Klassekampen.no
Lørdag 25. august 2018
I KØ: Innvandrere står i kø utenfor det offentlige kontoret i Moskva hvor de skal søke om arbeidstillatelse. Innvandrere fra Sentral-Asia møter ofte diskriminering og fiendtlige holdninger i det russiske samfunnet. FOTO: VASILY MAXIMOV, AFP/NTB SCANPIX
I Russland er alle forsvarsløse og rettsløse. Men innvandrerne mest av alle.
PÅ BUNNEN
FLYKTER FRA FATTIGDOM: Tadsjikiske innvandrere trener etter jobb i Moskva. Omfattende arbeidsledighet i hjemlandet gjør at mange tadsjikere drar til Russland for å finne arbeid og få penger til å sende hjem. FOTO: OXANA ONIPKO, AFP/NTB SCANPIX
TRANGE KÅR: Boligene innvandrerne fra Sentral-Asia får leie i Russland er ofte små og kummerlige. Mange bor der de jobber.FOTO: OXANA ONIPKO, AFP/NTB SCANPIX
TUNGT: Byggingen av OL-anlegg i Sotsji ble kritisert av Human Rights Watch for å utnytte innvandrere. FOTO: MIKHAIL MORDASOV, AFP/NTB SCANPIX
UTSATT: Hvis Maksim Gorkij hadde skrevet om Russlands underklasse i dag, ville personene ha vært innvandrere fra Sentral-Asia.

Jeg kom en gang til Patriarkdammene, en elitebydel i Moskva, for å se på kjellerrom som kunne brukes til filmopptak. Det var i et av husene der leilighetene koster en million euro og oppover. Kjelleren var mørk og fuktig, og jeg måtte brette meg tredobbelt for å gå omkring der. Men i et rom var det lys. På gulvet lå det skitne madrasser og bager med saker og ting oppi, på en kokeplate sto det en kasserolle med noe som kokte. Inne i et mørkt hjørne satt et menneske og gjemte seg, en svarthåret mann med skrå øyne, kommet hit fra en asiatisk republikk. Han fortalte at de som bodde i kjelleren, var folk som jobbet som vaktmestre i området.

Bydelen Patriarkdammene er et lite Europa i sentrum av Moskva, med dyre butikker, elitebiler og en befolkning som har tid til lediggang og tilbringer kveldene på trendy kafeer. I husene her bor det byråkrater, mediefolk og rikinger. Og de som gjør rent etter dem, bor i kjellerne som rotter.

Tre hundre kilometer fra Moskva, i Kozelsk i Kaluga fylke, finnes det så å si ikke innvandrere. Det er en vanlig liten provinsby, mest lik en stor landsby, og i nærheten ligger det flere klostre. En familie fra Tadsjikistan klarte ikke å finne seg arbeid i Moskva og kom reisende hit. Det var Ruzi (som oversatt betyr «den lykkelige»), hennes niårige sønn Zafar (av arabisk for «seier» - Ruzi hadde valgt dette navnet fordi han var født 9. mai) og hennes «ektemann» Anzur («den uvanlige»). Kvinner finner seg ofte midlertidige menn, på toget eller like før ankomsten til Russland. Det er lettere å klare seg når man er to: Kvinner tjener mye mindre enn menn, og «ektemannen» hjelper sin midlertidige «kone» med penger mot at hun ligger med ham og lager mat.

Fakta:

Innvandring i Russland

• I Russland er det 15 millioner innvandrere. Tre firedeler av dem kommer fra tidligere sovjetrepublikker.

• I Tadsjikistan er 40 prosent av bruttonasjonalproduktet pengeover­føringer fra innvandrere til Russland. I Kirgisistan er tallet 32 prosent.

• Disse innvandrerne møter omfattende diskriminering i det russiske samfunnet.

• Ofte mangler de arbeidstillatelse. Mange av dem får de aller dårligst betalte jobbene. Mange jobber under slaveliknende forhold.

Maksim Gorkij

• Russisk forfatter (født 1868, død 1936) som regnes som grunnleggeren av den sosialistiske realismen.

• Rundt århundreskiftet skrev han flere skuespill, og det mest kjente er «Na dne» fra 1902, som betyr «på bunnen». På norsk heter stykket «Nattasylet».

«Den lykkelige» og «Den uvanlige» hadde skaffet seg arbeid på en gård (av gammel vane kalt kolkhos) og fått en liten brakke å bo i midt ute på markene der de gjette kyrne. På den ene elvebredden sto husene tett i tett, på den andre strakte markene seg ut, og når man så ut av vinduet om kveldene, kunne man se at det ble tent et bål – det var verken lys eller oppvarming i brakka. Ni år gamle Zafar arbeidet sammen med de voksne, sto opp klokka fem og la seg klokka ti om kvelden, gjette kyrne, melket dem og hjalp arbeiderne på kolkhosen. Barnearbeid er forbudt, men hvem bryr seg om en tadsjikisk niårings skjebne? Innvandrerne var blitt fratatt passene sine så de ikke skulle reise sin vei, men kunne ikke henvende seg til politiet – de hadde ingen arbeidstillatelse og var praktisk talt gisler hos kolkhosen. Lønn fikk de ikke, men en gang iblant, når «Den lykkelige» gråtende satt utenfor regnskapskontoret og maste litt ekstra, kunne de få noen kopek til mat. De sa: «Hjemme er det enda verre».

Vaktmesteren som rydder i gården hos oss og vasker gulvene i oppgangene, bor ved siden av søppelnedkastet i kjelleren med sønnen sin. De andre vaktmestrene sover i et tidligere tilfluktsrom som er omgjort til nattelosji. I garasjen sover friserdamer som arbeider i en salong som drives av en landsmann av dem. Som regel betaler de for en slik «bolig», da det uansett lønner seg for dem – ellers måtte de ha betalt en stor del av lønnen sin for å leie et rom. Slikt ender iblant med tragedie. I Moskva omkom 16 innvandrere fra Kirgisistan da det ble brann i et trykkeri, og de ble kvalt i søvne. I en sysalong var det tolv kvinnelige innvandrere, deriblant et barn, som omkom. I begge tilfeller sov de der de arbeidet.

Hvis Maksim Gorkij hadde skrevet skuespillet «Nattasylet» i dag, om fattigfolk i Russland, ville personene hans ha vært innvandrere fra Sentral-Asia. Forresten er forholdene for russere som kommer fra provinsen til hovedstaden for å arbeide, ofte ikke noe bedre. I min bydel er det en butikk der de ansatte kvinnene som jobber skift, sover på arbeidsstedet, midt blant kassene med grønnsaker.

I Russland er alle forsvarsløse og rettsløse. Men innvandrerne mest av alle. De havner i slavearbeid, sender barna sine på arbeid og jobber for småpenger uten fridager og ferier. De må betale avgifter til arbeidsgivere (i Moskva må de betale en tredel av lønnen til byråkrater bare for å ha fått en jobb), men også til diasporaen og politiet. Nasjonalistene overfaller dem, populistiske politikere utnytter «innvandrerspørsmålet», og de lokale innbyggerne legger dem for hat, forakter dem stilltiende eller overser dem fullstendig, som om de var usynlige. «Du kan vel bare leie en tadsjiker» eller «du får sikkert tak i en usbekerkjerring» er fraser som har festet seg i språket vårt og betyr: Skal du ha gjort noe tungarbeid, trenger du en som arbeider for kopeker og uten arbeidskontrakt.

Av og til blir det streik eller opprør. 15. juli ble det i Sibir opprør blant usbekiske arbeidsinnvandrere som lenge hadde gått uten lønn. De ødela arbeidsmaskiner og kom i masseslagsmål med vaktene. Mer enn hundre mennesker ble arrestert. Dette var arbeidere som bygde oljeraffinerier for selskapet Sibur, som tilhører en av Putins oligarkvenner, Leonid Mikhelson, nummer én på Forbes’ liste over Russlands rikeste. En måned tidligere var det sammenstøt i Moskva, der et selskap som driver med renovasjon i alle byens parkeringsanlegg, sparket flere hundre medarbeidere uten å gi dem lønn. De fleste som jobbet her var innvandrere fra de tidligere sovjetrepublikkene.

Slike protester er likevel meget sjeldne. Rettighetsforkjempere bekrefter at noen av de største byggefirmaene (som har både lovlige og ulovlige innvandrere i arbeidsstokken) lar nevene til fanatiske nasjonalister avgjøre arbeidskonflikter med innvandrere. Slik får innvandringsfiendtlige bevegelser på ytre høyre faktisk økonomisk interesse av at innvandringsstrømmen ikke tar slutt.

I Russland er det 15 millioner innvandrere, tre firedeler av dem er fra tidligere sovjetrepublikker. Den eldre generasjonen gikk på sovjetiske skoler og snakker godt russisk, men unge folk kan ofte ikke russisk. De klarer ikke å kommunisere med arbeidsgiverne, heller ikke klage på utålelige arbeids- og levekår. Mange har ikke arbeidstillatelse: En tillatelse koster omkring 55 euro i måneden, og det utgjør ofte en seksdel av hele lønnen. Mange har ikke tilgang til grunnleggende helsetjenester, lider av lungebetennelse, tuberkulose, syfilis eller hepatitt og går syke på jobb, fordi de ikke kan tillate seg å være sykemeldt. Ofte får barna ikke plass i barnehage eller skole, fordi foreldrene ikke er bostedsregistrert (også russiske borgere har for øvrig problemer med å få barnehageplass).

Enda pensjonsalderen nå blir hevet her i Russland, er det krise i landet – det er ikke nok arbeid til landets egen befolkning. Derfor kan du bare håpe på de aller dårligst betalte jobbene om du har skrå øyne og mørkere hud. En forsker kan jobbe som frisør, en lærer som vaktmester, en journalist som rørlegger. Den ledende skuespillerinnen ved det berømte usbekiske teateret Ilkhom, Nargis Abdullajeva, som reiste fra Usbekistan etter at muslimske fanatikere på bestialsk vis drepte sjefregissøren der, arbeidet i lang tid som rengjøringsdame i Moskva. Men også russiske borgere blir offer for slik diskriminering. I mange annonser om arbeid eller bolig til leie står det med store bokstaver «bare for slavere» eller «slavisk utseende påkrevet». Og russiske borgere fra Jakutija, Burjatija eller Kaukasus ser slett ikke slik ut.

Innvandrernes problemer møter ofte ingen medfølelse hos den lokale befolkning. Russerne er misfornøyde med at innvandrerbarn som ofte ikke snakker særlig godt russisk, går i barnehager og på skoler. De vil at disse barna skal integreres og russifiseres, men det skal skje i hjemmene, ikke på arenaene der våre barn er. Hovedkriteriet når foreldre skal bestemme seg for skole - om de da har mulighet til å velge - er om det er fritt for «svartinger». Samtidig har Justisdepartementet erklært Senter for tilpasning og opplæring av innvandrerbarn, som drives av frivillige i Moskva, for en «utenlandsk agent». Senteret er kastet ut av sine lokaler. Russerne er misfornøyde med at innvandrere får bruke statens sykehus og poliklinikker, i mediene diskuteres det om innvandrere bør nektes gratis helsehjelp, og eksperter fastholder at de legger store byrder på offentlige budsjetter.

I virkeligheten er det slik at dersom 50 prosent av innvandrerkvinnene oppsøker lege, er det bare 9 prosent av dem som får gratis behandling, og av de 70 prosent av innvandrerbarna som kommer til lege, er det bare 30 prosent som behandles gratis. Ifølge spørreundersøkelser opplever mer enn en tredel av innvandrerne diskriminering når de forsøker å få medisinsk hjelp. En kvinne fra Usbekistan ble avvist ved en fødeklinikk og fødte på trappa utenfor. En innvandrer fra Sentral-Asia som hadde fått hjerteinfarkt, ble jaget fra mottaksavdelingen og kastet ut av sykehuset.

I 1990 var det 69.700 skoler i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR). I dag er det 42.600 igjen. 25.500 skoler ble stengt så seint som under Vladimir Putin, i en kampanje for større skoler: Myndighetene forsøker å slå sammen skoler i landsbyer og små byer for å spare de offentlige budsjettene. I RSFSR var det 12.800 sykehus og medisinske institusjoner, i dag er det 5400 igjen i Russland. 5300 er blitt stengt i løpet av de siste 16 årene.

Men det enkleste for folk er ikke å legge myndighetene for hat, men innvandrerne. Alle har behov for syndebukker. I ethvert land der det er politisk og økonomisk krise, trenger folk stadig et hatobjekt, noen man kan skylde på for alle problemer. Det gir psykologisk kompensasjon, en ventil for raseriet som hoper seg opp. Vår befolkning er i dag mer tilbøyelig til fremmedhat enn noensinne. Russerne har ytre fiender, ukrainerne, europeerne og amerikanerne, som de kan skylde på for alle globale ulykker. Og de indre fiendene er innvandrerne. Dem kan man skylde på for hva det skal være: mangel på skoler og sykehus, den utbredte kriminaliteten, lave lønninger, dårlig vær og et forkludret personlig liv.

Det ekstreme høyre skriver ofte i sosiale medier om forbrytelser begått av innvandrere. Og ofte er det dessverre sant. Sant, slik det var for hovedpersoner som ble kriminelle hos forfattere som Isaak Babel og Maksim Gorkij. Mennesker råtner og går i oppløsning når de lever under umenneskelige forhold, enten de er russere, ukrainere, jøder eller tadsjikere. Fattigdom og fornedrelse skaper en ond sirkel. Spørreundersøkelser viser at en stor andel russere helst så at innvandrerne reiste hjem igjen. Men hva venter dem der, hvis folk som Ruzi og Anzur heller vil arbeide på kolkhosen i Kozelsk uten å få lønn enn å reise hjem til Tadsjikistan?

De tidligere sovjetrepublikkene har glidd tilbake i middelalderen, der hersker sosial urettferdighet og overgrep fra politiet, fattigdom og håpløshet, en degradering av kultur og utdanning, masseutvandring med påfølgende ensomhetsfølelse og usikre fremtidsutsikter. Mange mennesker reiser til Russland og arbeider, og andre igjen lever på pengene slektninger sender fra Russland. I Tadsjikistan er 40 prosent og i Kirgisistan 32 prosent av bruttonasjonalproduktet pengeoverføringer fra innvandrere til Russland.

Innvandrerne er undertrykt og forskremt, de lever som snakkende produksjonsmidler. Ingen av partiene i parlamentet støtter dem, og menneskerettsorganisasjoner og fagforeninger er for svake til å ta dem i forsvar. Den jevne russiske borger har oftest nok med sitt eget liv, fullt av uhell og mangler, og har ikke alltid overskudd til å være medfølende. Det er bare store og middelsstore bedrifter som tjener på innvandrerstrømmen. Også kommunale instanser suger enorme inntekter ut av den billige arbeidskraften (ofte rett og slett slaver).

Middelklassen tjener på det når de får billig hushjelp, noe de ikke kunne tillate seg før. Makthaverne tjener på det, de kan listig lede oppmerksomheten hos en fattig befolkning bort fra de virkelige problemene over i en nasjonalistisk diskurs. Populistiske politikere (både makthavernes støttespillere og de opposisjonelle) tjener på det når de kan utnytte innvandringsfiendtlige holdninger for å øke sin popularitet. Men hva vil egentlig skje om grensene blir stengt for innvandrere?

De asiatiske republikkene er alt i dag områder der frivillige finner veien til terrororganisasjonene. Disse verver unge desperate mennesker som ikke ser for seg noen framtid. Ifølge russiske spesialtjenester har mellom 6000 og 9000 russiskspråklige muslimer fra Kaukasus og Sentral-Asia kjempet for Den islamske staten (IS) i Syria. Hva skjer om pengestrømmen fra innvandrerne i Russland tørker ut, og de fattige republikkene i Sentral-Asia opplever et virkelig sosialt og økonomisk sammenbrudd? Da må kanskje gutter med det berømmelige «slaviske utseende» reise for å slåss mot Den islamske staten, ikke i et fjerntliggende Syria, men i de forhenværende «broderrepublikkene» langs den russiske grensa.

Oversatt av Marit Bjerkeng

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.12