Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: «Take my mother home», en konsert jeg selv var med på, med Kristin Asbjørnsen, Tord Gustavsen og Carl Petter Opsahl i Tøyen kirke. Den var bestilt av en god venn av oss, Trygve Natvig, til hans 70-års dag.

Leser daglig: Ingen aviser. Men jeg holder alltid på med flere bøker.

Tror på: Nærhet og kontakt.

Forbilde: Jeg tror jeg vil si Jesus. Fordi han var menneske og gud.

Ditt lydspor: Barnesangene til Alf Prøysen.

Det verste du vet: Jåleri. Generelt og i kunsten. Det kan virkelig gjøre meg harmdirrende, når man lager en fasade som bare er der for å oppnå en effekt. Når det ikke er ekte, bare hult.

Hva er det folk ikke vet om deg: Det skulle jeg gjerne visst selv. Det er i grunnen mye om meg selv jeg ikke vet.

Ja men, det er jo virkelig en dyp forskjell, sier Hanne Ørstavik.

Ansiktet hennes er spørrende, som om det er innlysende, det hun skal til å si.

– Tromsø er … fjellete. Finnmark er flatt.

– Rett og slett?

– Ja. Det er mange ting ved denne sammenslåingen, selvfølgelig. Det er det at det bare er én større by, og det er Tromsø, og da blir Troms hjertet, mens Finnmark blir noe fjernt og stort, langt ute i lilletåa. For dem som bor der, så er det jo ikke slik. For dem er Finnmark selve hjertet.

Ørstavik tar en pause.

– Men mest av alt tenker jeg på landskapet. For hvordan kan noen som lever så fjellete forstå noen som lever så flatt?

Vi er langt fra Finnmark, der diskusjonene om sammenslåing med Troms pågår med full styrke. Men så er vi der litt likevel.

Hanne Ørstavik sitter i den lyse leiligheten sin på Adamstuen i Oslo, som i det siste er blitt forvandlet til et slags studentkollektiv for datteren og en venninne. Nystekte sjokolade­vafler på et fat, stabler med bøker, en åpen verandadør med utsikt mot parken. Og her snakker hun om Finnmark, om nordlyset og midnattssola og de store, åpne viddene, et barndomslandskap som er så sterkt at hun stadig vender tilbake til det.

I det siste har hun følt en nesten tærende hjemlengsel. For to år siden flyttet hun til Milano, til den italienske kjæresten sin, en by uten en klar grense og med fem millioner innbyggere hvis man regner med omlandet, der kanalene som engang rant gjennom byen er asfaltert og tettet igjen, og der Ørstavik bor midt i sentrum, rett ved Duomo-katedralen. Her lærer hun seg italiensk og, igjen, hvordan leve tett på et annet menneske. Men i leiligheten i Milano hender det hun setter på Alf Prøysen, «Helene Harefrøken» og de andre barnesangene, for å bli brakt tilbake til noe hjemlig. Og det hender hun tenker på barndommens landskap.

Fakta:
Hanne Ørstavik

Alder: 49.

Sivil status: Samboer i Milano. En voksen datter fra et tidligere ekteskap.

Bakgrunn: Forfatter. Utdannet rosen­terapeut og med seks grunnfag fra u­niversitetet, blant annet psykologi.

Aktuell med: Artikkelsamlingen «Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap».

– Jeg vokste opp ved utløpet av Tanafjorden. Ute mot havet er det litt kupert, men ved Tana bru og enda lenger inn er det flatt. Pappa r­estaurerte en fjellgamme som vi dro til. Han overtok den etter en samisk bekjent som var for gammel til å være der. Det er ikke et tre oppe på vidda, bare krokete fjellbjørk nedi gropene. Det er som Hardangervidda, bare enda flatere. Og langs Varanger­fjorden, når du kjører mot Vadsø og Vardø, der er det etter hvert som om det ikke er noe skille mellom land og vann. Landskapet bare glir ut i havet.

– Dette er et landskap du ofte vender tilbake til i bøkene dine?

– Ja. Barndomslandskap, de er sterke, tenker jeg. Den tidlige e­rfaringen av skjønnhet. De kan nesten være som en slags kjærlighetspartner i seg selv. For meg var det slik.

– En kjærlighetspartner?

– Jeg tror jeg ble veldig ladet av den lengselen etter kontakt jeg hadde som liten jente. Jeg tror jeg må ha stått ved siden av faren min, som virkelig elsket dette landskapet. Og jeg var så glad i pappa, men han var ikke i stand til å møte den kjærligheten.

– Så det å stå ved siden av hverandre og se utover dette landskapet sammen, det var litt som en parallell kjærlighet. Jeg kunne i hvert fall elske det pappa elsket.

Lengselen etter kontakt, en kontakt som ikke alltid er der, det er kanskje et av de mest gjennomgående stikk­ordene for Ørstaviks forfatterskap. Og etter 13 romaner er hun ute med sin første bok som ikke er en skjønn­litterær fortelling. I stedet har hun tatt et skritt over i sakprosaen. Også i denne boka borrer hun i selvet og i smerten, og utfordrer stengslene i henne selv.

Artikkel- og essaysamlingen «Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap», som kom i forrige uke, inneholder artikler hun har skrevet fra 2001 og fram til i dag i kronologisk rekkefølge, noen upubliserte, men de fleste er skrevet på oppdrag og rommer lesninger og tolkninger av kunstverk, bøker og filmer. Men hun skriver også om kroppsterapien hun har gått i, om rosenterapi som behandlingsform, og om å gå på strippeklubb i Göteborg for å møte sitt eget begjær.

Det aller mest påfallende er utviklingen i tekstene, den gradvise viljen til å utfordre seg selv og til å legge tyngde bak det å si «jeg». I inn­ledningen skriver hun at det har tatt veldig lang tid å tro på at hun har noe å si.

– Det har vært en stor sak for meg – å bli tydelig for meg selv, og jobbe ned skammen. Jeg har skammet meg så mye i livet, en sånn eksistensiell skam som har vært så sterk at jeg ikke har kunnet trekke pusten ordentlig. Jeg har skammet meg over å være til og tenkt at det kanskje ville være best om jeg ikke var her. I en slik skam er det ikke mye plass igjen i en selv.

– Men du har skrevet romaner?

– Ja, romanene er annerledes. Der har jeg liksom etablert et univers som ingen andre har tilgang til å vurdere innenfra.

– Du skriver at du har måtte dyrke din indre mann.

– Å si «jeg» er jo å være subjekt i verden, det er navlen, utgangspunktet, mannen. Så hvis kvinnen er det annet kjønn, så er også jeget skjørt, ikke endelig definert, det er åpent. Å være kvinne handler også om det: Det er ingen som ber deg om å komme og ta plass. Det er en kamp uansett. Enten kan du velge å gi deg, eller så …

Hun trekker pusten og slipper den ut igjen.

– Eller så bare hopper du i det.

Hun husker hvor hun satt da hun skrev den første, upubliserte teksten i samlingen, «Innganger». Hun var 32 år, ennå ikke skilt, og satt i rekke­huset på Nesodden og skrev, med terrassedøra åpen ut mot skogen.

«Det gjør vondt i pannen. Det er ikke som før, at det har vært et lite, bestemt punkt som jeg kunne finne med fingeren og gni sånn at det strålte ut av smerte, som om det var en liten glassbit der inne, eller en stein. Det er ruter nå, linjer på langs og på tvers, tettere. Som et gitter, tenker jeg. Ansiktet mitt har fanget meg. Eller kanskje det er jeg som er ansiktet mitt, tenker jeg, det er gitteret som er meg, og så har det fanget en annen.»

– Det er en så veldig mørk og smertefull tekst?

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om den teksten. Jeg skrev lenge med smerten som utgangspunkt. Den var det eksistensielle ankeret. Det å ha kontakt med smerten var lenge det samme som å ha kontakt med det ekte for meg. Hvis jeg var i kontakt med smerten, så var det i hvert fall sant. Og i alt jeg skriver, er jo forholdet mellom den indre og den ytre verden så viktig – hva er virkelig? Er ikke den indre verden vel så virkelig som den ytre?

– For meg blander de seg i hverandre, det indre farger hva vi kan se og erfare i det ytre. I lange perioder har det indre nesten sugd meg helt inn. Hvis du har det veldig vondt, da må du være i det smertefulle for ikke å gå i stykker.

Hun stryker en hånd over bordet.

– Men så kan man bevege seg videre derfra.

– Mot hva da?

– I dag tror jeg at jeg har større tillit til at jeg kan være ekte også uten å lodde ned i smerten hele tida, at jeg kan være til også når jeg ikke har det vondt. Smerten er ikke det eneste grunnpunktet i det jeg skriver lenger, sier hun.

Hun smiler.

– Å få lov til å være glad, for e­ksempel, det er også sant.

– Du skriver om Henrik Ibsens «Brand» i en artikkel fra 2006. Og når Brand endelig gråter, da åpner han seg endelig. Du skriver at det oppstår en sprekk i ham. Det er mot de sprekkene du søker? Mot ropet i Brand?

– Ja, jeg tror at jeg har vært så stengt at kunsten har vært min eneste kanal inn til følelsene. Når Brand endelig gråter, når det harde i ham mykner, hva skjer da? Jeg har vært trukket mot alle steder der det oppstår revner og åpninger, fordi jeg har trengt det så veldig.

– Det er mulig å leve et langt liv og tenke at sånn er jeg og leve med å være stengt, men for meg har ikke det vært et alternativ. Hvorfor skal jeg være fornøyd med dette, når det virker som det finnes så mye mer? Når det virker som det går an å leve med større kontakt, et mer kjærlighetsfullt liv. Er det ikke mulig å gjøre noe med det, da? Livet er kort, jeg vil leve det!

Faren til Hanne Ørstavik er fra Vest­landet, han var diakon og psykiatrisk sykepleier. Moren er fra Oslo og utdannet seg etter hvert til sosionom.

Når Ørstavik reiser tilbake til sitt indre barndomslandskap, til Finnmark, er det ikke bare for å framkalle den indre skjønnheten.

– Jeg har skrevet en del om barnet i romanene mine i det siste. Jeg tenker at vi har barnedeler med oss i voksenselvet. Og utfordringen er å ha kjærlighet til disse barnedelene.

De siste årene har hun sett på bilder av seg selv fra da hun var helt liten og videre opp i tenårene, og prøvd å møte den jenta hun ser der.

– Jeg klarte først nesten ikke å se på dem, de vakte en sånn enorm forakt i meg.

– Hva bunner den forakten i?

– Jeg tror det er det som er arve­synden. Hvis du har foreldre som forakter seg selv, så plukker barnet det opp og opplever den som en forakt rettet mot seg selv, selv om den voksne kanskje ikke mener å forakte barnet. Og så begynner barnet å forakte seg selv, for å beskytte seg.

– Var det slik for deg?

– Jeg har en pappa som har hatt masse selvforakt, som blant annet ble slått da han var liten. Og dette sier han selv, nå er han gammel og er blitt mye mykere. Jeg har alltid vært veldig glad i ham. Men han kunne ikke være nær meg, det ble fort for mye for ham at jeg, den lille jenta, var så glad i ham.

– Kjærligheten min ble på en måte for mye, og da ble den for mye inni meg selv også. Så jeg måtte beskytte meg selv fra å kjenne så mye kjærlighet.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Nå kjenner jeg at jeg blir veldig berørt. Men for å hele dette i meg, så har jeg måttet møte den lille jenta som måtte stenge av kjærligheten sin. Jeg kan møte det barnet gjennom indre bilder, være den voksne Hanne sammen med henne.

– Hvordan møter du henne?

– Jeg prøver å se henne, bruker fotografiene, for eksempel, ser på henne og spør henne hva hun trenger, hva hun vil. Jeg prøver å være der for henne sånn hun trenger det, vise at jeg ikke går.

– Det høres ikke lett ut.

– Det er ikke det. Det er kanskje det tyngste indre arbeidet jeg har gjort noen gang. I månedsvis orket jeg bare ikke å huske at hun fantes, men så, gradvis kunne jeg være der mer. Og det har virkelig forandret noe og gitt meg en helt annen tilgang til min egen kjærlighet. Forholdet til datteren min, for eksempel. Jeg har ikke alltid greid å være så nær henne heller. Men jeg tror at ting kan leges. Så lenge vi lever, er vi bevegelige.

I Ørstaviks tre siste romaner er det seksualiteten som har vært det store, uløste spørsmålet, som hoved­personene gransker og utforsker. Sentralt for romanene er et forhold til en mann som vil være kjæreste, men som ikke vil ha henne seksuelt.

I artikkelsamlingen er det særlig essayet «Om begjær» fra 2012 som sammenfatter Ørstaviks utforskning av det seksuelle. Hvilken sammenheng er det mellom begjæret og kjærligheten? Under et besøk på bokmessa i Göteborg forlater hun festen med forfatterne for å gå på strippeklubb, alene i mørket.

– Hele den undersøkelsen jeg har gjort de siste årene, har jeg jo drevet med fordi jeg har opplevd at kroppen har vært et veldig stengt sted. Og gjennom kroppsbehandling, rosen­terapi, psykomotorisk fysioterapi, har jeg gradvis fått større tilgang til kroppen. Det har gjort at jeg har kunnet åpne meg for det seksuelle. Men så har jo spørsmålet også vært: Hva når den andre ikke vil møtes, i det seksuelle?

– Da går man på strippeklubb?

– Ikke sant. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg vet ikke om jeg forstår så mye mer av det nå, men jeg forstår at det var mange følelser i spill. Det var en knute som jeg liksom ikke fant ut av. Det var nok både nysgjerrighet og redsel, blandet sammen. Det var et spenningsnivå som drev meg, og jeg måtte utsette meg, på ordentlig, med kroppen, fysisk, for å utforske det, det var i kroppen det var, ikke i hodet.

– Hvordan da?

– Wilhelm Reich skrev «Orgasmens funksjon» på slutten av 1920-tallet. Den er skrevet i positivismens tidsalder, med en funksjonalistisk tilnærming, kroppen sees på som en maskin. En spenning bygger seg opp, og til slutt kommer orgasmen som en dyp spenningsutløsning, og hvis du kan la denne voldsomme bølgen av oppladning-utløsning skje i deg, da er organismen sunn. Men det store spørsmålet for meg, som jeg tar med inn i romanen, er: Kan den fulle, frigjørende orgasmen skje med hvem som helst? Handler det bare om fysikk, eller handler det også om kontakt, om følelser?

– Hva tenker du om det nå?

– Nå tenker jeg at den delen av seksualiteten som ikke er relasjonsbasert, den er jeg på en måte ferdig med. Mens den seksualiteten som bunner i dyp kontakt, den er jeg veldig interessert i. På en måte er den enda farligere. Hvor ofte har vi tilgang til det, til å slippe noen nær med både kropp og sjel?

Hun møter blikket, ansiktet er helt åpent.

– Det er veldig, veldig sårbart, sier Hanne Ørstavik.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

tom.henning.bratlie@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.10