Mandag 20. august 2018
RIGG I RAND: Hans-Peter Lindstrøm rigget seg godt til rette med maskin­parken sin utpå Høvikodden alt i starten av forrige uke, da vi besøkte ham under forberedelser til bestillingsverket «Blinded by the LEDs». FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
Elektronisk på Henie Onstad: Hans-Peter Lindstrøm fremfører bestillingsverk på kunstsenterets femtiårsfeiring denne uka.
Blendetidstegn
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?

INTERVJU

– Det er fint om tittelen ligger godt i munnen når du skal snakke om den. Men ofte går det seg til, både innholdet du skal legge inn i det og hvordan det klinger. Det blir som et bandnavn. «Ja, dette er det nye bandet mitt, Girlander.» Det høres utrolig døllt ut første gang du sier det, men etter hvert blir det kanskje kult, funderer Hans-Peter Lindstrøm seg frem til, en smule spørrende i tonen.

For han har akkurat innrømmet at Musikkmagasinets utsendte nettopp sådde en liten usikkerhet i ham. Når jeg i vår samtale om hans siste låt-slipp, og ikke minst bestillingsverket med samme navn som den er hentet fra, har referert til tittelen muntlig som blaindedd bai di ell-ai-diis. Selv har han nemlig tenkt på uttalen som di ledds. Så dette var en liten strek i regningen. Men så fryktelig farlig er det ikke. Dette har skjedd før. Han hadde heller ikke tenkt på at hans discofiserte album fra 2012, «Smalhans», på engelsk kunne oppfattes som et ordspill på «små hender», «small hands» – skiva kom tross alt ut i en pre-Trump-virkelighet.

Men hvor er så disse lysdiodene, hvem er blendet av dem og hvorfor? Vi kommer tilbake til de spørsmålene, men det er i hvert fall klart at det ikke er en direkte henvisning til en spektakulær lysforestilling, planlagt parallelt med eller i forkant av selve den musikalske prosessen i Jean Michel Jarre-stil. Det vil si, lysene blir ganske sikkert spektakulære, med den gamle raveren og etter hvert usedvanlig velrenommerte lysdesigneren Kyrre Heldal Karlsen bak spaker og projektorer. Han har visst tenkt å projisere noen greier på alle de fire veggene inne i den relativt ærverdige Studiosalen inne på kunstsenteret på Høvikodden, hvis femtiårsjubileum hele konsertforestillingen er et bestillingsverk til. Men noe mer enn det vet ikke Lindstrøm foreløpig, ikke før generalprøven en dag eller to før den første av tre forestillinger, kommende torsdag. Og slik foretrekker han det.

Fakta

Blinded by the leds

• Bestillingsverk til femtiårsjubilanten Henie Onstad Kunstsenter, fremføres på tre utsolgte konserter denne uka.

• Komponert og fremført live av produsent og artist Hans-Peter Lindstrøm, internasjonalt kjent i dansemusikkkretser under navnet Lindstrøm.

• Slo gjennom med den stildefinerende «I Feel Space» i 2005, har siden sluppet en lang rekke album, vunnet Spellemannsprisen fire ganger, og samarbeidet med en lang rekke artister, fra DJ-kollegaen Prins Thomas via norske musikere som Jenny Hval og Emil Nicolaisen, til legendariske Todd Rundgren.

Han ser på det litt som når han selv har fått i oppdrag å remikse artister, alene eller sammen med Prins Thomas (blant tidligere oppdragsgivere finner vi alt fra støyrockerne The Boredoms til Chemical Brothers, fra LCD Soundsystem til Lana Del Rey). Resultatet blir alltid best om det ikke følger så mange føringer med, om han i dette tilfelle lar Kyrre få arbeidsro til å gjøre det han selv kan best, på den måten han selv finner det mest interessant å løse oppdraget. Kanskje litt på samme måte som Lindstrøm raskt fant ut at han måtte legge vekk spørsmålet «hvorfor vil de ha meg til å gjøre dette?», da forespørselen om å skrive et verk for Henie Onstad kom forrige høst, i relativt høytidelig form som maskinskrevet brev i postkassen.

Fra en institusjon som definitivt har en historie verdt å markere, også innenfor en bredere norsk elektronisk musikkhistorie. Eller kanskje snarere en smalere en, via skikkelser som Arne Nordheim, som skrev bestillingsverket «Solitaire» til åpningen av HOK i 1968. Og det elektroniske musikkstudioet NSEM, en integrert del av selve senteret i noen hektiske, produktive år fra 1975-1978, under ledelse av Hal Clark.

– Det var noen som ropte etter meg på Øya i forrige uke; (etterligner en slags eplekjekk østlandsdialekt, journ.anm.) «Jasså, er det den nye Nordheim!?» Nei. Det e ikkje det altså, slår den relativt lakoniske og sindige rogalendingen i ham fast, der vi har satt oss ned ute i amfiteaterets trappetrinn, for en liten prat og en liten pause fra riggingen inne i Studiosalen, som altså er i full gang en og en halv uke før premierekvelden.

For det er litt av en rigg. På et relativt beskjedent podium midt i salen står de der, foreløpig ikke plugget inn i verken strøm eller mikser, men det vil vel ta omtrent en drøy dag, minst, bare å få orden på kablene. Fem relativt ubeskjedne, fullstappa stativer med synthesizere, keyboards, trommemaskiner, sequencere og diverse, inkludert et par nyinnkjøpte fire-spors portable kassettspillere. De skal brukes til å spille av det småplukket som ikke kan spilles live, eller trigges live der og da, på fysisk bånd. Til konserten han nettopp spilte på Øyafestivalen hadde han ikke med seg mer enn han kunne bære i armene bort til taxien hjem etterpå, med en laptop i sentrum for det beskjedne oppsettet. Slik har han kjørt konsertene sine i mange år, på festival- og klubbjobber verden over, etter det internasjonale gjennombruddet i etterkant av den moderne klubbklassikeren «I Feel Space» (2005), og skivene som har fulgt i etterkant: fire ordinære soloalbum frem til fjorårets «It’s Alright Between Us As It Is», fem til sju album til om vi tar med samarbeidsprosjekter, samlere og miks-album, samt et to- eller tresifret antall frittstående låter, remikser og kuriositeter.

Titt og ofte med et søkende, utforskende uttrykk, men stort sett alltid med beina grunnfestet i en dansegulvmusikkvirkelighet. Og Lindstrøm har heller ingen intensjoner om å bli elektronisk avantgardist for denne relativt arty anledningen. Han tenker at han ble bedt om å gjøre bestillingsverket nettopp i kraft av det han har gjort frem til nå. Derimot har prosessen frem til fremføringen denne uka vært en høyst kjærkommen anledning til å ta nødvendige grep i forhold til hvordan han gjør det han gjør.

– Etter at jeg er ferdig her, og flytter alt utstyret tilbake til studio igjen, kommer jeg ikke til å gå tilbake til den gamle måten å jobbe på, der jeg sitter foran Mac’en og starter opp Logic (velkjent musikkprogram, journ.anm.), begynner med trommene og legger på bass. Det vet jeg med meg selv. Det er litt som da jeg flyttet til Oslo, og var ferdig med å synge gospel i tensingmiljøet i Stavanger. Jeg klarte ikke å sette meg foran et piano uten å spille gospelakkorder. Da måtte jeg kjøpe meg en gitar, og begynne å spille på den i stedet. Så ble det veldig befriende da jeg noen år etterpå møtte en fyr som lagde all musikken sin på data, og jeg skjønte at det gikk an. Det handler om å bryte opp med gamle mønstre og tenkemåter.

Han sammenligner det med en dagjobb man er drittlei, eller et forhold som man vet er på hell. Man vet med seg selv at man må bryte opp, men man trenger en anledning. For eksempel et brev i postkassa fra et kunstsenter på Høvikodden.

– Man kjører seg ganske fort inn i et spor, der man blir litt satt og alt man lager blir litt likt, fordi man har de samme verktøyene fra gang til gang. Tidligere har jeg jobbet en del med å utforske mulighetene i software, eller med å utfordre form og strukturer, for eksempel ved å lage en julelåt som er 42 minutter lang … Men for øyeblikket er prosjektet å bryte ut av det digitale domenet. Jeg har alltid hatt masse synther, men egentlig ikke brukt de så mye. Nå som jeg faktisk bruker de ser jeg at det er så mye gøyere enn å jobbe «i maskinen». Begrensningene inspirerer meg, i forhold til det å ha uendelig med muligheter, det at man kan klippe og prosessere enhver lyd ut i det uendelige.

Og her har vi kanskje forbindelsen mellom det en fyr som Lindstrøm driver med, kontra den opprinnelige elektroniske musikken, laget i avantgardistiske lydlaboratorier som det som lå her ute på Høvikodden. De tilsynelatende uendelige mulighetene i den virtuelle verktøykassa, som paradoksalt nok også kan føles som en begrensning for en musiker som Hans-Peter Lindstrøm, kan i stor grad spores direkte tilbake til de teknologiske eksperimentene til eksentriske idealist-gründere som Don Buchla, han som bygde synthmodulene i det gamle studioet her ute. Men om man ser på samtiden, hvor resultatet av disse eksperimentene på et vis kan høres overalt i populærmusikken, og ikke minst i den elektroniske dansemusikken til folk som Lindstrøm:

Er dette selve virkeliggjørelsen av visjonene fra disse lydlaboratoriumene, eller en slags marerittversjon av dette?

– Når jeg ser dokumentarer om Henie Onstad og disse elektroniske studioene, der de sitter og forteller om Buchla-modulene sine og alt det der, tenker jeg for det første at det ser helt utrolig ut … det var jo nesten ingen som kunne betjene dem. Det virker veldig fremmedgjørende, på et vis. Det fremstår som en litt elitistisk greie. Det var vel ikke hvem som helst som bare kunne banke på døra til studioet der: «Jeg er hypp på å lage noe elektronisk musikk!» Man måtte ha en tekniker til å styre og ordne og programmere disse modulene. Mens i dag har man alt de hadde tilgjengelig der, pluss hundre eller tusen flere funksjoner for manipulering av lyd, på en hvilken som helst laptop, sier Lindstrøm.

Han ser en demokratisering ved at verktøyene er tilgjengelige for alle, og husker hvor vanvittig frigjørende det var da han selv oppdaget at han kunne «lage musikk på dataen». Han er fascinert av artister som kulthelten R. Stevie Moore fra åttitallet, hvis særegne, høyst hjemmemekka og personlige måte å angripe poplåtskriving på, var et direkte resultat av hvordan hjemmeopptaksoppstyr i form av såkalte portastudioer for kassettbånd spredte. For ikke å snakke om hvordan tilgjengeligheten av billig musikalsk forbrukerelektronikk fra Japan og Tyskland var selve forutsetningen for at sjangre som acid house eller techno kunne oppstå på steder som Chicago eller Detroit, føyer Musikkmagasinet til for vår regning. Og ja da, Lindstrøm synes alt dette er vel og bra. Men likevel ...

Her om dagen så han på internett et sted at den norske tangent-traveren Brynjulf Blix skulle selge sitt trofaste Fender Rhodes-elpiano.

– Da tenkte jeg at han sikkert har funnet en plugin eller en softsynth som han tenker gjør samme jobben. Hahaha. Sånn tenker faktisk mange musikkfolk fra hans generasjon, det vet jeg en del om, uten at jeg skal gå inn på navn og sånt. Folk som omtrent bygde miksebordene sine selv og var forkjempere for musikalsk innovasjon på syttitallet. Nå selger de den gamle konsollen, de har funnet en drøss med plugins til laptopen som de tenker kan gjøre det samme. Og jeg tenker at det er feil vei å gå. Det er ikke nødvendigvis alt det som er nytt som er best. Egentlig er det litt av tematikken for bestillingsverket mitt også! Man blir liksom blenda av alt som er nytt. Alt som er moderne. I dette tilfelle av de nye lyspærene, som er LED-pærene. Men det er ikke sikkert det er så mye bedre, ofte er det bra nok det man har. For meg blir det veldig tydelig når jeg ser hvordan ny teknologi blir brukt til det kjedsommelige. Men når jeg kjøpte en gammel fire-spors kassettopptaker til dette prosjektet, tenkte jeg oh shit, «her er det så mye jeg kan gjøre». De teksturene der … det er helt umulig å få til på en datamaskin. Alt til sin tid.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 22. august 2018 kl. 09.14
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.