Lørdag 18. august 2018
ETTERDØNNINGAR: Guddal sin hovudperson fortel om tida etter ein alvorleg psykisk sjukdom. FOTO: ØYSTEIN HAARA
Eit stille løft
Undersida: Med eit både poetisk og essayistisk uttrykk er Anne Helene Guddal blant dei sterkaste stemmene i den unge litteraturen.

MELDING

Korleis hindre at den indre verda tek over for den ytre og blir til død? Spørsmålet tar utgangspunkt i ei av dei mange tankevekkjande sluttlinjene i Anne Helene Guddals roman «Nøkke­rosene», og summerer for meg opp kva hovudpersonen kjempar med i etterdønningane av ein periode med alvorleg psykisk sjukdom. Også tittelen gøymer ein angst for det som er under overflata: På første side seier mora til hovudpersonen at ho ikkje må symje blant nøkkerosene, for då kan ho vikle seg inn i dei lange røtene og bli dratt under vatn.

Hovudperson og forteljar har flytta heim til foreldra, og skamma knytt til livssituasjonen ho er i, kjem fram både gjennom at merksemda stadig går mot kva som skjer med skadedyr i hus og hage, og i eksplisitte formuleringar. Forteljaren huskar ei bestemt hending «som et tidlig eksempel på min grådighet og manglende selvdisiplin». Ho innser at ho var ei byrde for søstera i tida då ho var innlagt, og etter å ha tenkt på om psykiateren kan ha kjend avsky for den overvektige kroppen hennar, avsluttar ho: «Men nå tenker jeg at det var andre trekk ved meg enn fedmen som kunne by henne imot.» Slik demonstrerer Guddal den øydeleggjande dynamikken i depressiv tankegang: Dei mest nådelause slutningane verkar alltid som den høgaste sanninga. Vegen er kort til kjensla av å vere eit vesen som burde ha vore utrydda.

Fakta

ROMAN

Anne Helene Guddal

Nøkkerosene

Kolon forlag 2018, 96 sider

På sjukeheimen kor ho har fått arbeid, observerer ho døden på nært hald, og innimellom verkar det som om ho sjølv førebur seg på døden. Likevel er ho på veg opp igjen, og praktisk arbeid ser ut til å vere redninga; måke snø, strikke eller å vaske toalettet. Men tankane let henne ikkje kvile.

Å flytte inn på barnerommet som vaksen vekkjer både gamle minne og ein trong til å bli ferdig med fortida. Men det er knytt til sterk ambivalens. Forteljaren proklamerer at ho at ikkje er oppteken av draumar, likevel skildrar ho fleire av dei. «Hva skal jeg med minner», skriv ho, likevel dveler ho ved dei. Kjenslene er motsetnadsfylte, og ho mistenkjer denne delen av seg sjølv: «nostalgi nærmer seg noe skammelig, og farlig i ideologisk forstand». Kort sagt har ho fått ein knekk som har ramma både tilliten til språket, kjenslene og hennar tidlegare forståing av verda. Slike koplingar mellom psykisk tilstand og det politiske har prega tekstane til Guddal heilt sidan debuten med «Også det uforsonlige finnes» i 2014 og er noko av det som verkeleg gjer henne interessant i mine auge.

Då Guddal i 2015 vart peikt ut som ein av dei beste forfattarane under 35 år i kåringa gjort av Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival, var det på grunnlag av diktdebuten og essayistikk i tidsskriftet Vagant. Framleis er inntrykket av dette er hennar hovudsjangrar – også når det står roman på tittelbladet. Tekstane varierer i lengde frå éi linje til litt over tre sider, og observasjonane som glir over i refleksjon, gir ei form som liknar ei avansert form for dagbok, men ofte kjem det ei uventa vending mot slutten. I dei mest essayistiske tekstane blir språket av og til i overkant akademisk og bryt med stemninga elles i boka. Men i andre tekstar blir det eit biletleg og eit refleksivt nivå konsentrert på slåande vis.

Eit døme er teksten som startar med linja «Som i et stilleben står en asjett på nattbordet med et stykke vannmelon». Forteljaren fortel vidare korleis ho ofte legg seg rett etter Dags­revyen, og får assosiasjonar til avgjerande hendingar under 2. verdskrigen når ho ser tala 19.41 eller 19.42 på mobiltelefonen. Siste linje lyd: «Nå er alt håp ute for jødene, tenker jeg, og stiller vekkerklokka.» Kombinasjonen av det stiliserte måltidet på sengekanten, det sjukelege i at ei ung kvinne går til sengs så tidleg (som Proust!), og måten den indre tankeverda gjennomsyrar dei kvardagslege handlingane på – det er som om ei spegling i miniatyr av heile romanen.

Sjølv om Guddal har utvikla ei særeiga stemme, representerer ho nokre av dei mest påfallande særtrekka til den unge samtidslitteraturen. Ho skriv nær personleg erfaringar, noko bruken av eige namn i teksten gir ein indikasjon på, ho tematiserer psykiske vanskar, som har vore eit stort tema dei siste åra, og ho har eit sjangeroverskridande uttrykk. Ho ligg nærmare romanen enn to av dei store som opererer i liknande format, norske Inghill Johansen og amerikanske Lydia Davis, men dei beste tekstane står godt aleine. «Nøkkerosene» demonstrerer kor rikt kort­formatet kan vere, og at Guddal på sitt beste kombinerer eit høgt refleksjonsnivå med språkleg presisjon. Trass ambivalensen, skamma og det beskjedne formatet, går det difor ei løftande rørsle gjennom sidene.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. august 2018 kl. 10.15
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.