Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Lokale musikere som møtte oss på havna på vei mot Gaza.

Leser daglig: Klassekampen, Aftenposten, og kjedelige manualer for å finne ut hvordan ting skal skrus sammen.

Politisk enkeltsak: Palestina og plast i havet.

Tror på: En bedre verden.

Forbilde: Alle dem som hver eneste dag går gjennom urett og likevel ikke gir opp.

Lydspor: The Doors – «Land Ho!»

Det verste du vet: Folk som kaster søppel i gata og på havet.

Det folk ikke vet om deg: Hva «25»-tatoveringen min betyr.

Du vet, man blir sjømann for å se verden, men ingen forteller deg at verden er Nordsjøen og Oslo­fjorden.

Herman Reksten, kapteinen på Ship to Gaza-båten Kårstein humrer og vifter henslengt mot fjorden foran seg. Verden måtte han heller se på frivillig basis. Reksten måtte si opp jobben som ferjeskipper i nettopp Oslofjorden for å bruke sommeren på sin tredje tur med organisasjonen Ship to Gaza.

Også denne gangen ble det full stopp før målet var nådd. Noen dager har gått siden han ble sendt hjem av israelske myndigheter. Båten og det medisinske utstyret den var lastet med, en gave til sykehuset i Gaza, står igjen i havna i Ashdod i Israel.

Vi går langs brygga ved Ulvøya for å finne båten til kompisen Jørgen «Jølle» Pedersen, som var kokk på Kårstein. Reksten ser seg litt om, prøver å huske hvor den ligger. Så spotter han en mast med palestinsk flagg i.

– Der, ja. Det var jo ikke så vanskelig.

Vi hopper om bord på en litt sliten seilbåt med klart sjørøverskutepreg. Noen tomme brusbokser og et askebeger står litt her og der. Reksten vipper opp en luke og stikker hodet ned under dekk.

– JØLLE?

Ingen svarer.

– Nei, han er ikke her. Men han sa han var på vei for en stund siden, opplyser Reksten om kompisen.

Fakta:
Herman Elias Reksten

Alder: 28.

Sivilstatus: Separert.

Bakgrunn: Fra Nesodden. Sjømann og utdannet navigatør.

Aktuell med: Kaptein på Ship to Gaza-skipet Kårstein, som skulle bryte den omstridte sjøblokaden mot Gaza og frakte medisinsk utstyr til sykehus der. Skipet ble bordet av israelske myndigheter og slept til havn før det nådde målet.

Vi setter oss på dekk. Det brune treverket har enkelte hvite malingsflekker som journalisten ser sitt snitt til å kommentere før båteier ankommer. Det er tydelig at det har vært et tema før.

– Hehe. Det må du gjerne si til ham, altså!

Vi penser heller inn på noe annet som har vært et tema for Reksten før: navnet hans. Er han i slekt med den kjente Bergens-rederen Hilmar Reksten?

– Det spørsmålet får jeg hver eneste gang jeg mønstrer på en ny båt. Jeg gjør det ganske enkelt og siterer min oldemor: Hilmar Reksten var ikke en ekte Reksten. Han var fra naboØEN!

Herman Reksten kommer altså fra den riktige Reksten-slekta: Den som stammer fra en øy på Vestlandet som bærer, eller i det minste skal ha båret, navnet Reksten.

– Dere er altså «the real thing»?

– Jepp. Det finnes bare to Reksten-slekter, og vi er de originale.

– Da skal vi få fram det, en gang for alle.

– Ja, det hadde vært fint.

Reksten ler, kaller sin mer kjente, avdøde navnebror en rik dust, og tenner en røyk.

Han har vokst opp på Nesodden, 30 meter fra havet. Sjøen var en del av oppveksten: alene i en jolle rundt i Oslofjorden, internasjonale seilaser med faren om sommeren. Det er flere grunner til at han valgte å bli sjømann, et noe uvanlig valg for en nesodding: nærhet til sjøen, frykt for rutiner – og at han gikk ned med en båt som 14-åring.

– Jeg var med i sjøspeiderne i Oslo, og vi skulle seile til England. Utenfor Nederland ble vi påkjørt av en båt som navigerte feil. Det var en ganske heftig opplevelse.

Han og resten av mannskapet ble plukket opp av redningsmannskap.

– Da jeg kom på land igjen, tenkte jeg at nå må jeg ta et valg: Enten må jeg lære meg hvordan man gjør dette her skikkelig, eller så må jeg gå på land og bli der. Det føltes veldig «enten eller».

– Hva gjorde at det ikke tippet i favør å bli landkrabbe?

– Landkrabber er kjedelige! Nei, det ble mye tenkning. Men jeg endte på at ok, dette skal jeg få til å gjøre på en trygg måte. Sju år med utdannelse seinere så sitter jeg her. Det er noe med å være på sjøen som gir en trygghetsfølelse.

Han tenker seg om, før han finner en sammenlikning journalisten kan forstå.

– Hvis du skriver en artikkel, sant, så venter du på en reaksjon. Du må vente. Det finnes flere mulige utfall av jobben du har gjort. På en båt får alt du gjør umiddelbare konsekvenser: trekker du i riktig tau, flytter båten seg akkurat slik du har planlagt. Flytter du på roret på et svært tankskip, flytter det seg med en gang. Det er en veldig kontrollfølelse i det, sier han.

– En av kollegaene dine i Ship to Gaza, SV-politiker Mikkel Grüner, beskrev deg til meg som «det klassiske symbolet på norsk sjøkultur». Er det riktig?

Reksten må le av påstanden, vet ikke helt om han er enig. Han forteller isteden at flere i Ship to Gaza ville at mannskapet skulle opptre i skipperluer. Han reiser seg og viser til eget antrekk. Slitte, grå jeans, en svart T-skjorte, grå joggesko. En sølvring i brusken i venstre øre.

– Da sa jeg bare til dem, hvis dere lurer på hvordan en sjømann ser ut, så er det sånn. Du trenger ikke rekvisitter for å se ut som en sjømann; vi ser akkurat sånn ut.

Den ene hånda har fått noen litt vindskeive tatoveringer. Én finger er dekket i streker. Tallet «25» har naboen tatovert på ham en sein kveld, kan Reksten fortelle. Klassekampen får kun vite betydningen av finger-strekene. Den andre er en historie som passer bedre over en flaske rom enn i et intervju, mener sjømannen.

– Det er et målebånd. Jeg ble lei av å lete etter det. Man gjør jo litt av hvert på en båt, så det blir fort bruk for sånt.

– Jeg trekker av dette slutningen at du er litt rotete?

– Det kan du gjøre med fullstendig sikkerhet. Å si noe annet ville være rein løgn.

Den unge sjømannen ler igjen. Han har jobbet i oljeindustrien, fire uker av og fire uker på, til oljekrisa førte til nedbemanninger over hele linja. Å leve på båt måneder i strekk, syntes han ikke var noe stort problem.

– Skilsmisseskift, er det ikke det de kaller det?

– Hehe, Jo. Jeg er jo 28 og skilt én gang allerede. Men det kan være fint også, altså, å få de naturlige pausene fra hverandre.

– Men blir det ikke kjedelig å jobbe sånn, og så ha fri en hel måned i strekk når ingen andre har det?

– Overhodet ikke! Det er en av grunnene til at jeg valgte dette yrket. Jeg synes det høres helt jævlig ut å gå på jobb hver dag. Stå opp klokka åtte. Ta morrabussen i rushtrafikk. Glede seg til hælja, som er knappe to dager, og så er det på’an igjen.

Han grøsser litt av bildet han maler av det normale arbeidslivet.

– Jeg liker å ha fri når jeg har fri, slippe å planlegge dagene så nøye. Og når man er på båten, går ting i ett. Man blir en liten familie, hvis man er så heldig å få fast jobb som sjømann.

Han forteller om håndverket, om sjøkulturen. Det er den som drev han til å være med på Ship to Gaza-aksjonene igjen og igjen. I tillegg til medisinsk utstyr, skulle Kårstein, selve båten, overleveres palestinske fiskere.

– Det finnes en egen solidaritet sjøfolk imellom. Det var aldri noe spørsmål om jeg ville støtte fiskerne i Gaza – det var en selvfølge. Jeg støtter dem, like mye som jeg støtter sjøfolk hvor som helst i verden.

Nesoddingen har en kort karriere i Sosialistisk Ungdom Nesodden bak seg. Likevel kommer det meste av det politiske engasjementet fra annet hold. Som trettenåring begynte han å vanke på Blitz i Oslo.

– Der fikk jeg en solid politisk utdannelse. Det handlet om likhet for alle. Jeg fikk øya opp for at det gikk an å gjøre ting utenfor den boksen du lærer om på skolen.

Med solidaritet for maritime kollegaer og bakgrunn fra Blitz, er det kanskje ikke rart det ble båtaktivist av Reksten. Men at han endte opp på akkurat Ship to Gaza for å vise solidaritet med palestinske fiskere, var drevet like mye av tilfeldighet som av engasjement – og kunne fort endt med å ikke bli noe av.

– Søsteren mi ringte meg en dag og sa at det lå en båt med noen politisk engasjerte folk i havn i Oslo. Det var Estelle, båten som seilte mot Gaza i 2012.

Reksten fattet interesse for prosjektet og ville gjerne se båten og møte disse politisk engasjerte folkene. Det rakk han ikke, før Estelle hadde forlatt Oslo.

Da kjørte søsteren ham til Kristiansand, i ens ærend for å få sett båten.

– Der fikk jeg komme om bord og se, men de hadde ikke bruk for meg på båten. Da vi var på vei hjem til Oslo, fikk jeg en telefon, der de bare sa «jo for faen, vi trenger én til»

Søsteren hans måtte hjem til Oslo og kunne ikke snu. Løsningen ble å haike tilbake til Kristiansand.

– Jeg drar aldri noe sted uten en stor, svart tusj, så jeg kan skrive haikeskilt. Det gikk akkurat, jeg kom vel fram i sekstida og kom meg på båten. Så var jeg borte i tre måneder.

Seinere ble det altså to turer til. Organisasjonen har mange aktivister som vil være med til Gaza, men få av dem er sjømenn. Når det kjøpes inn båter, handler det om å få mest mulig for pengene. Da trengs det folk som kan noe om båt. Selv om Reksten er utdannet navigatør, har det blitt mange timer med mekking i maskinrommet.

– Kårstein, for eksempel, var jo ikke bygget for forholdene vi seilte i. Den har vært fiskebåt i nord. Det ble en del trøbbel med kjøling da vannet holdt 20 grader, istedenfor de fire den var bygget for. Men med all ombyggingen vi gjorde underveis, hadde den blitt en flott gave til fiskerne i Gaza.

Han er oppgitt over hvordan aksjonene gang på gang fører til pågripelse av israelske myndigheter og påfølgende mediesirkus.

– Vi er i internasjonalt farvann, vi har ingen planer om å dra til Israel, og vi er fullstendig åpne om hvor og hva vi skal. Vi har all rett til å være der. Det er jo nesten latterlig, vi blir slept i havn i Israel mot vår vilje, og så beskylder de oss for ulovlig immigrasjon, sier han.

Selv om Ship to Gaza er et aktivist­prosjekt der noe av hensikten er å skape oppmerksomhet om leve­vilkårene i Palestina, bedyrer Reksten at målet alltid er å komme fram. Det ligger ingen egen gevinst i å bli stoppet og skape overskrifter om dem selv i Norge.

– Vi har jo kontakter som står klare til å ta imot gavene vi kommer med, selv om vi vet at sjansen er stor for at vi blir stoppet. Men det er klart, bidraget vårt er en brøkdel av det som egentlig trengs. Hadde blokaden blitt lettet, hadde det nok vært andre som ville tatt seg av det reint praktiske med å få varer inn og ut. Det ville vel vært kommersielle aktører, framfor en gjeng glade amatører.

– Fungerer prosjektet, når historien mest blir om at nordmenn blir utsatt for vold fra israelske myndigheter?

– Historien er at folk er sperret inne i Gaza. Jeg synes det er synd at den saken ikke er verdt noe i seg selv, at vi må inn og gjøre noe, å vise våre ansikter for å få oppmerksomhet. Det er to millioner ansikter der nede som hadde fortalt den historien mye bedre enn det jeg kan gjøre.

– Hvorfor fortsetter dere å prøve å nå fram, når det virker så lite opp­nåelig?

Kokken og båteier Jørgen Pedersen har nå kommet om bord og slått seg ned på dekk. Han svarer på spørs­målet omtrent i kor med Reksten:

– Man kan aldri gi opp. Man kan ikke glemme kameratene sine, bare fordi ting er vanskelig. Ingen viktige forandringer har skjedd uten at noen har kjempet litt for det først. Jo da, det har vært en del nederlag for oss i denne saken, men det har vært mange oppturer også.

Reksten er stort sett avslappet når han snakker – om alt annet enn Palestina og uretten han ser «sine egne» bli utsatt for. Praten går høyere og raskere når han forteller om bak­grunnen for å være med på Ship to Gaza: ulovlig havblokade, vold og urettferdig behandling av det palestinske folket. Manglende reaksjon fra norsk regjering. Havnen der Kårstein nå deler båtplass med palestinske konfiskerte fiskebåter.

– Det å leve ved et hav, og så bli fratatt retten til å bruke det … Det handler om menneskerettigheter. Man kan snakke om israelsk politikk til man blir grønn i skallen, men det overskygger det som ligger i bunnen: Det handler om urettferdighet. Hadde den norske stat vært mer aktiv i fordømming av det Israel driver med, hadde vi kanskje ikke måttet gjøre noe så ekstremt som å seile båt nesten 6000 sjømil fra Norge for å vise vår støtte.

– Hva tenker man når man blir bordet og fengslet? Blir man ikke redd?

– Det blir flåsete å si at man aldri er redd, men mest tenker du på dem som ikke har samme støtteapparat som deg. De vanlige folkene som bare skulle ut og fiske middag til familien sin.

Planene videre er uklare. Kanskje blir det en ny tur til Gaza etter hvert. Reksten jobber også med begynnelsen av en organisasjon for fiskeri­blokaden i Vest-Sahara. Men først må han skaffe seg en jobb, tjene seg opp litt penger.

Han finner endelig svaret på et spørsmål han fikk for godt over en time siden: Har han en hobby?

– Faen, kanskje jeg ikke har en hobby? Aktivisme er jo ekstremt slitsomt. Men kanskje en hobby ikke nødvendigvis må være avslappende.

– Altså, folk har crossfit som hobby, så jeg vet ikke …

– Ikke sant! Så ja, da er vel aktivisme hobbyen min. Å kjempe for rettferdighet. Selv om det ikke er noen avslapping i det.

norar@klassekampen.no

johnt@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.18