Her om dagen fikk jeg tilsendt en bok av en gammel bekjent som mente den kunne være til trøst og som en påminnelse om redaktørpostens forgjengelighet. Det var Nils Vogts bok fra 1913, «Under Frieles haand og paa egen», der han skriver om forgjengeren Christian Friele som var redaktør i Morgenbladet fra 1865 til 1893. Friele er en av norsk pressehistories mest markante og innflytelsesrike redaktører, som gjorde Morgenbladet til et konservativt kamporgan på regjeringens og embetsstandens side i de politiske stridighetene som endte med riksretten mot regjeringen Selmer i 1884. Han var en nær omgangsvenn med datidas mektigste, som for eksempel den styrtrike bankieren Thomas Heftye. Friele kan jeg en del om fra før, og jeg har alltid vært interessert i denne epoken i norsk historie. Likevel slås jeg av med hvilken kraft Friele og datidas maktelite forsvarte det bestående mot demokratiske reformer. Vogt beskriver hvordan det fra 1830-årene hadde oppstått «to hinanden uavhængige, ja på mange omraader, fiendtlige retninger, begge liberale». Vogt mener retningene kan beskrives gjennom navnene «Ueland og Schweigaard». Ole Gabriel Ueland kom på Stortinget sammen med en tallrik skare bønder i 1833 på det som ble kalt «bondestortinget». Han ble leder for bondeopposisjonen som blant annet arbeidet for lokalt selvstyre og større folkelig innslag i forvaltningen. I 1859 dannet han sammen Johan Sverdrup Reformforeningen, som var en forløper for partiet Venstre. Seinere overtok Søren Jaabæk langt på vei Uelands rolle.