Klassekampen.no
Fredag 24. august 2018
FORTSATT I JOBB: Jussprofessor Karin Maria Bruzelius har tatt over ledervervet i Norsk Kvinnesaksforening. Bildet er tatt i Arbeidsretten, hvor hun sitter som en av flere dommere.
FEMINISME
Lavmælt aktivist
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Kvinnesaken har ikke vært den eneste saken for Karin M. Bruzelius, men nå er den kanskje den viktigste.

Tidligere høyesterettsdommer og nylig valgt leder av Norsk Kvinnesaksforening Karin M. Bruzelius setter fra seg den praktiske svarte sekken på stolen i kafeen og folder hendene foran seg på bordet. Hun har kort grått hår over brillene, et vennlig drag over ansiktet, og noe enkelt og usnobbete hviler over henne.

Da Bruzelius ble valgt til leder i Norsk Kvinnesaksforening 16. juni i år, var det for annen gang. Sist hun satt var fra 1978 til 1984.

– Egentlig hadde jeg trukket meg fra alle verv og blitt et slags støttemedlem, men så …

Hun ser seg rundt i rommet.

– Det var vanskelig å finne noen andre, så da stilte jeg meg til dis­posisjon.

Bruzelius tar en liten slurk av teen.

– Hva er interessant med Kvinnesaksforeningens måte å arbeide på?

– Jeg liker at man jobber for feminismen ved å bruke saklige argumenter. Vi står ikke på barrikadene, men jobber på en mer lavmælt måte. Det passer mitt gemytt å arbeide for saken på denne måten.

Bruzelius har et imponerende yrkesliv bak seg, kunne det vært fristende å skrive om en kvinne i hennes alder. Men slik er det ikke. Hver morgen reiser hun til kontoret hun disponerer på Det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Hun er tilknyttet Nordisk institutt for sjørett, og har verv i alt fra styret i Barratt Due musikkinstitutt til Kabeltvistnemnda. Bruzelius smiler.

Fakta:

KARIN M. BRUZELUIS

Alder: 77 år.

Yrke: Pensjonert høyesterettsdommer.

Aktuell: Leder i Norsk Kvinnesaks­forening.

Sivilstand: Samboer, en datter.

Hvor er du i livet?

– Egentlig er jeg jo pensjonist, men i full virksomhet. Det er flott å kunne bruke sine kunnskaper i min alder. Jeg jobber fullt, selv om jeg ikke er fast ansatt noe sted.

PÅ SPARKET

– Hva er din favorittbok?

– «Kallocain. Roman fra år 2000» av Karin Boye. Det er en framtidsvisjon utgitt i 1940. Den boka gjorde et enormt inntrykk på meg.

Hvilken filmer liker du?

– «Blow up» fra 1966, regissert av Michelangelo Antonionis, og «Cat on a hot tin roof» med Paul Newman og Elizabeth Taylor.

– Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører mye på klassisk musikk. Det har jeg gjort nesten hele livet, men mer og mer med alderen. Benjamin Britten og Gustav Mahler er favoritter. Jeg hører aldri på popmusikk, det liker jeg ikke.

– Det beste med å beholde et kontor på universitetet, er at jeg kan holde kontakten med miljøet og være en del av det, sier hun.

Fikk ansvar hjemme

Bruzelius ble født i 1941. Oppveksten tilbrakte hun i Skåne i Sverige, med svensk far og dansk mor. Hun snakket dansk med moren hjemme, og følte en tilknytning til morens fødeland som lå så nært barndomshjemmet.

– På den tida jeg vokste opp, var samfunnet mindre. Flere mennesker kjente hverandre i nærmiljøet. Det var flere nabokjerringer, er det ikke det man kaller det? Mange mødre og barn var hjemme på dagen, sier hun.

Bruzelius tror barn i dag blir utsatt for et større forventningspress enn de ble.

– Det starter mye tidligere, jeg tror det. Vi var mer overlatt til oss selv, på en god måte. Barna var ute og lekte. Sånn jeg husker det, så ble vi ikke fraktet noe sted.

Bruzelius er eldst i søskenflokken, og er storesøster til to brødre. Hun måtte ta mye vare på dem i oppveksten. Det var litt uheldig, mener hun. Hun drar på det.

– Mitt ansvar for mine brødre, er ikke helt enkelt å beskrive. Våre foreldre reiste en del, arbeidet en del andre steder og var en del syke, forteller hun.

De hadde hjelp i huset, men det ble til at Bruzelius fikk ansvar for tingenes tilstand hjemme.

Hun sukker.

– Jeg fikk en rolle som ikke var så god å befri seg fra. Jeg ble sett på som streng og kontrollerende av småbrødrene, forteller hun.

Yrkesaktiv mor

Begge foreldrene var yrkesaktive. Faren var dommer. Moren var utdannet filolog og underviste på Universitetet i Lund. Før moren flyttet til Sverige, jobbet hun for dansk Gyldendal, og var reisende lektor før hun flyttet til Lund. Hun reiste rundt i Sverige og underviste i dansk språk og kultur.

– Det må ha vært et utslag av nordismen som sto sterkt på den tida. Sånn fikk barn kjennskap til språkene fra nabolandene, det er jo en fin tanke. Dette var jo lenge før barne-tv.

– Det må ha vært uvanlig med en yrkesaktiv mor på den tida?

Bruzelius ler.

– Jeg tenkte ikke på det. For meg var det vanlig. Men det er klart at hvis jeg skulle sammenliknet mor med de andre mødrene, så var nok min mor den mest aktive. Hun var yrkeskvinne og foreningsmenneske på sin hals.

Som ung ville Bruzelius egentlig bli arkeolog. Men faren til en venninne hadde dette yrket, og da hun fikk se hvor mye han slet for å skaffe penger, slo hun det fra seg.

– Det har nok hatt noe å si for det yrket jeg valgte, samtidig som far arbeidet som dommer, sier hun.

I dag bor begge brødrene hennes i Lund i Sverige, og Bruzelius har mye kontakt med dem.

– Vi er en familie som liker å møtes.

Før barnehagene

– Hvorfor endte du selv opp i Norge?

Bruzelius slår det bort med hånden.

– Det var sentimentale grunner til det. Jeg giftet meg med en nordmann, en jurist, og så tenkte vi at det var lettere for meg å få meg jobb her, enn for han å jobbe i Sverige.

– Hvordan har det vært å kombinere yrkeslivet og familie?

– Det har gått fint. Jeg har bare ett barn, og barnefaren har stilt opp like mye som meg.

Bruzelius smiler.

– Men min erfaring med meg selv og fra andre kvinner, er at vi blir svært gode til å administrere vår egen tid.

Ifølge Bruzelius er hun den første ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet som har født barn i stillingen. Den gangen hadde man tre måneders barselpermisjon.

– Jeg og mannen min delte på permisjonen fra mai fram til sommerferien, sier hun.

Når høsten kom, plasserte de babyen hos en dagmamma, og etter hvert fikk de en praktikant hjemme. Bruzelius kniper sammen øynene.

Det var på den tida man måtte fattiggjøre seg for å få en barnehageplass. Men til slutt åpnet det seg en mulighet. Datteren fikk plass i en barnehage tilknyttet kvinne­kollektivet på Hovseter.

Et feministisk backlash

– Hvordan ser framtida for feminisme ut i Norge?

– På mange måter har vi ikke kommet oss helt siden feminismen hadde en backlash på 1990-tallet. Jeg synes det har stått veldig stille siden da. Vi står fortsatt på platået og kommer oss ikke helt videre. Hvor lenge har vi mast om likelønn? spør Bruzelius retorisk.

– Mange kvinner i helsesektoren sliter fremdeles med deltidsstillinger. Det er billigere for arbeidsgivere med tilkallingsvikarer.

Hun mener rettigheter vi har kjempet gjennom, er også under angrep.

– Det er viktig at det ikke blir tilbakefall. Tenk at det bare er et par år siden vi måtte kjempe for at alle leger skal henvise til abort.

Bruzelius trekker fram metoo-bevegelsen.

– Jeg tror metoo var en viktig øyeåpner for veldig mange. Man fikk innsikt i hva kvinner har blitt utsatt for. Hvis det bare var kvinner i kulturlivet som ble utsatt for dette, kunne man kanskje bare lukket øynene for det. Jeg synes det var fint at det kom fram at dette skjer på alle områder, også innenfor politikken, sier hun.

Bruzelius er også skeptisk til fordelingen av foreldrepermisjon mellom mor og far.

– Her bør kvinnene være forfordelt en særskilt periode. Man skal huske på at det tar tid for dem å komme seg etter en fødsel. Her er ikke menn og kvinner likestilte. Man bør ta særhensyn til mor slik at hun skal få tid til å restituere seg og få god kontakt med barnet.

Hjem til Skåne

Som høyesterettsdommer måtte Bruzelius sammen med kollegaer forklare seg om Fritz Moen-saken for Stortinget, etter at de hadde avslått gjenopptakelse av den ene saken mot Moen.

Moen ble dømt for to drap som han ikke begikk på 1970-tallet, som han endte med å frikjennes for etter sin død. Hun vil helst ikke snakke om saken.

– Den saken var av mange grunner svært vanskelig for meg og mine to meddommere. Jeg føler imidlertid ikke behov for å utdype, sier hun.

Når Klassekampen spør hva hun skulle gjort hvis hun ikke skulle være i arbeid, trekker Bruzelius på skuldrene, som om hun ikke er sikker på hva hun skal svare.

– Jeg kunne jo vært mer på hytta, kanskje padlet, og vært mer sammen med barnebarna. Datteren min sier at jeg bør sette av mer tid til det siste. Men jeg tror ikke jeg noensinne vil slutte å jobbe. Jeg skulle være veldig dårlig før jeg la inn årene.

I dag har Bruzelius et eget landsted i Skåne, nær barndomshjemmet. Bruzelius snakker varmt om det sørsvenske landskapet, jordbruksområder med svartjord og med klippete piltrær mellom jordene og bøkeskogene.

– Dit må jeg tilbake, jeg lengter etter det. Det er kanskje et alderdomstegn at man vil tilbake til det opprinnelige og være en del av det.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.15