Klassekampen.no
Lørdag 11. august 2018
BLODIG ALVOR: Etter et halvt minutt med sprelling er grisen død. Deltakerne på selvbergingskurset på Allmogegården er enige om at det er nødvendig å vite hvordan dyr blir slaktet, om man ønsker å spise dem. Alt annet er hyklersk.
Dypt inne i de svenske skogene går folk på måneder lange kurs for å lære å klare seg selv:
SELVBERGING I KRISETIDER
TILBAKE TIL RØTTENE: Stadig flere svensker er interessert i den selvforsynende livsstilen. To av dem er Erika Hedman (til venstre) og datteren Edith Godwin. I dag skal de lære hvordan man bygger en veranda.
ENKLE KÅR: – I dag føles det som om mennesker eier hele jorda og gjør alt de har lyst til, sier ti år gamle Edith Godwin. Hjemme i Göteborg har hun en flott leilighet der hun bor med mamma. Her på gården deler de to ett rom.
PLUTO PÅ VEI: En gang i uka kjøres gårdens avfall til gjenbruk. I dag er vogna spent fast på Pluto, som blir fulgt på vei av Hannes Öckerman og Oscar Johnsson.
TID TIL RO: Kursdeltakerne er ofte rundt 30 år og bor i en av de større byene. Nå vil de leve på en ny og mer bærekraftig måte.
SLITEN HAMSTER: Kursdeltaker Hannes Öckerman er 30 år gammel, utdannet sivil­ingeniør og har brukt de siste årene på å arbeide som konsulent i Uppsala. Men han følte seg «fanget i et hamster­hjul».
Overleve: På svenske Allmogegården lærer folk å slakte griser, bygge hus og dyrke egne grønn­saker. De gjør det for å overleve klima­endringer og systemkollaps.

Hun har vært på vei hit lenge. Først tok Erika Hedman et kurs i å bygge et hønsehus. Så lærte hun å lage kompost etter en japansk metode. Og endelig tok hun et endagskurs i hvordan man høster med ljå. Den 37 år gamle svenske kvinnen vil gjerne leve mer miljøvennlig og samtidig forberede seg på livet i et radikalt annerledes samfunn når konsekvensene av klimaendringene kommer for alvor. Derfor ljåen, derfor hønse­huset, derfor komposten.

Men etter hvert eneste endagskurs ventet en tom følelse når Erika Hedman vendte tilbake til leiligheten i Göteborg. Da satt hun der med komposterings­kunnskapene sine og tenkte: «Hva skal jeg gjøre nå?»

Så nå har hun dratt langt ut i skogen.

Her står hun og balanserer på en stige som blir holdt på plass av tre kvinner i blå, rosa og grønne flanellsskjorter. Hun deltar på et elleve måneder langt høyskolekurs i hvordan man lever et mer selvforsynt liv. Og i dag skal hun og et par av de andre 14 kursdeltakerne lære hvordan man bygger en veranda.

– Skal jeg slå i spikeren her? spør Erika Hedman mens hun bøyer hodet bakover, så hun et kort øyeblikk holder på å miste balansen.

– Ja, men et par centimeter til høyre, svarer Maria Larsson, som sammen med sin mann, Bengt Sjöberg, eier gården de står midt i.

Fakta:

berg deg selv

• I en tid med klimakrise og generell framtidsangst ønsker mange å kunne mer om selvberging.

• Det er 21 kurs i «selvhushold» på svenske høyskoler.

• Den danske avisa Information har besøkt et av disse kursene, på Allmogegården ved Jönköping.

• Flere deltakere er inspirert av survivalismen, der såkalt preppere forbereder seg på alt fra økonomiske sammenbrudd til epidemier og naturkatastrofer ved å lagre mat og våpen.

• Survivalisme-bevegelsen startet i USA i 1929 etter krakket på Wall Street, men har tatt nye former siden den gang, og spredt seg til de fleste hjørner av USA – og helt til Skandinavia.

Allmogegården ser ut som noe fra Astrid Lindgrens «Emil fra Lønne­berget», med sine røde treplanker, hvite paneler og smårutete vinduer.

Den ligger et lite stykke utenfor byen Jönköping, der jordene virker uendelige.

Kvinnene i flanellsskjortene diskuterer om plankene til verandaen vender riktig vei, men kommer etter et par minutter fram til at det er riktig. Fire spiker seinere klatrer Erika Hedman ned fra stigen, tørker svetten av panna og setter det gule hørselsvernet opp i håret.

– Det handler om hvordan vi skal leve livet, og hvilken verden vi vil gi videre, sier hun og forklarer at hun har arbeidet som barnebokforfatter og fotograf. Datteren Edith Godwin på ti år løper over mot henne i gateguttehopp og setter en nyplukket gul blomst bak øret hennes.

– Jeg tenker at jeg reduserer fotavtrykket mitt her på jorda når jeg lever mer klimavennlig. Jeg ønsker å leve i samklang med naturen i stedet for å kjempe mot den og gjøre vold mot den, sier hun.

Kapitalismekritikk

Søker man på kurs i «självhus­hållning» – altså «selvforsyning» – på de svenske høyskolenes hjemmesider, kommer det 21 kurs. Et av dem er kurset ved Allmogegården, som har vært drevet i samarbeid med Mullsjö Folkhögskola siden januar 2017.

De fleste kursene er opprettet de siste årene og inneholder ord som «miljø», «bedre livsstil», «omstilling» og «bærekraft». Noen skriver om «overlevelse». Det er i samklang med den mørke, alvorlige tonen på Allmoge­gården, midt i det ellers idylliske landskapet.

Maria Larsson, som leder kurset på gården, flyttet hit i 2000. Hun forlot jobben som datatekniker i byen for et «bedre liv på landet».

– Hvem vil sitte på et kontor åtte timer om dagen når man kan få dette? sier hun og slår ut med armene.

Siden den gang har ambisjonene hennes vokst.

Det handler ikke bare om Maria Larsson lenger. Faktisk vil hun starte en grasrotbevegelse. Det er derfor hun og Bengt Sjöberg opprettet kurset i fjor.

– I samfunnet vårt bruker vi for mye av jordens ressurser, bare for at vi skal kunne sitte fast i dette kapitalistiske systemet og fortsette å fôre det kapitalistiske monsteret med vekst. Det er litt som å sitte på et tog man er på feil spor, sier hun.

– Enten blir man sittende eller så hopper man av.

De som deltar på kurset, er ofte omkring 30 år gamle og har med seg en annen utdannelse i bagasjen. De fleste har en jobb i en av de større byene, men nå vil de leve på en annen og mer bærekraftig måte. De kommer til gården for å lære seg den praktiske kunnskapen som kreves for å føre visjonene ut i livet, forklarer Maria Larsson.

– Men vi er ikke ekstremister, ler hun.

– Jeg bestilte faktisk en pizza i forrige uke, men da gjorde jeg også korsets tegn, sier hun og kysser fingrene sine, fører dem i et kors fra pannen, ned til brystet og så fra høyre til venstre side.

En annen tid

På den svenske gården er tida på mange måter annerledes enn i resten av samfunnet.

40 minutter etter at Erika Hedman og de andre kvinnene har gått i gang med å lage det som etter hvert skal bli til en veranda, har de spikret fast én planke. Det plager dem ikke, for «de rekker det de rekker», som hun sier. Slik er det alltid ved Allmogegården, mener hun.

Over gårdsplassen kommer Hannes Öckerman med to melkespann, som henger fra det åket som hviler på skuldrene hans og presser et sett lange dreadlocks ned mot ryggen. Han strekker ut den høyre hånda for å vinke til oss og smiler før han går inn i nabohuset, som også er gårdens meieri.

Der sitter en av de andre kurs­deltakerne, som Öckerman i dag skal lære opp. Det er rotasjonsprinsipp på gården, og fordi han fikk opplæring for en måned siden, er det nå hans tur til å gi kunnskapen videre.

De heller melken fra melkespannene og ned i en såkalt «pumpe­separator», som skal skille melk og fløte fra hverandre. Den går på håndkraft.

– Du bør opp i en runde i sekundet, sier Öckerman, og de tar tida med en Iphone som ligger på bordet ved siden av maskinen.

– Ja, flott, nå er det like før, sier han oppmuntrende når melka begynner å renne ned i skålen foran dem og skummer på toppen.

Han er 30 år gammel, utdannet sivilingeniør og har brukt de siste årene på å arbeide som konsulent i Uppsala. Men han følte seg «fanget i et hamster­hjul». Han flyttet derfor ut på gården – først og fremst for å leve mer miljøvennlig, men også fordi var redd for å bli ensom.

Og den frykten vokser seg bare større i et samfunn der idealet er å gjøre karriere, ha en fin bil, et flott hus og se bra ut. Alt sammen «individualistiske ting», som han sier.

– Jeg tror det er en fare for at det før eller seinere kommer en kollaps i samfunnet vårt. Om det er om 15 eller 50 år til, vet jeg ikke. Det er en grense for hva vi kan klare som menneskehet. Vi kan ikke vokse hele tida, verken som befolkning eller økonomisk. Det må kollapse før eller seinere, sier han.

Hannes Öckerman poengterer at han vil være bedre rustet til den framtida enn mange andre fordi han lærer å klare seg selv og produsere sin egen mat.

– Det kan ikke folk i byene, som han sier. Klokka 06.01 galer hanen første gang. Og klokka 07.00 står Erika Hedman klar med en ridehjelm på hodet. Stroppene dingler under haken. Dagens oppgave er å gi hestene sin daglige mosjon, som foregår i «hestenes hage» på én hektar.

Hesten hun skal ri på i dag, heter Caramela. Erika Hedman fester grimen og klatrer opp på en stein, slik at hun kan nå hesteryggen, før hun svinger seg på plass. Det samme prøver en av de andre kursdeltakerne, men hun går rett i bakken, som fortsatt er fuktig etter natta.

– Kom bort her, sier Erika Hedman.

– Den steinen var altfor liten, den her er bedre.

De ler litt, og hun lager en klikkelyd med høyre side av munnen, slik at Caramela begynner å gå framover.

– Alt skal gå stadig raskere i samfunnet vårt i dag, og vi bruker stadig mer ressurser. Før i tida hadde vi en annen oppfatning av tid, fordi alt gikk saktere. Jeg tror det vil være sunt hvis vi begynner å tenke slik igjen. Vi trenger ikke være så effektive, sier hun og tar en liten pause.

– Jeg blir sentimental av å snakke om disse tingene, sier Erika Hedman, mens den andre kursdeltakeren, som nå har kommet opp i hesten, rir opp på siden av henne og stryker henne over ryggen.

Et stykke bak dem kan de høre Maria Larsson som forsøker å være en veiviser. De skal gå til høyre, selv om hestene helst vil til venstre.

Hun snakker lavt, selv om hun er mange meter unna. Det eneste som kan overdøve henne, er fuglenes iherdige kvitring.

For Erika Hedman er det lett å identifisere seg med de såkalte prepperne, forteller hun. Det er en gruppe mennesker som forbereder seg på alt fra økonomiske sammenbrudd til epidemier og naturkatastrofer ved å lagre mat og våpen, gjerne i hjemme­snekrede bomberom.

Bevegelsen startet i USA i 1929 etter krakket på Wall Street, men har tatt nye former siden den gang og spredt seg til de fleste hjørner av USA – også til de rikeste avkrokene av Silicon Valley og New York – og helt til Skandinavia.

– Jeg kan få et sug i magen og tenke at jeg står midt i en krise, sier Hedman.

Hun legger til at mange preppere har et mer dystert framtidsbilde enn hun har. Hun har forståelse for ideen om å forberede seg. Siden samfunnet kommer til å forandre seg – på grunn av klimaendringer og fordi dagens samfunnssystemer kanskje ikke vil bestå – så vil hun ikke bo i Göteborg eller i en annen storby.

I stedet vil hun bo på landet, der hun kan dyrke sin egen mat og bygge sitt eget hus, sier hun mens hun sparker hælene forsiktig inn i hestens mørkebrune buk.

Griseslakting

Med et enkelt klikk går boltpistolen av.

I samme øyeblikk slipper Bengt Sjöberg grepet om grisens hode, slik at den faller om på sida. Beina spreller og banker inn i det mattrauet av metall som Hannes Öckerman nettopp har fylt med oppbløtt brød for å lokke fram grisene.

Det bråker ganske mye.

De to andre grisene, som står ved siden av, spiser ufortrødent videre.

Bengt Sjöberg, som er den andre eieren av gården, gir boltpistolen til en av de kursdeltakerne som ser på, og tar tak i en kniv. Han skjærer over grisens hals så blodet pumper ut og blander seg med søla.

Etter halvannet minutt ligger den døde grisen helt stille.

– Det er litt morsomt at den spreller sånn, sier en av kursdeltakerne.

– Men det gjør levende vesener. Det er kroppens måte å reagere på, sier Sjöberg dempet og ber dem ta fatt i grisens fire bein, slik at de kan legge den opp i en vogn og kjøre den til slakteriet.

– Faktisk har vi slaktet den seint. Normalt slakter man dem etter tre måneder, men denne var sju. Det er vel det man kan kalle slowfood, sier han mens han smiler.

De trekker grisen ned på slakteriet. På veien blir de enige om at det er nødvendig å vite hvordan dyr blir slaktet hvis man vil spise dem.

– Alt annet er hyklersk, konstaterer en av dem.

Farvel til politikken

Et par minutter over halv ett ringer klokka fra kjøkkenet. Hannes Öckerman går ut fra slakteriet og forbi griseinnvollene som nå ligger og glimter i sola. De skal graves ned eller ble til hønsefôr.

Lyden av disko siver ut fra kjøkkenvinduene, fra en Macbook som tilhører dagens kokk, 30 år gamle Niels Hansson. Med et kjøkkenhåndkle slengt over skulderen setter han åtte fat på bordet – åtte ulike retter.

Tidligere jobbet han som kokk og musiker i Göteborg, så det passer både ham og de andre, som ivrig skyfler maten over på tallerkenene sine.

Samtalen kommer inn på det forestående valget i Sverige, og Niels Hansson erklærer at han stemmer blankt, fordi «alle partier har flyttet seg inn i sentrum, og ingen vil noe».

Hannes Öckerman nikker:

– Jeg har tidligere vært medlem av Miljöpartiets ungdom. Mange av dem jeg kjenner fra partiet som har blitt valgt inn, har blitt mye mer mainstream.

Flere rundt om bordet stemmer i, og de er enige om at de aldri vil gå inn i politikken, men at de vil endre på det de selv kan gjøre noe med.

For eksempel å flytte ut på landet, der de kan dyrke sin egen mat og leve i små, lokale fellesskap.

Erika Hedman slår seg ned ved bordet. Hun tar telefonen ut av lommen og tar bildet maten på tallerkenen.

– Det ser herlig ut, sier hun.

Hannes Öckerman forklarer at han meldte seg ut av ungdomspartiet fordi han mente de ikke var idealistiske lenger.

– Jeg savnet det at de ville endre verden, sier han.

– Vi kan vise at livet handler om noe annet enn å tjene og bruke penger. Her på gården har vi en dass, og det går jo veldig fint. Hjemme i Göteborg hadde vi en flott leilighet, og alt så ut som noe fra et boligmagasin. Her har Edith og jeg ett rom. Vi trenger ikke mer, sier Erika Hedman begeistret.

27 år gamle Clas Walsten sitter på den andre siden av bordet og nikker. Han er den som har vært her lengst, bortsett fra de to eierne, fordi han har valgt å forlenge høyskoleoppholdet med et år.

– Jeg tror vi kan være med på å vise barn at et fritt valg ikke bare handler om hvilken jobb man skal ha, eller om man skal bo i enebolig eller leilighet. Det handler også om å velge at man kan bo på landet. Det er et alternativ de færreste barna vokser opp med i dag, sier han.

Privilegerte bønder

«Hei hei», roper Erika Hedmans datter Edith Godwin høyt da hun får øye på de andre, og slår ned støttebeinet til sin lilla sykkel. Hun har nettopp fått fri fra skolen, der de en gang imellom snakker om klimaendringer og ofte om å bo på gård. Det gjør mange av klassekameratene hennes nå. Det gjorde de ikke i Göteborg, som hun forklarer.

– Det ville være bedre hvis vi mennesker kanskje mer var som de første menneskene på jorda, uten masse biler. De passet bedre på jorda. I dag føles det som om mennesker eier hele jorda og gjør alt de har lyst til, sier hun når hun skal gjengi det de snakket om.

Temperaturen er i dag på 21 grader, og Edith Godwin har fått lov til å ta på seg årets første sommerkjole.

På føttene har hun fortsatt sine tunge vinterstøvler, så de tynne, bare beina stikker opp som lys på en fødselsdagskake.

– Må visst kjøpe et par nye sko til deg, sier Erika Hedman og rusker dattera i håret.

Utfordringen ved å skulle kjøpe et par nye støvler – eller nye ting generelt – er at man ikke tjener så mye penger på å være selvforsynt. Og selv om de to er enige om at de aldri skal flytte tilbake til byen, er Hedman overbevist om at hun må han en inntekt ved siden av gårdslivet.

– Vi er jo veldig privilegert. Vi har adgang til internett, og det gjør at vi kan flytte på landet fordi jeg fortsatt kan arbeide litt ved siden av, sier hun.

– Men helt ærlig, hvis jeg aldri kunne se en god film eller høre på musikk, så ville jeg også ha problemer med å bo her.

Det siste sier hun med et glis og legger til at hun før eller seinere må kjøpe en ny Iphone og en Macbook, for det kan hun «definitivt» ikke leve uten.

Og det er kanskje med på å under­streke en nødvendighet i den selv­forsynte livsstilens kunst. Nemlig kompromisset.

For selv om man har hoppet av toget, eller i hvert fall deler av det, er det vanskelig å melde seg helt ut.

feature@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.19