Klassekampen.no
Fredag 24. august 2018
UTVIKLING
Barometer­fasen
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Ungdom påvirkes av og gjenspeiler «lufttrykket» rundt seg.

Kanskje er det slik at ungdom går rundt som levende barometre på tiden vi lever i. Navnene vi setter på ungdomsgenerasjonen – «generasjon prestasjon», «snøflak-generasjonen» – peker vel mer på samfunnet slik det er skapt av oss voksne, enn på ungdommen?

Det er noen trekk ved ungdomstiden som får meg til å tenke slik: Fra 12–13-årsalderen og et godt stykke ut i 20-årene foregår det en omfattende ombygging og spesialisering av hjernen. Hjerneforskere kaller dette «den andre spedbarnsfasen» – tenåringshjernen er nesten like påvirkelig og formbar som hjernen hos spedbarn.

Jay Giedd, som er professor i psykiatri og hjerneforsker, forteller om en dramatisk utvikling gjennom tenårene: Hjernen spesialiseres, og det bygges nye interne forbindelser basert på hva de unge bruker hjernen sin til. Det er spesielt de høyere mentale funksjonene som utbygges og formes i tenårene, som evnen til å planlegge, tenke strategi og konsekvenser, og å kunne styre impulser. Den unge hjernen er sårbar for påvirkning, men har også enorm plastisitet og utviklingsmuligheter.

Parallelt med den store ombyggingen av hjernen oppstår det en økt utforskertrang hos unge tenåringer, i alle kulturer. De søker mot nyhet og blir risikovillige, de prøver seg fram og tilbringer ofte mer tid med jevnaldrende enn med familien. Dette er evolusjonsmessig lurt: For at menneskeheten skal bestå, må ungdom ut i verden og inn i nye relasjoner.

Det er nok hensiktsmessig for vår arts utvikling med en åpen og påvirkbar hjerne i denne fasen. Hvis hjernen var ferdig modnet når barnet blir ungdom, ville kanskje lite forandret seg med nye generasjoner? Men det er ikke slik at ungdom bare ser seg rundt, finner ut hva de vil forandre og går ut og gjør verden bedre. Så enkelt er det ikke. Midt oppi det store selvstendighetsprosjektet som langsomt utspiller seg gjennom ungdomstiden, er de unge fortsatt avhengige av og prisgitt voksensamfunnet som omgir dem. Og her kommer barometer-funksjonen inn. Som Giedd sier, tenåringshjernen er meget påvirkbar.

Menneskelivet er en balansegang, alt må balanseres med sin motsats. Vi søker selvstendighet, og er samtidig grunnleggende avhengige av andre. Vi trenger å være i aktivitet, men vi må også hvile. Det er lurt å tenke sikkerhet, men nødvendig å tåle risiko.

Nå for tiden mister vi balansen, til stadighet. Hastigheten i utviklingen dytter oss ut i det ekstreme, og den åpne tenåringshjernen tar inn det hele.

I løpet av få år har vi utviklet et digitalt nett som åpner for fantastisk bruk og svimlende misbruk. Når all verdens informasjon og desinformasjon er tilgjengelig, som en kontinuerlig virtuell flom, blir det vanskelig å finne ut hva vi skal si JA og NEI til. Her er noen eksempler på hvordan formbare og mottakelige tenåringer «rammes» av tidsånden:

Bli sett: Gjennom sosiale medier kan vi bli sett, døgnet rundt. Mange ungdommer har knapt et våkent minutt hvor de unnslipper utenfra-blikket på seg selv, «hvor mange likes, hvem følger meg»? Det er naturlig at ungdom er opptatt av andres blikk på seg, men det er uheldig når de blir sittende fast i det. Sosiale medier intensiverer selvbevisstheten – man tenker mer på hvordan man selv ser ut og framstår, og mindre på verden der ute.

… og se: I tillegg kan ungdom hele tiden følge med på hva andre gjør, og dermed også på det de går glipp av. De mister friheten som ligger i å ikke vite hva venner driver med hele tiden. Det kan bli vanskelig å lage avtaler, fordi det hele tiden kan dukke opp noe mer attraktivt, eller noen som er mer attraktive. Da er det fort gjort å bli stresset.

Perfeksjoner deg: Hverdagspynting er et normalt og sunt fenomen som vi finner i alle kulturer. Over hele kloden ordner folk med utseendet. Men nå for tiden tipper vi over, vi mister balansen med Restylane og laser, sterke krefter er i sving for å få oss til å behøve å fikse på små variasjoner ved å definere det som skavanker.

Snart er det kanskje uvanlig at damer som meg selv, altså i 50-årene, har rynker i ansiktet. Dette sender ubalanserte signaler til ungdom: Du kan alltid se bedre ut, så hvorfor ikke?

Vær flink: Det er ikke noe galt i å være flink, tvert imot – alle trenger ett eller flere mestringsområder, følelsen av å få til noe. Mestringstrangen ligger nedarvet i mennesket. Men flinkhet blir til stress og press hvis flink er målet absolutt hele tiden. Som i skolen, hvor barn og unge styres av mange, til dels useriøst ambisiøse mål, og skolehverdagen er dominert av testing. Stressende for et ungt «barometer».

I balansens navn trenger vi rom for avslappet ikke-mestring. Det må være greit å ikke være interessert i alt, og dermed ikke flink til alt.

… og sunn: Det er i utgangspunktet flott med økt bevissthet rundt sunn mat og helsefremmende fysisk aktivitet. Men for mange blir sunnheten til sykdom i form av spiseforstyrrelser eller tvangsmessig overtrening. For mye informasjon blir lett til feilinformasjon, særlig i kombinasjon med kravet til perfeksjon. En ungdom midt i barometer-fasen kan lett miste balansen.

Du er spesiell: I utgangspunktet er vi alle unike, det finnes bare ett eksemplar av hver. Det er altså ytterst vanlig å være spesiell.

Samtidig blir det gjort til et prosjekt: «Å være seg selv» kan oppleves som et imperativ til å skille seg ut, heller enn å være avslappet og fornøyd.

Redd verden: Et barometer er følsomt for alt. Ungdomsgenerasjonene ser ut til, i større grad enn oss voksne, å reagere på de store samfunnsutfordringene. Det gjaldt hippie-generasjonen, som gjorde opprør både mot krig og trange sosiale normer. Og det gjelder nåtidens ungdom, hvor fler og fler protesterer mot imperativene «bli sett, perfeksjoner deg, vær flink».

Ikke minst er det blant tenåringer og unge voksne vi finner den mest brennende miljøbevisstheten, kombinert med handlingsvillighet.

Dagens tenåringer har bedre kontakt med foreldrene sine enn tidligere tenåringsgenerasjoner, og har slik sett en tryggere ballast. Det er bra at vi gjennom de siste tiårene har beveget oss bort fra den autoritære og disiplin-orienterte barneoppdragelsen og over til respekt for barnet som et sosialt subjekt fra starten.

Vi har fått økt forståelse for barns relasjonelle behov, og tydeliggjort ansvaret som ligger hos voksne for barnas psykologisk utvikling. At barn blir tatt på alvor, at vi møter dem med varm forståelse, skaper trygge voksne i framtida.

Men også her kan vi miste balansen og glemme at det er vi voksne som skal lage rammene, ta ledelsen og ha forventninger, ved siden av å være lydhøre for barnets verden. I beste mening kan voksne la barnet overta styringen helt, og dermed bidra til at barnet blir en ungdom i ubalanse: urimelig kravstor kanskje, eller litt hjelpeløs.

Vi kan godt undre oss mer over hva ved tidsånden som blir tydeliggjort i ungdomsgenerasjonens reaksjoner, strev og psykiske problemer. Ungdom er barometre, de påvirkes av og gjenspeiler «lufttrykket» rundt seg. Jeg tror ungdom måler samfunnets ubalanse – den hastige, individorienterte perfeksjons- og forbrukskulturen, med klimatrusselen som en mørk sky over det hele.

Ungdommens problemer gir oss betydningsfulle innspill som vi kan bruke i styringen av samfunns-utviklingen.

Men uansett – la oss ha tillit til de unge. Ungdom flest er kloke, trygge og direkte. Inni ethvert barometer ligger en voldsom svingkraft, ungdom har alltid i seg denne kimen til opprør og nye løsninger.

En kortere versjon av denne teksten vil stå i Det Norske Teatrets høstmagasin, i forbindelse med uroppsettingen av «Vår Vesle».

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.14