Klassekampen.no
Lørdag 18. august 2018
FIKK KJEFT: Rasende innbyggere i Praha omringet stridsvognene og kranglet med russiske soldater og offiserer, som hadde fått vite av sine overordnede at de ville bli mottatt som venner. FOTO: CTK/SCAN-FOTO, NTB SCANPIX
Det er 50 år siden Sovjet-hæren slo ned det sosialistiske eksperimentet under Praha-våren:
FOLKETS HÅP BLE KNUST
Undersak

Tore Linné Eriksen: Ubotelig skade for venstresida

Det mest tragiske ved invasjonen 21. august 1968 var at den knuste reformkommunistenes arbeid for demokratisering av Tsjekkoslovakia. Invasjonen gjorde også ubotelig skade for venstresida i Norge og andre vestlige land, sier Tore Linné Eriksen.

I mai 1968 fylte han 23 år og ble samtidig valgt til leder av Det Norske Studentersamfund (DNS) i spissen for et bredt venstrestyre med medlemmer fra Sosialistisk Folkeparti, ungdomsorganisasjonen SUF, AUF og uavhengige. Året etter var han Sosialistisk Folkepartis (SF) førstekandidat i Oslo ved stortingsvalget, da SF mistet begge sine mandater.

– Vi fulgte levende med på reformpolitikken under Praha-våren, og hadde kontakter med tsjekkoslovakiske studenter og intellektuelle. Planen var å ha et stort DNS-møte i høstsemesteret, og vi hadde forberedende møte i Oslo med litteraturviteren og Kafka-kjenneren Eduard Goldstücker, som var leder av den tsjekkoslovakiske forfatterforeningen og en av Praha-vårens profiler. Men arrangementet ble omgjort til et protestmøte, forteller han.

Venstresidas oppsving og optimisme i 1968 møtte veggen med hendelsene 21. august og tida som fulgte.

– Mye gikk vår vei i tida før invasjonen. Protestene mot Vietnamkrigen vokste, studentopprøret i Paris var til stor inspirasjon, oberstkuppet i Hellas i 1967 og Portugals kolonikriger i Afrika vakte mye engasjement. Motstanden mot Nato og de nære norske båndene til USA hadde vind i seilene.

– Venstresida reagerte kraftig mot invasjonen, og vårt styre i DNS arrangerte den første tverrpolitiske demonstrasjonen til den sovjetiske ambassaden. Men ingenting hjalp. Den kalde krigen ble sementert, og vi ble revet med i et anti-sosialistisk dragsug som ble forsterket av en ensrettet og forstokket presse, og ikke minst NRK. SF falt som en stein på meningsmålingene, selv om det aldri var tvil om partiets protest mot det som skjedde, sier han.

Invasjonen brakte også høyrefolk ut i gatene, men Tore Linné Eriksen mener at de ikke hadde vist synderlig interesse for Praha-vårens politiske eksperimenter.

– Høyresida hadde ikke noe ønske om å lage kluss i fiendebildene eller å erstatte et kommunistisk diktatur med en demokratisk og folkelig sosialisme i land som Tsjekkoslovakia. Invasjonen bidro til å diskreditere sosialismen og stanse tilløpene til avspenning, og slik gikk den rett inn i høyresidas agenda.

SYMBOL: Nasjonalsymbolet Václavstatuen på den sentrale Václavplassen i Praha ble dekket av tsjekkoslovakiske og svarte flagg i dagene etter invasjonen. FOTO: CTK/SCAN-FOTO, NTB SCANPIX
TRASS: Det var ingen militær motstand mot invasjonsstyrkenes overmakt, men folk møtte stridsvognene med steinkasting og sivile protester i Praha sentrum i morgentimene 21. august 1968. FOTO: LIBOR HAJSKY, CTK/SCAN-FOTO, NTB SCANPIX
POPULÆR: Alexander Dubcek ble mottatt som en helt blant arbeiderne på fabrikk­besøk i Praha våren 1968 etter at han overtok som førstesekretær i kommunist­partiet i januar. FOTO: LIBOR HAJSKY, CTK/SCAN-FOTO, NTB SCANPIX
UFORSONLIG: Alexander Dubcek gjorde i månedene før invasjonen mange forsøk på å overbevise den sovjetiske partisjefen Leonid Bresjnev om at reformene i Tsjekko­slovakia ikke truet allianseforholdet og samarbeidet mellom østblokklandene. FOTO: CTK/SCAN-FOTO, NTB SCANPIX
Sjokk: Da Sovjetunionen rykket inn i Tsjekkoslovakia 21. august 1968, ble håpet om en demo­kratisk sosialisme knust.

Natta falt på 20. august 1968 da telefonen ringte hjemme hos fjernsynsdirektør Jiri Pelikan. Han satt i kommunistpartiets sentralkomité og tilhørte makteliten i Tsjekkoslovakia. Han skulle grytidlig opp neste morgen og svarte irritert at han ville ha fred for dårlige vitser, men snart hørte han lyden av transportfly på vei mot flyplassen. Han kom seg i klærne og dro til hovedkvarteret for Sentralkomiteen, der en sjokkert partiledelse samlet seg.

Blant alle 50-årsminner fra det sagnomsuste året 1968, står invasjonen i Tsjekkoslovakia natt til 21. august i en egen klasse. Mange militæraksjoner både før og etter har vært blodigere, mer langvarige og kostet langt flere menneskeliv, men de politiske sidene ved den sovjetstyrte invasjonen i et «kommunistisk broderland» var uten sidestykke. Et historisk eksperiment for å omdanne et totalitært ettpartistyre til en demokratisk og folkestyrt sosialisme ble knust, og tilbakeslagene for venstresida var uoverskuelige, langt utenfor Tsjekkoslovakias grenser.

Fakta:

21. AUGUST 1968

Natt til 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av store militærstyrker fra Sovjetunionen, Polen, DDR, Ungarn og Bulgaria.

• Landene var Tsjekkoslovakias allierte i Warszawapakten og utgjorde den sovjetstyrte «østblokken» under den kalde krigen.

• Romania var også med i militær­alliansen, men deltok ikke i invasjonen.

• Invasjonen slo ned den såkalte Praha-våren, en reformbevegelse for liberalisering og demokratisering.

• Praha-våren ble drevet fram av reformkrefter i kommunistpartiet, som fra januar 1968 var ledet av Alexander Dubcek.

• Tsjekkoslovakia var under sovjetisk kontroll fram til «fløyelsrevolusjonen» i november 1989, kort tid etter Berlin­murens fall.

De tre S-er

«Vi er villige til å begrave alle de gamle stridighetene. Hvis dere forsvarer prinsippene som det tsjekkoslovakiske folket har holdt hellig, de tre S-ene, så kan dere være sikre på at et samlet folk vil støtte dere.»

Dette skrev forfatteren Pavel Kohout i et opprop til ledelsen i kommunistpartiet, som fikk millioner av underskrifter i Tsjekkoslovakia sommeren 1968. De tre S-ene sto for: socialismus, suverenita, svoboda – sosialisme, suverenitet, frihet.

Sovjetunionens partileder Leonid Bresjnev var sterkt irritert da han møtte sin tsjekkoslovakiske kollega Alexander Dubcek til krisemøte i grensebyen Cierna i Tsjekkoslovakia 29. juli samme år. Han lurte på hva som var meningen med den nasjonalistiske og sjåvinistiske kampanjen i nabolandet. Dubcek forsikret at oppropet ikke hadde noe med partiet å gjøre. Han sa at det var en folkelig aksjon til støtte for reformpolitikken i landet, men tre uker seinere kom Bresjnevs svar.

Et militært lærestykke

Som militæraksjon var invasjonen i Tsjekkoslovakia tatt ut av læreboka, effektiv og perfekt samordnet som den var.

Tirsdagskvelden var fredelig på flyplassen Ruzyne, på slettelandet en mils vei utenfor Praha. Ved nitida gikk kveldens siste fly til Warszawa, og neste avgang – til Ankara – var etter midnatt. Det meste av trafikken gikk om morgenen. Flygelederne kunne slappe av, det eneste uvanlige var at et stort sovjetisk Antonov-fly landet ved halv elleve-tida etter avtale med fly­selskapet Aeroflot.

Noen feriekledde menn satt og røykte og drakk kaffe i avgangshallen. De var tidlig ute til Tyrkia-flyet, så det ut til, fram til de brått trakk våpen og forsvant. Samtidig kom flere svarte Volga-biler og kjørte ut til Aeroflot-flyet, og en gruppe menn gikk om bord.

«Turistene» fra avgangshallen banet seg vei til tårnet, rettet våpen mot flygelederne og kommanderte dem til å slå av radaren og andre apparater. Rett etter dalte et stort transportfly ned fra himmelen, og det fikk følge av en strøm av fly. Ut rullet stridsvogner og pansrede kjøretøy, mens kampfly i formasjon suste over hustakene i hovedstaden. Lufttrafikken ble styrt av spesialmannskaper som betjente elektronisk utstyr i Antonov-flyet, og kontroll over flyplassen var okkupantenes første mål.

Besatt av allierte

Strategiske steder i Praha ble besatt, mens væpnede soldater i den sovjetiske hæren marsjerte fra flyplassen inn mot byen. Samtidig rullet mer enn et dusin divisjoner inn over grensene fra alle kanter. Fra Øst-Tyskland i nordvest kom sovjetiske og østtyske divisjoner, fra Polen i nord var divisjonene polske og sovjetiske. Østfra gikk sovjet­styrkene inn i Slovakia, og fra Ungarn kom sovjetiske, ungarske og bulgarske tropper. Romania var eneste land i militæralliansen Warszawa­pakten som ikke deltok i invasjonen.

Tsjekkerne og slovakene ble bokstavelig talt tatt på senga, selv om det hadde vært en intens sabelrasling fra landets allierte i Sovjet-blokken i månedsvis. Siden militær motstand overhodet ikke var forberedt, var det også nytteløst. I stedet oppsto en spontan og kreativ sivil motstand.

Folk omringet stridsvognene på Václav-plassen midt i byen og kjeftet på sovjetiske offiserer og soldater som hadde fått høre av sine overordnede at de ville bli hilst velkommen av befolkningen. Ungdommer kastet stein på stridsvognene. Slagord ble malt, som «Lenin, du må våkne – Bresjnev har blitt gal», og navnene på landets ledere sto skrevet på husveggene. Skilt ble snudd for å forvirre okkupantene, og en fri kringkasting ble holdt i gang i mange dager med et sinnrikt system av sendemetoder.

Øyenvitner

Aftenpostens unge utenriksreporter Per Egil Hegge var på reportasjereise for A-magasinet sammen med foto­grafen Jan A. Martinsen. Kvelden 20. august var de i den slovakiske byen Kosice, langt øst i landet.

– Det var stille og fredelig. Vi snakket med folk i byen som endelig kunne si hva de mente og kunne puste fritt. Tidlig om morgenen 21. august ble vi vekt av flydur, jagerfly strøk i 50 meters høyde over hotellet; det var en ganske voldsom opplevelse. I radioen fikk vi vite hva som hadde skjedd i løpet av natta, forteller Hegge.

De reiste til den slovakiske hovedstaden Bratislava, som ligger nær grensa til Østerrike.

– Studenter viste oss et kors av murstein og blodflekker i veibanen, der en student var skutt og drept. Martinsen tok bilder rett under munningen på en sovjetisk stridsvogn. Vi dro til grensa, og Martinsen kom seg over til Østerrike med bildene, som seinere gikk verden rundt. Jeg fikk en drosjesjåfør til å kjøre meg til Praha. Han var heldigvis lokalkjent, og vi kom fram via de underligste småveier, fordi hovedveiene var sperret.

Hegge sier at befolkningen i Praha fryktløst ga uttrykk for hva de mente.

– Det var en spent og trykket stemning, men soldatene virket som de mest motløse, fordi de innså at de ikke var velkomne. Sovjetrusserne hadde ordre om å gå fram med lempe, for ikke å gjøre forholdet til sivilbefolkningen verre enn nødvendig. Da Alexander Dubcek og president Ludvik Svoboda hadde holdt sine kapitulasjonstaler noen dager seinere, spredde resignasjonen seg i befolkningen, og jeg reiste ganske utkjørt hjem.

På gråten

Alexander Dubcek var førstesekretær i kommunistpartiet og landets reelle toppleder. Statsminister var Oldrich Cerník, president var den gamle krigshelten Svoboda, og den respekterte partiveteranen Josef Smrkovský var president for nasjonalforsamlingen. Dubcek var på gråten da han innså at landet ble invadert av militæralliansen som Tsjekkoslovakia var medlem av og utbrøt:

«Da har de altså gjort det. At de kunne gjøre dette mot meg, som hele mitt liv har arbeidet for vennskapet mellom Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia.»

Presidiet i kommunistpartiets sentralkomité var sammenkalt. Det vedtok i mismot og stor forvirring en resolusjon som fordømte invasjonen som brudd på internasjonale normer og reglene for samarbeid i Warszawapakten. Partiledelsen var splittet, det var et stort mindretall, og det ble ikke satt i verk noen konkrete tiltak.

Invasjonen viste på en brutal måte hvor grensene gikk for avvikende synspunkter i den såkalte østblokken, der ledelsen av det sovjetiske kommunistpartiet hadde det avgjørende ordet. I løpet av «Praha-våren» 1968 slo Tsjekkoslovakia inn på en mer uavhengig kurs, og det unike var at reformene skjedde innad i kommunist­partiet.

Med menneskelig ansikt

Tsjekkoslovakias «sosialisme med et menneskelig ansikt» betydde opphevelse av sensuren, ytrings- og forsamlingsfrihet og politisk og økonomisk liberalisering. Det var utarbeidet et aksjonsprogram, men reformprosessen var i en tidlig fase, og det var ikke på dagsordenen å bryte ut av kommuniststatenes fellesskap i Warszawapakten eller den økonomiske samarbeidsorganisasjon Comecon. Inntil videre visste alle at dette var politisk umulig. Dubcek og hans kamerater forsikret sovjetlederne gang på gang om at allianseforholdet ikke var truet, uten at det hjalp.

De fleste tsjekkoslovakiske lederne i 1968 hadde sine første politiske erfaringer fra Nazi-Tysklands okkupasjon i 1938 og motstandskampen under krigen. Den røde hær frigjorde landet våren 1945, og kommunistpartiet var landets største ved frie valg i 1946. Lederne var overbeviste kommunister, og det gjorde et voldsomt inntrykk å se Sovjet-hæren rykke inn som okkupanter.

Ut over natta til 21. august ble et titall av de sentrale reformkommunistene sittende på Dubceks kontor for å drøfte situasjonen. De sovjetlojale parti­toppene hadde forlatt hovedkvarteret. Ved firetida om morgenen kjørte en svart Volga fra den sovjetiske ambassaden fram, fulgt av pansrede kjøre­tøyer. Sentralkomiteens bygning ble omringet av væpnede soldater. Offiserer og soldater tok seg inn i huset der den politiske makten var samlet.

Som en film

«Jeg så det hele fra vinduet; det var som en scene fra en film. Men jeg var fullstendig klar over at disse soldatene i sovjetiske uniformer, som jeg hadde sett første gang 9. mai 1945 og hilst med jubel og omfavnelser, og som seinere i fem år hadde vært mine venner, kamerater og svirebrødre, ikke var filmskuespillere. De kom ikke til å rette sine skytevåpen mot tsarens kadetter ved Vinterpalasset, men mot meg personlig», skriver Zdenek Mlynár, som var med i Sentralkomiteens sekretariat og en av Praha-vårens ideologer.

Soldater og offiserer banet seg vei til Dubceks kontor og siktet mot hodene til landets toppledere. Etter noen anspente timer, der veteranen Frantisek Kriegel la seg til å sove på gulvet bak Dubceks stol, ble Dubcek, Kriegel, Smrkovský og Josef Spacek tatt med av de sovjetiske soldatene. Sammen med statsminister Cerník og presidiets medlem Bohumil Simon ble de bortført til Moskva, der de ble fengslet og truet på livet.

Noen dager seinere reiste Mlynár og andre sentrale partifolk etter, for å delta i «forhandlinger» med sovjetlederne i Kreml.

Forhandlingene var ikke stort mer reelle enn riksrådsforhandlingene som Stortingets presidentskap førte med de tyske okkupantene i Norge sommeren 1940. Dubcek hadde hatt et nervesammenbrudd og kunne ikke delta i det som var av samtaler. Frantisek Kriegel ble holdt i fangenskap og mishandlet av det sovjetiske «vert­skapet».

Den tsjekkoslovakiske delegasjonen var splittet og besto for en stor del av kollaboratører som forgjeves hadde prøvd å stable på beina en ny «arbeider- og bonderegjering» i samarbeid med den sovjetiske ambassaden i Praha.

Om kvelden 26. august la sovjet­lederne på bordet en tekst, kjent og beryktet som Moskva-protokollen, som i realiteten var en kapitulasjonserklæring. Da delegasjonens medlemmer skulle avgjøre om de ville undertegne teksten, var stemningen trykket og spent og nærmest hysterisk, skriver Mlynár.

Han hadde bestemt seg for ikke å undertegne protokollen, men lot seg presse til å skifte mening. En av grunnene var frykten for blodbad i hjemlandet dersom sovjet­lederne kom til å tvinge sin vilje gjennom med militære midler mot en forsvarsløs sivilbefolkning. De hadde dessuten håp om å få beholde et visst spillerom for reformer.

Frantisek Kriegel var den eneste som standhaftig nektet å undertegne. «Hva kan de gjøre med meg? Sende meg til Sibir eller skyte meg? Det er jeg forberedt på, men jeg skriver ikke under», sa han da han fikk slutte seg til de andre. Også Dubcek vegret seg i siste øyeblikk for å skrive under, etter å ha blitt skjelt huden full av Leonid Bresjnev, men han gjorde det med skjelvende hender.

Dødsdommen

Mlynár beskriver hvordan han selv reiste seg og satte sitt navn under «dødsdommen over den demokratiske kommunistiske reformen i Tsjekkoslovakia», før de sovjetiske lederne gikk over til en heller grotesk seremoni med drinker, omfavnelser og de vanlige frasene om fred og brorskap.

Den 27. august kunne den slagne delegasjonen vende tilbake til Praha, der taler av Alexander Dubcek og Ludvik Svoboda prøvde å overbevise befolkningen om at alt ikke var tapt. Men skepsisen var stor. «Vi vil ikke leve på knærne», ropte noen. En kjent journalist skrev: «Fram til det øyeblikket da vi hørte president Svobodas tale og Moskva-kommunikeet, var vi, trass alle stridsvognene, en nasjon fri og ubeseiret. Men i det øyeblikket ble vi knust.»

Utover høsten pågikk forsøk på en normalisering. Alexander Dubcek fortsatte som partiets førstesekretær og prøvde sammen med sine allierte i partiet å redde stumpene fra Praha-våren. Men etter at studenten Jan Palach begikk selvmord ved å tenne på seg selv på Václav-plassen i januar 1969 og de spontane demonstrasjonene da Tsjekkoslovakia beseiret Sovjetunionen under VM i ishockey seinere på vinteren, satte de sovjetiske makthaverne i gang harde innstramminger som skulle vare i 20 år.

Dubcek ble avsatt som førstesekretær i april, og alle høye posisjoner ble overtatt av «betongkommunister» av samme type som styrte landene i østblokken. Etter et mellomspill som ambassadør i Tyrkia ble Dubcek ekskludert fra partiet og forvist til en jobb som skogvokter i hjemtraktene i Slovakia. Etter «fløyelsrevolusjonen» høsten 1989 ble han president for nasjonalforsamlingen.

«Praha-våren» står i historiebøkene som et begrep for tøværet og reformpolitikken i Tsjekkoslovakia. I virkeligheten var Praha-våren komplisert og sammensatt, preget av usikkerhet, dragkamper og kompromisser. Det var flere fløyer i partiet – de reformvillige, «sentristene» og de dogmatiske, som fulgte Moskva i tykt og tynt og advarte mot alle reformer som kunne rokke ved maktstrukturen.

Folket våknet

Det som gjorde Praha-våren til en av etterkrigstidas storslåtte bevegelser så lenge den fikk vare, var den enorme oppslutningen om reformpolitikken i befolkningen.

Folk ristet av seg apatien etter 20 års partidiktatur, med økonomisk stagnasjon og ufrihet. Kulturlivet blomstret opp, arbeiderne engasjerte seg, og med ett ga det mening å være partimedlem ut over å sikre egne interesser.

I motsetning til dagens stive høyrevind i Tsjekkia, Slovakia og landene i regionen, var ikke Praha-våren noe rop om kapitalisme og høyrepolitikk. Meningsmålinger sommeren 1968 viste overveldende støtte til et sosialistisk samfunnssystem, med pluralisme, tankefrihet og økonomisk modernisering med innslag av markeds­mekanismer.

Den briljante økonomen Ota Sik var en av hovedstrategene bak reformprogrammet, og han skriver at Praha-våren i realiteten tok til i løpet av 1963. Da begynte en ulmende misnøye å slå ut i en modigere kritikk av byråkrati og stagnasjon. Først skjedde dette i kulturarbeidernes miljøer, og etter hvert blant jurister, økonomer, samfunnsvitere og i deler av partiet. Det sto et vindu på gløtt fordi sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov hadde begynt å åpne for reformer, men dette ble slått igjen da Khrusjtsjov ble styrtet av Leonid Bresjnev høsten 1964.

Snøballen hadde likevel begynt å rulle, og fra 1966 begynte Ota Sik og andre reformatorer å få økende innflytelse innad i partiet. Nytt momentum oppsto fordi den fargeløse byråkraten Antonin Novotný, som var både førstesekretær i partiet og republikkens president, begynte å falle i unåde i Kreml.

Forfatterforeningens kongress i juni 1967 viste kraften i bevegelsen for endringer. Kjente forfattere som Milan Kundera, Ivan Klíma, Pavel Kohout, Ludvík Vaculík og ikke minst den seinere presidenten Václav Havel knyttet sin kritikk av den totalitære ettpartistaten til appeller om demokratisering.

Novotný ble avsatt som førstesekretær på møte i Sentralkomiteen 5. januar 1968, og erstattet av Alexander Dubcek som hadde hatt samme posisjon i det slovakiske partiet. Dubcek hadde ikke tilhørt de aktive reformkreftene og ble sett som en kompromisskandidat. Det hele virket som en palassrevolusjon, men maktskiftet var starten på et skred.

Den ukorrupte og hederlige Dubcek vant tsjekkernes hjerter etter en stor tale i Praha og omga seg med ideologer som utarbeidet omfattende reformprogrammer for økonomien, det politiske systemet og organisering av samfunnet. Blant dem var Ota Sik og Zdenek Mlynár, selv om begge var kritiske til Dubceks håndtering av reformprosessen og forholdet til Moskva. De mente han var for naiv og ettergivende, og at langt mer kunne vært gjort for å avverge invasjonen.

En annen sosialisme

Mange av hovedaktørene har gitt sine versjoner i memoarbøker, som viser at Praha-våren ikke var noe teselskap. Det var nok av rivalisering, politiske uenigheter og personlige motsetninger. Jiri Pelikan har i sin bok «En vår uten ende» likevel gitt en oppsummering som reformkommunister av ulike avskygninger trolig kunne samles om, når han beskriver hva som gikk tapt 21. august:

«Vi trenger bevis, konkrete eksempler på at en annen sosialisme er realiserbar. Praha-våren i 1968 var et forsøk i den retning. I åtte måneder beviste den at det er mulig med en sosialisme uten sensur og uten undertrykkelse, en sosialisme som har støtte fra et flertall av borgerne. Den beviste også at en sosialisme er mulig hvor produksjonsmidlene er sosialisert, men hvor det også er rom for initiativ fra bedrifter og arbeidere, og hvor vi ikke har noe absolutt statsmonopol. Det var en sosialisme nedenfra og oppover. Den var sikkert ikke feilfri. Det var en begynnelse, med mange feilgrep og nølende forsøk. Men retningen og tendensen var livskraftig, reell, konkret og i siste instans riktig».

alfs@klassekampen.no

Kilder: Jiri Pelikan: «En vår uten ende» (1975), Ota Sik: «Praha-våren – perestrojkaen som forsvant» (1988), Zdenek Mlynár: «Nattfrost» (1978), Colin Chapman: «21. august – overgrep mot Tsjekko­slovakia» (1968).

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.16