Lørdag 1. september 2018
EGENARTET: Marita Fossum inviterer leseren inn i et spenn av filosofiske spørsmål å gruble over. FOTO: ANNIKEN C. MOHR
Jeg er – holder det?
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.

ANMELDELSE

Møtet med denne boka ble ganske annerledes enn jeg hadde trodd.

«Oj, hva, nei?» skal jeg innrømme at jeg tenkte, mer enn en smule skeptisk, da jeg for noen uker siden – det var vel allerede på forsommeren – fikk høre hva Marita Fossums nye roman skulle handle om. Jeg merket meg det lille jeg hørte, fordi jeg lenge hadde sett frem til en bok fra Fossum, og her var den altså, seks år etter den forrige. Men om en middel­aldrende, bemidlet kvinne i Oslo som bestemmer seg for å selge kroppen sin? Som en empatihandling, ekstrem identifikasjon? Nok trygghet på meg, gi meg utsattheten? Nei, jeg hadde et batteri av innvendinger mot dette etiske prosjektet. Denne kvinnen kunne velge, hun hadde noe å vende tilbake til, hun var drevet av helt andre motiver enn prostituerte flest, og nettopp dette velsignet for henne foretaket med mening, et foretak det ellers er vanskelig å forestille seg at føles meningsfullt, annet enn økonomisk. Hvordan kunne denne handlingen fremstå som noe annet enn nedlatende?

Så leste jeg boka og erfarte raskt at mye av mitt tankespinn var spilt møye.

«Singularitet» er en tragikomisk fortelling, i enkelte partier er den nesten som en farse, i andre en brutal historie om sårbarhet og utenforskap. Det er en ubehagelig roman med et rikt tankestoff. Det gjør den både god og sjelden. Jeg leser den først og fremst som en refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.

Fakta

roman

Marita Fossum

Singularitet

Forlaget Oktober 2018, 140 sider

Vi følger hovedpersonen over et kort tidsspenn, men leseren får også vite en del om Gulline Syvertsens liv før de omveltende dagene. Eller Gullemor, som hun litt infantiliserende blir kalt av familie og sine andre få nære. Moren er død og har etterlatt seg en arv Gullemor lever godt på, såpass godt at det ikke er helt prekært for henne å skaffe seg en jobb. Faren, som hun har et nært forhold til, er pleietrengende og får hjelp av en dame som går henne på nervene, ikke minst på grunn av dialekten. Selv er hun barnløs. For mange år siden begynte hun på en hovedoppgave om filosofen Jean-Paul Sartres tenkning, den ble aldri ferdig, men ligger fortsatt og ulmer i henne. Hun vil prostituere seg fordi det er «rett og rimelig», som hun formulerer det, hun anser det som en form for selvmarginalisering. Aktiv empati. Hun henger opp lapper langs Akerselva («Sex og samtale kan kjøpes av voksen dame»). Etter eget sigende er hun ikke lenger spesielt opptatt av sex. Jeg fornemmer at hun også opplever nærhet som farlig. Det blir et hardt møte med andres seksualitet.

Faren mener at Sartre har dårlig innflytelse på Gullemor, og det er jeg ærlig talt enig i. Til tross for at hun et sted innrømmer at det føles destruktivt å dra filosofien inn i prostitusjonsprosjektet, virker prosjektet langt på vei inspirert av eksistensialismen, slik Sartre utformet den. Da tenker jeg ikke på ideen om å prostituere seg, men forestillingen om handlingens avgjørende betydning. Som filosofi legger eksistensialismen stor vekt på den menneskelige subjektivitet, på at hvert enkelt menneske velger seg selv og virkeliggjør dette valget gjennom handlinger i verden.

«Det finnes ingen virkelighet annet enn i handling», erklærer Sartre i «Eksistensialisme er humanisme» (1946). Dette innebærer ikke bare at det er gjennom handlinger vi deltar og eksisterer i verden, men at verden eksisterer gjennom oss. Og det er det grunn til å stanse ved: Følger det ikke av et slikt syn på verden at vi mister evnen til å se virkeligheten uavhengig av oss selv?

I hvert fall er det påfallende at virkeligheten glipper litt i Gullemors radikale forsøk på å nærme seg den. «[D]et hjelper å si at jeg er, blir gjennom handling», sier hun, «det er min makt og frihet», men det hjelper kanskje ikke mye. Etter at lappene er hengt opp, får hun brått nok med seg selv og synes hun trenger søvn: «hvis det ringer en kunde i natt, sykmelder jeg meg».

Som hun selv har fabulert om, synes jeg hun heller burde skrevet oppgave om forfatteren og filosofen Albert Camus, som hun deler livsfølelse med: De konkluderer begge med at livet er absurd, at vi er kastet inn i en tilværelse som ikke har noen overordnet hensikt, med mindre man er troende, og som i denne forstand er meningsløs.

Hva betyr det at hun en dag finner en ung mann, tilsynelatende bevisstløs, i et blomsterbed i Botanisk hage? Det betyr ingenting – det er hun som må gi det mening. Han bare ligger der, avkledd og med jord i munnen, for siden å hjemsøke henne, dels på grunn av utsattheten han anskueliggjorde, og dels, kanskje, fordi noe ved ham minner om moren (det glassaktige blikket). For Gullemor blir hendelsen et incitament til å endre seg. Og selv om hun etter hvert blir litt flippete – påvirkningen fra den astrologi­interesserte venninnen Abigail slår ikke helt heldig ut – er spørsmålene hun baler med, distinkte nok: Når er tiden inne for å handle på vegne av et fellesskap? Og når tjener det saken best å kunne tenke? Hva gjelder som moralsk ansvarlighet i dag? Kan den bare vise seg gjennom synlige uttrykk i den delte, ytre verden – det vil si gjennom handlinger – eller tar den også form i den enkeltes indre liv, gjennom følelser, fornemmelser, refleksjoner?

Dette er spørsmål Marita Fossum, på en høyst egen­artet måte, inviterer også leseren til å gruble over.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.