Klassekampen.no
Fredag 31. august 2018
FREDSPIPE: Er det mulig at to som er uenige politisk, kan møtes på kafé og bli enige? ILLUSTRASJON: «THE COFFEE HOUSE» AV RITA GREER
POLITIKK
Samtaler mellom skytter­gravene
FRA POL TIL POL: Kan vi bli enige om hva vi skal gjøre med ulven? Sannsyn­ligvis ikke.
Hvordan bør man snakke til hverandre i et polarisert samfunn?

Søndag og familiemiddag. Det er en ekstra spenning i lufta denne dagen: Barnet ditt skal ha med den nye kjæresten sin på besøk for første gang.

Allerede før de fløtegratinerte potetene er sendt en runde rundt bordet, har familiens nye tilskudd åpnet munnen, og to ting har blitt klart: Vedkommende vil prate om politikk rundt middagsbordet, og vedkommende heier på et politisk parti du ikke utstår. Hvordan ville du reagert?

Hvis du får fnatt av tanken på en slik situasjon, er du ikke alene. Det viser en spørreundersøkelse som nettopp er utført av postdoktor Erik Knudsen. Undertegnende forsker på politisk kommunikasjon sammen med Knudsen ved Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen.

Undersøkelsen bekrefter hvor forutinntatte vi er mot folk med en annen partitilhørihet enn oss, forteller Knudsen.

– Vi er ikke bare skeptiske, vi diskriminerer. Vi forskjellsbehandler på grunn av parti, sier han.

Affektiv, altså følelsespreget, polarisering handler om hvilke følelser en har for de velgerne i samfunnet som stemmer på andre partier enn en selv. Den ferske undersøkelsen, som ble utført i Norsk medborgerpanel, benyttet et ofte brukt mål på sosial distanse for å undersøke folks holdninger til personer fra den politiske «andre sida».

Fakta:

• Affektiv polarisering er et mål på i hvor stor grad folk misliker velgere med andre politiske meninger enn dem selv.

• En ny studie fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen viser at velgere diskriminerer andre velgere som ikke deler deres politiske syn.

• I undersøkelsen ble respondentene bedt om å ta stilling til et scenario der deres svigerbarn skal gifte seg med en partner med «riktig» eller «feil» politisk tilhørighet.

Deltakerne i undersøkelsen ble spurt om hvor fornøyde eller mis­fornøyde de ville blitt dersom de hadde en datter eller sønn som giftet seg med en person som stemte et gitt politisk parti. Partiet svigerbarnet stemte, ble tilfeldig trukket ut og sjekket opp mot deltakernes egne partipreferanser.

Norge gjør som USA

Denne tenkte situasjonen har t­idligere blitt brukt for å måle folks forskjellsbehandling av andre grupper basert på kjønn, religion og rase. Resultatet viser at en i Norge, som i USA, også forskjellsbehandler på grunnlag av partitilhørighet. Det gjelder både for velgere på høyre- og venstresida, og det gjelder både for dem som er interesserte i politikk, og de som er uinteresserte.

– Undersøkelsen viser at Norge for tida er et affektivt polarisert land, sier Knudsen.

Norge er altså, til tross for at vi har et fler­partisystem, et stort politisk sentrum og stabile politiske standpunkt i partiene, ikke skånet for denne typen polarisering. Men hva slags offentlig samtale får en i et slikt klima? Og viktigere: Hva bør borgere som vil ut av skyttergravene gjøre? Hvordan bør man snakke til hver­andre?

Innenfor eller utenfor

Mats Glambek er postdoktor ved Institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen. Han forteller at den typen sosial kategorisering som finner sted når man deler opp et politisk «oss» og «dem», er noe dypt menneskelig og i stor grad automatisk. Mekanismen er ikke et problem i seg selv, den er helt nødvendig når man bearbeider store mengder sosial informasjon. Men den kan ha uheldige bieffekter. En av disse bieffektene er at det er lett å være forutinntatt i ulike vurderinger av ens egen gruppe (inn-gruppen) og de andres gruppe (ut-gruppen):

– Ut-gruppen blir oftere vurdert som negativ og enkel, mens ens egen gruppe vurderes som positiv og sammensatt. Dette får også konsekvenser for personkarakteristikkene, som kan bli svært negative på tvers av gruppene, særlig når temaet er verdiladet.

Man vurderer sine egne og de andre på en grunnleggende partisk måte. Dersom noen fra «feil side» gjør noe positivt, ser man gjerne på dette som et uttrykk for personlige egenskaper hos individet, mens negative handlinger tolkes som et uttrykk for hele gruppens holdninger og verdier, forteller Glambek.

Tendensen er motsatt for ens egen gruppe. Her blir positive handlinger forklart med at «det er slik vi er», og negative handlinger forklares med personlige egenskaper – et råttent eple i en ellers god tønne.

Fiendene i politikken

Den politiske samtalen før sommeren var langt fra optimal, skal vi tro Margareth Sandvik. Hun er professor ved Oslomet og har tidligere forsket på retorikk og debattklima i norsk valgkamp.

Hun hevder den politiske debatten før sommeren i flere saker var preget av ubegrunnede påstander, overdreven personorientering, angrep på motparten, liten anerkjennelse av motpartens argumentasjon, og fiendebilder. Tidligere justisminister Sylvi Listhaugs dramatiske avgang etter debatten om en facebookpost, innvandringsdebatten og rovdyr­politikk er eksempler på slike saker. Se bare på harmen som ble vekket da Venstres Ola Elve­stuens bryllupskake hadde et ulvepar på toppen.

Snakker hele Norge?

Det mangler ikke på tiltak.

Morgenbladet, Dagens Næringsliv og NRK står bak initiativet «Hele Norge snakker» som ble lansert forrige uke. Konseptet er importert fra Tyskland og tar utgangspunkt i at en leser svarer på noen spørsmål om kontroversielle saker på en nettside. Nettsida finner deretter leserens rake motsetning i nær­området og etablerer kontakt mellom partene. Slik kobles menings­motstandere sammen og får muligheten til å møtes ansikt til ansikt på en kafé eller et annet sted for diskusjon og samtale. Tanken er at ansikts­dimensjonen, det fysiske møtet, skal virke konfliktdempende. Men hvilke krefter er det slike konsepter skal motvirke?

Espen Gamlund, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og ivrig samfunnsdebattant, beskriver et landskap av stråmenn og følelser på villspor. Argumentative fallgruver som saboterer ethvert forsøk på en saklig debatt:

– Når noen sier eller skriver noe som provoserer andre, havner folk ofte i skyttergravene og forsvarer seg som best de kan, uten å være nevneverdig interesserte i saklig diskusjon. Det er utrolig frustrerende, sier Gamlund.

Ut av skyttergravene?

Det høres nesten uunngåelig ut. Ens verdensbilde og verdier blir angrepet. Det er klart folk reagerer. Men finnes det likevel noe en kan foreta seg for å ikke grave dypere grøfter? Hva skal den som nekter å være med på denne leken gjøre?

Mats Glambek minner igjen om det automatiske i dette. Å motarbeide tendensen til sosial kategorisering i seg selv er nok verken mulig eller ønskelig, forteller han. Han har likevel råd å komme med. For den enkelte kan det hjelpe å være bevisst sine egne automatiske prosesser, om ikke annet enn for å forstå hvor egne fordommer kommer fra. De negative karakteristikkene vi tilskriver en ut-gruppe, er vel så ofte et produkt av måten hjernen fungerer på, som en treffende beskrivelse av en gruppe mennesker. Ønsker en å bli mindre fordomsfull, kan det faktisk hjelpe å oppføre seg mindre fordomsfullt, forteller Glambek. For eksempel kan en være litt påpasselig med egen retorikk når motparten skal omtales.

– Holdninger har en tendens til å følge atferd, og ikke bare motsatt, som mange tror.

Å oppføre seg mindre fordomsfullt for å bli mindre fordomsfull. Glambek trekker fram flere forslag til hvordan dette kan skje. For eksempel kan en tone ned sin egen retorikk om motparten. En kan til og med prøve seg fram med å argumentere litt for synspunktene til den andre sida, for å kjenne på dem.

Margareth Sandviks råd minner om det siste punktet. Et sentralt poeng er det å erkjenne at det finnes gode argumenter på begge sider av saken. Hun hevder at en må gå fra det faglitteraturen kaller en antagonistisk forståelse til en agonistisk forståelse av sine menings­motstandere:

– I en antagonistisk – motsetningspreget – forståelse er motparten fiende. Her vil en verken lytte til eller prøve å forstå vedkommende, ei heller prøve å oppnå enighet.

I en antagonistisk forståelse er ikke målet nødvendigvis enighet, men en har en annen innstilling til motparten. Man lytter i større grad, og ønsker å forstå de andres argumenter. En tillegger også motpartens syn en viss verdi. Det viktigste er at man ikke forsøker å nedkjempe hverandre i en ordduell uten å faktisk lytte til hverandre.

Kanskje du tar feil?

Dette gir gjenklang i Espen Gamlunds råd. Han hevder at en god debatt kjennetegnes av at de som deltar, er interessert i å få belyst alle relevante sider. I dette ligger det en erkjennelse av at en sak alltid har flere sider – og at begge sider kan ha gode poenger. Grunnleggende sett handler dette om respekt, forteller Gamlund. Man må legge til grunn at motparten kan ha gode poenger, som faktisk er verdt å lytte til. Han avslutter med en innsikt som kan være ubehagelig å tenke på:

– Det kan også hende at din meningsmotstander har rett, at du tar feil, og det må du være åpen for.

Det er ubehagelig å tenke på. På samme måte som det å reise seg i en skyttergrav, må være en ekkel følelse. En kan naturligvis ikke forvente at politikere i direktesendte tv-debatter skal bli enige. Om Frp-ere og SV-ere gråtkvalte forlot sine podier for å klemme hverandre på studiogulvet, ville det vært en like stor katastrofe for den politiske debatten som at den brøt sammen i frådende fiendskap.

Men for alle andre som politikk er viktig for, folk som skal møtes og snakke sammen, ikke som profesjonelle politikere, men som kolleger, kafégjester, busspassasjerer og over middagsbordet, kan det være verdt å ta sjansen.

Var vi verre før?

Følger en innsiktene fra filosofi, retorikk og psykologi, handler dette grunnleggende sett om innstillingen man har til de man møter av ulik politisk oppfatning. En må gå fra en holdning som forteller at en egentlig er helt ferdig med motparten, som sier «jeg vet hva du mener og hvem du er», til «du og jeg har nok mye å prate om».

Undersøkelsen er blant de første av sitt slag i Norge, og postdoktor Erik Knudsen framhever at en enda ikke vet om nordmenn har blitt mer eller mindre polariserte over tid. Det eneste sikre er at nordmenn ikke har spesielt varme følelser for sine meningsmotstandere akkurat nå. Og her ligger det kanskje en kime av håp: En vet ikke om folk var verre eller bedre før. Så er det opp til en selv hvilken retning samtalen tar herfra.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.11