampen: kvinner i arbeiderklassen. Da Klassekampen møter SD-lederen etter torgmøtet, bekrefter han dette.

– Vi er allerede det nye arbeiderpartiet. Vi står i særstilling blant sysselsatte menn i fagbevegelsen og vokser kraftig blant kvinner i samme gruppe. Vi har allerede tatt over, sier Jimmie Åkesson til Klassekampen.

SD-lederen forsøker så godt han kan å skjule at han er sliten. Møtet på Järntorget er nummer 27 i rekken, og før valget 9. september skal han rekke å holde 28 til. I løpet av denne dagen skal han tale i flere sentrale steder i arbeiderområdene i og rundt Sveriges nest største by – midt i hjertet av det svenske sosialdemokratiet.

For nå har Åkesson flyttet inn. Folkhemmet sto tomt, mener partilederen, som i sommer ga ut boka «Det moderne folkhemmet – en sverigevänlig vision». Der hevder han SD er «den logiske arvtakeren» til det sosialdemokratiske prosjektet Per Albin Hanson banet vei for i mellomkrigstida.

– Folkhemmet var opprinnelig en sosialkonservativ idé. Jeg liker det. Istedenfor å prate om klassekamp, forsto man verdien av nasjonalt fellesskap, sier Åkesson.

Folkhemskuppet

Folkhemmet. Ordet formet Sverige og la til rette for framveksten av den svenske velferdsstaten og et halvt århundre med sosialdemokratisk styre. Det var i mellomkrigsårene, da statsminister Per Albin Hansson tok i bruk begrepet for å legge fram sin visjon av et likestilt Sverige uten klasseforskjeller, at folket flyttet inn, forteller den prisbelønte forfatteren Elisabeth Åsbrink.

– På denne tida vant nazismen terreng i Tyskland, og svenske sosialdemokrater ville forhindre at det samme skjedde her. Per Albin tok det nasjonalkonservative ordet Volksheim og fylte det med sosial­demokratiske verdier og tankegods fra venstresida i Sverige, sier Åsbrink, som denne uka er aktuell med sin nye bok «Orden som formade Sverige».

– En genistrek, kaller forfatteren Per Albin Hanssons manøver.

I en radiokringkastet tale i Riksdagen 18. januar 1928 skisserte Sossarnas partileder plantegningen av Folkhemmet, der «likhet, omtanke, samarbeid og hjelpsomhet» skulle råde:

Hemmets grundval är gemensamheten och samkänslan.

Det goda hemmet känner icke till några privilegierade eller tillbakasatta, inga kelgrisar och inga styvbarn.

Där ser icke den ene ner på den andre.

Där försöker ingen skaffas sig fördel på andras bekostnad, den starke trycker icke ner och plundrar den svage.

Og det virket. Hansson ble statsminister i 1932 og «hans retoriske kupp la grunnen for noe helt unikt: 44 års sosialdemokratisk regjeringsmakt», skriver Åsbrink. For resten av 1900-tallet skulle stå i sosialdemokratiets navn i Sverige. «Sossarna» lå stabilt på mellom 40 og 50 prosent – i 1968 stemte over halvparten av befolkningen, 50,1 prosent, på partiet under Tage Erlander. Han satt som satsminister i 23 sammenhengende år og ble etterfulgt av en mann alle kan navnet på: Olof Palme.

Ikke noe sted i verden var det sosial­demokratiske hegemoniet så klockrent som her. I tiår etter tiår gikk prosjektet som et maskin. Ingenting kunne stoppe utrullingen av de storstilte reformprogrammene til Erlander og Palme i årene som fulgte.

I et parallelt univers

Et av de mest kjente var Millionprogrammet, da Sverige bygget 1.006.000 boliger på ti år. På 1960-tallet hadde boligmangelen blitt akutt i Sverige, men nå ble høyhus og lavblokker i betong reist i rekordfart rundt Stockholm, Malmö og Göteborg.

De står der den dag i dag. Tar man trikken fra Järntorget i Göteborg og tre kvarter nordøst til endestasjonen Komettorget, ender man blant 1960-tallets lavblokker i en av Göteborgs satellitt-bydeler, Østre Bergsjön.

Livet her ute ligger lysår borte fra valgsirkuset i sentrum. Her heter veiene Kometgatan, Universumgatan og Meterogatan.

I Atmosfärgatan bor de med aller lavest inntekt og høyest barnefattigdom. 58 prosent av barna i Bergsjön bor med foreldre som ikke har mer enn 11.500 kroner å rutte med i måneden, viser en gjennomgang avisa Expressen nylig har gjort. Arbeidsløsheten er nær tre ganger så høy som på landsbasis. Gjennomsnittspersonen må greie seg med 163.000 svenske kroner i året – drøyt 400.000 kroner mindre enn Medelsvensson i andre enden av trikkelinja, Vest-Göteborgs idylliske villastrøk Långedrag.

– Pengene rekker bare akkurat til husleie, regninger og mat. Alt er dyrt. Barneklær, alt. Om vi skal reise noe sted, må vi spare i flere år eller ta opp lån, sier Fadya Rasheed.

Kaos, skitt og millioner av rotter

27-åringen smiler forsiktig, men er tydelig oppgitt. Hun er på besøk hos moren, Samira Yusoff, som bor i en liten leilighet i første etasje lengst inn i Atmosfärgatan. Rasheed har kommet for å hente sønnen Ali, som har vært hos mormor mens hun har vært på jobb. Uten mormors hjelpende hånd hadde ikke hverdagen gått opp. Rasheed går vakter som personlig assistent, og mannen kjører taxi tidlig og seint.

– Se, han øver seg til å bli taxisjåfør, humrer Rasheed og skotter bort på sin ett år og to måneder gamle sønn. Ali skubber seg fornøyd fram og tilbake på lekebilen i plast. Mormoren gir gutten litt kald te å drikke.

– Hvordan er det bo her i Bergsjön?

– Skittent! Kaos. Ikke bra. Folk kaster mat på bakken, og millioner av rotter kravler rundt, overalt. Jeg kan aldri la vinduet mitt stå åpent, jeg bor jo i nederste etasje, sier Samira Yusoff og skjærer en grimase.

– Føler dere dere trygge her?

– Nei, svarer mor og datter i kor.

– Om du parkerer bilen … Du er aldri trygg. Forrige måned ripet noen opp bilen min nok en gang. Det kostet meg 5000 kroner å reparere. Det er mye penger, sier Rasheed.

Innvandrere mot segregasjon

Da hun og familien kom til Sverige fra Irak i 2008, bosatte de seg i Bergsjön. I leilighetene over dem bodde familier på åtte, ni og ti personer trykt sammen i slitne to- og treromsleiligheter. Det gjør de fortsatt, slik mange gjør. Boligsegregasjon over generasjoner blir stadig mer utbredt i Sverige.

For et par år siden flyttet Rasheed ut til nabobydelen Angered sammen med ektemannen. Også der står million­programmets betongblokker høyreiste. Også der er fattigdommen gjennomgripende og innvandrerandelen høy.

– Jeg har aldri sett noen etnisk svenske barnefamilier her ute. Bare veldig gamle folk, sier Rasheed.

Hun mener segregasjon er dumt.

– Hvorfor bor alle innvandrerne her ute? Jeg synes det er feil å samle alle sammen i Bergsjön og Angered.

Satellitt-bydelene har tradisjonelt vært politisk røde, men valgdeltakelsen er lavere enn i resten av landet. De siste to riksdagsvalgene har mellom 60 og 70 prosent av dem som bor i Bergsjön stemt på Socialdemokraterna. Rasheed er en av dem, og hun tror hun vil gå for Sossarna også denne gangen. Moren har ennå ikke bestemt seg. En stemme på Sverigedemokraterna og Jimmie Åkesson blir det i hvert fall ikke.

– Han er rasist. Vi hører ikke på ham. Han får tjata själv, sier Rasheed.

Men ifølge statistikken kommer flere av naboene deres å stemme på Jimmie Åkessons parti om en uke. Andelen innvandrere som oppgir at de sympatiserer med partiet øker kraftig, ifølge Statistiska centralbyrån. Mens bare 1,6 prosent av kvinner med utenlandsk bakgrunn støttet Sverige­demokraterna før forrige riksdagsvalg, svarer 10,3 prosent det samme i dag. Blant menn med utenlandsk bakgrunn har SD-sympatien steget fra 2,5 til 15,4 prosent i løpet av fire år.

– Sverige brenner

Rasheed og Yusoffs historier minner oss på at det er de som bor i segregerte områder, som Bergsjön, som rammes når lokale typer setter fyr på bilene på parkeringsplassen, selger dop nede på Komettorget og truer den lokale frisøren om han våger å si noe til politiet.

På spørsmål om hva han vil gjøre med fattigdommen og problemene i Bergsjön, svarer Jimmie Åkesson at «det ikke finnes noen quick fix».

– Det viktigste, på lang sikt, er at menneskene i dette området må få kontakt med det svenske samfunnet. Vi må stille krav til dem. Sverige har vært altfor flinkt til å møte dem på deres egne premisser. Nå må vi stille krav, og Sverigedemokraterna er de eneste som vil det, sier Åkesson til Klassekampen.

Bare få minutter tidligere advarte partilederen tilskuerne på Järntorget om at «Sverige brenner». På storskjermen bak partilederen lyste et gigantisk bilde av et titalls biler i full fyr i Göteborgs forsteder.

– Dessverre kjenner mange av dere igjen dette. Men det kunne vært hvor som helst. Dette landet er ekstremt segregert og polarisert. Gapet har aldri vært større!

Järntorget bryter ut i 50/50 jubel og buing.

Klassesamfunnets comeback

Den alarmerende fortellingen om at Sverige slites i stykker, er blant Jimmie Åkessons fremste glansnummer. Og selv om det finnes flere tall som viser at deler av økonomien går bra og at Sverige er det landet i EU der innbyggerne har det mest positive synet på innvandrere, kan mange gi SD-lederen delvis rett i å slå alarm.

Den kjente sosiologiprofessoren og Karl Marx-eksperten Göran Therborn står etter alt å dømme langt fra Åkesson politisk, men slår også alarm om et gap som bare vokser og vokser:

– Gapet mellom overklassen og middelklassen har blitt ekstremt. Vi er på nivå med England i 1688 hva gjelder ulikheter mellom rik og fattig, sier Therborn til Klassekampen.

Klasseanalytikeren er denne uka aktuell med sin ferske bok «Kapitalet, överheten och alla vi andra». Der viser han hvordan Sverige siden 1980-tallet har gått fra å være verdens likeste land, til å ha en omfordelingspolitikk på linje med dagens USA og Sør-Afrika.

Antall milliardærer i Sverige har blitt femdoblet de siste ti årene, og til sammen eier de kapital på størrelse med halvparten av landets brutto­nasjonalprodukt. Sverige har flere milliardærer og flere fattigfolk enn noe annet nordisk land, ifølge Therborns analyser.

– Hvordan ble det slik?

– Det er det ikke så lett å forklare i detalj. Men oppsummert har den økonomiske liberaliseringen i Sverige gått ekstremt raskt og ekstremt langt. Vi var svært tidlig ute med privatiseringen av det offentlige.

Fra 1980-tallet har det gått i ett: jernbane, helsevesen, skoler. Mye av oppmykningen og privatiseringen startet under sosialdemokratiske regjeringer, forteller Therborn.

– Det var kanskje ikke meningen at det skulle gå så langt. Men så kom borgerlige regjeringer etter dem og åpnet en dør som da allerede var satt på gløtt. De åpnet den på vidt gap.

Kelgrisar og styvbarn

Therborn langer ut mot «foretagifieringen» av stat og kommuner, private friskoler der eierne tar ut millioner i profitt, New public management i helse­sektoren med sjukehuset Nya Karolinska som skrekkeksempel og svenske politikeres «etteraping av Margaret Thatcher».

– Men denne valgkampen handler mye mer om innvandring enn om ulikhet og omfordeling?

– Ja. Jeg tror det er to årsaker til det. Den ene er at Sverige faktisk har tatt imot mange flyktninger, mange fler enn Norge, og at det skaper grobunn for en viss frustrasjon hos en del folk.

– Det andre er at de fire borgerlige partiene bestemte seg for å gjøre innvandring og integrasjon til valgets viktigste spørsmål. De innså vel at nyliberalismens valgfrihet har mistet sin dragkraft på velgerne, sier Therborn med et snev av ironi i stemmen.

«Finanskapitalens kapring av folkhemmet har før til en enorm opphopning av rikdom hos et lite fåtall», skriver Therborn i en kronikk i Dagens Nyheter, skrevet sammen med Daniel Suhonen, leder av den venstreorienterte tankesmia Katalys. I dag bor det så visst både «kelgrisar och styvbarn» i restene av Per Albin Hanssons folkhem.

Partiet alle snakker om

Men det er ikke de eksplosivt økende sosioøkonomiske forskjellene svensk politikk har kretset rundt de siste årene. I bunn og grunn har det lenge handlet om én ting: Er du for eller mot Sverigedemokraterna?

Spørsmålet har ligget der som en stein i skoen på alle de andre sju partilederne den siste mandatperioden, og nå har steinen blitt en klamp om foten. Statsminister Stefan Löfven, Moderaternas Ulf Kristersson og de andre partilederne kan ikke bevege seg uten å ta stilling til Åkessons parti.

Er den borgerlige Alliansen villige til å danne regjering om det krever støtte av SD? Om den rødgrønne blokken blir størst, vil Alliansen ta steget og gå til SD for å hindre Stefan Löfven i å bli statsminister i fire nye år? Eller kan Sossarna, for å hindre Sverigedemokraterna i å få innflytelse, strekke ut hånden over blokkgrensa og gå i regjering med Liberalerna og det distriktsvennlige, men erkenyliberale Centrepartiet?

Alle de mange spillteoretiske spørsmålene som daglig slås opp i svenske medier, handler til syvende og sist om hvordan partiledere, politikere og vanlige folk forholder seg til Sverige­demokraterna.

Partiene har grunner til å ikke ville samarbeide med dem. Denne uka har Expressen og den antirasistiske stiftelsen Expo avslørt at flere SD-politikere har vært aktive i nazistiske miljøer. Kan man gjøre noe annet enn å fryse ute et sånt parti? Samtidig – kan man fortsette å isolere et parti hver femte velger sier de vil stemme på?

«Orden som formade Sverige»-forfatter Elisabeth Åsbrink mener Sverigedemokraterna har gått de tradisjonelle partiene en høy gang i å ta velgerne på alvor.

– De har vært mye flinkere til å forstå at mange er redde. Det har ikke de andre partiene tatt innover seg, sier hun.

Når Jimmie Åkesson snakker om folkhemmet, hører folk ham snakke om trygghet, mener Åsbrink.

– Det er jo et begrep som signaliserer en trygghetsperiode.

Et hus til hyre

Åsa Linderborg, historiker og kulturredaktør i Aftonbladet, understreker at det folkhemmet Åkesson snakker seg varm om, er en uthulet og pervertert versjon av det solidariske «Medborgarhemmet» Per Albin Hansson skisserte opp i 1928. Men svenskenes historie er intimt knyttet til sosialdemokratiets modernitet og velferdsstat i etterkrigstida, forklarer Linderborg. Ved å kapre ideen om folkhemmet, gjør Åkesson det samme som tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt fra Moderaterna gjorde i sine beste valgkamper.

– Reinfeldt innså at velgerne faktisk liker velferdsstaten og likestilling. Da var han tvunget til å finne en ny retorikk, sier Linderborg og forteller hvordan høyrepartiet før valget i 2010 lanserte seg som det nye arbeiderpartiet, hele folkets parti.

«Tidligere hadde Moderaterna profilert seg som et parti som ikke likte det typisk svenske folkhemmet. Nå skulle det bli endring på det. I stedet for ‘systemskifte’ gikk de til valg med parolen ‘vi elsker Sverige’», skriver Linderborg i Aftonbladet. Når Åkesson nå flytter inn i folkhemmet, følger han den samme retoriske suksessoppskriften Reinfeldt gjorde.

– Nylig har alle partier forsøkt å legge beslag på sosialdemokratiets historie. Alle bortsett fra sosialdemokratene selv, sier Linderborg.

Radikalisering på svensk

Etter alt å dømme kommer de svenske sosialdemokratene neste uke til å gjøre sitt dårligste valg noensinne. På Inizios siste måling for Aftonbladet i går får partiet sin dårligste oppslutning i historien: 23,1 prosent. Det er over 5 prosentpoeng under partiets hittil dårligste valgresultat. Det er fra 1911, året da partiet ble grunnlagt.

Riktignok har ikke valgene i alle årene etter gått knirkefritt. Da forfatter Olle Svenning som 23-åring begynte å jobbe for statsminister Tage Erlander, gikk sosialdemokratene også gjennom en identitetskrise. Riktignok hadde partiet nesten 20 prosentpoeng større oppslutning enn i dag, de lå over 40 prosent, men kommunevalget i 1966 gikk mye dårligere enn forventet. Det ble et slag i fjeset på den sittende statsministeren. Slaget fikk ham til å våkne opp, minnes Svenning.

– Partiet hadde gått gjennom en lang periode av idémessig stagnasjon og tilbakegang. Alt handlet om maktpolitikk og forvaltning, sier forfatteren.

I boka «År med Erlander», som utkom tidligere i år, forteller Svenning om Erlanders «radikalisering» av politikken etter valgnederlaget i 1966.

«Det här är inget nederlag för någon enskild person, förlusten beror på bristerna i vår politik. Folk är besvikna på att vi inte fört en tillräckligt tydligt ideologisk socialdemokratisk politik», sa Erlander ifølge Svennings bok. «Jag tror inte att vi medarbetare förstod vidden av den politiska omvandling Erlander förberedde: en exceptionellt framgångsrik politiker tog på sig uppdraget och ansvaret att leda en ideologisk förnyelse av den stora, då mäktiga, arbetarrörelsen», skriver forfatteren selv.

To år seinere, i 1968, ledet statsministeren partiet til en øredøvende seier i riksdagsvalget. Over halve Sveriges befolkning, 50,1 prosent, stemte på Sossarna.

Olle Svenning har liten tro på at dagens sosialdemokrater burde ta Folkhemmet tilbake, selv kan han ikke fordra ordet. Det dagens sosialdemokrater trenger, er skikkelig reformpolitikk. Han har et klart tips til Stefan Löfven.

– Löfven har kalt dette valget en folkeavstemning om velferden. Det er vel og bra. Men da burde han også lande på et tydelig nei til profitt i velferden. Sosialdemokratene burde ikke bare si vi skal ha et «profittak», de burde si et absolutt nei, sier Svenning.

– Det er egentlig ikke så veldig radikalt. Det er tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Vi sosialdemokrater har en tanke om at omsorg og skole skal være likt for alle mennesker.

Pølser og framtid

I Örrvägen i Munkfors, et tettsted i Värmland bare et steinkast unna der selveste Tage Erlander ble født, er en liten kulegrill i ferd med å slukne. Her, opp forbi Majas Gatekjøkken og inn en liten blindgate, har sosialdemokratene i Munkfors-Ransäter satt opp partyteltet under regntunge skyer.

– Ja, her er stemningen god!

Mathias Lindqvist tar smilende imot Klassekampen. Han er kommunalråd for Socialdemokraterna i den kommunen der partiet gjorde det aller best i forrige riksdagsvalg. Her stemte hele 59,1 prosent av velgerne «sossigt».

Vi bjuder på korv

och pratar FRAMTID

Den lille plakaten lokker ikke hundeeierne som går forbi, men etter hvert dukker to entusiastiske besøkende opp. 86 år gamle Anna Stina Ekvall og 82 år gamle Barbro Bengtsson parkerer rullatoren og søker ly for regnet under teltet.

Munkfors er deres sted, og Socialdemokraterna er deres parti. Sånn har det alltid vært, og sånn må det alltid være. Ekvall, som har Sossarnas «Tilsammans for trygghet»-button på dongerijakkeslaget, må le når Klassekampen spør når hun ble med i partiet.

– Når jeg ble med? Haha! Jeg er jo født inn i sosialdemokratiet.

– Jajamensann, sånn er det, legger Bengtsson til.

De to har vært venninner siden de var i ungdomsskolealder. Da gjaldt det å ha «en bensinpenning» og få skyss til dans på lokalet i nabobygdene. Der møtte de hver sin mann, som seinere begge skulle jobbe på stålbruket i Munkfors. Nå er de enker, men holder sammen både i vennskapet og i politikken.

– Selv om det går litt dårlig med sosialdemokratene nå, hopper jeg ikke over til et annet parti. Jeg tror ikke det løser noe, sier Ekvall.

– Jeg synes han er rätt duktig, Löfven. Kanskje litt dårlig på debatter. Men jeg håper vi får ha ham en stund til, sier Bengtsson, som har omsorg som viktigste politiske kampsak.

Kampen om Folkhemmet

Samtalen penser raskt over på det alle snakker om – Sverigedemokraterna.

– Usj, det kjenns tråkigt å snakke om ett parti hele tida, sier Lindqvist.

– Men det er jo noe vi merker, helt klart. SD vokser, og det føles skremmende, legger han til med en bekymret mine.

Han frykter at flere av «killarna på bruket» vurderer å stemme på Jimmie Åkessons parti neste uke.

– Innvandring er overhodet ikke noe problem her i Munkfors, men likevel får SD stemmer, grubler Lindqvist.

Venninnene Ekvall og Bengtsson tuller og spiser pølser, men blir straks mer alvorlige når samtalen handler om Sverigedemokraternas suksess.

– De ser seg helt blinde på én sak. Jeg håper virkelig ikke mange lar seg lure, sier Ekvall.

De to damene har svært lite til overs for at Jimmie Åkesson prøver å kapre ideen om folkhemmet.

– Vi har vokst opp i det. Sverige på 1950-tallet. Når man ser tilbake på det, ja, da tenker jeg at jeg har hatt et godt liv, sier Bengtsson.

Det sosialdemokratiske folkhemmet kan aldri tilhøre Sverigedemokraterna, sier kommunalråd Lindqvist.

– Det er noe sosialdemokratene har bygd opp, og noe sosialdemokratene fremdeles står for, mener han.

Arvtakeren

På Järntorget i Göteborg står mannen alt dreier seg om, Jimmie Åkesson, og sier det motsatte. Bak han siver folkemassen ut av det inngjerdede området. Tilhengere ruller sammen SD-flagg, og Ung Vänsters kamprop ljomer fremdeles i bakgrunnen. En håndfull motdemonstranter har blitt lagt i bakken og føres bort av politiet. Trubaduren som varmet opp for Åkesson med Cornelis Vreeswijks «Somliga går med trasiga skor», pakker sammen.

Åkesson skal haste videre til neste torgmøte, i Kungälv – det lille tettstedet hvor det tidligere i år ble kjent at hjørnesteinsbedriften, kjeksfabrikken Göteborg Kex, skal flyttes til Latvia. 350 arbeidsplasser legges ned om kort tid. Det er andre gang på under et halvår SD-lederen besøker byen.

– Vi er arvtakerne av ideen om folkhemmet. Sosialdemokratene har overgitt ideen til oss for lenge siden, sier Åkesson før han setter seg i bilen og kjører ut av den røde byen Göteborg.

yngvildt@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.10