Klassekampen.no
Lørdag 11. august 2018
Både leger og pasienter trenger forutsigbarhet.
Vi trenger flere fastleger. Gi dem en fast jobb!
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Det er brudd i de årlige forhandlingene mellom staten og Den norske legeforening. I disse forhandlingene fastsettes de økonomiske rammene for privatpraktiserende leger. Legeforeningens president Marit Hermansen og leder av Allmennlegeforeningen, Tom Ole Øren, begrunner bruddet med krise i fastlegeordningen og behov for strakstiltak.

Bakgrunnen er rekrutteringssvikt, økt arbeidspress og ikke minst overføring av arbeidsoppgaver fra sykehusene til fastlegene uten tilsvarende ressurser. Statens tilbud tilsvarte en lønnsvekst på nivå med andre grupper i årets tariffoppgjør, samt et ekstraordinært tilskudd på 100 millioner kroner. Legeforeningen gikk til brudd på grunnlag av krav om et ekstraordinært tilskudd på minimum 280 millioner kroner.

Unge fastleger, særlig kvinner, har levert frustrerte vitnesbyrd og takket for seg i mediene. En aksjonsgruppe av fastleger skapte nylig oppmerksomhet med krav om normalisering av arbeidstiden og større økonomisk trygghet.

Fastlege og prosjektleder Tom Willy Christiansen var sentral i utformingen av fastlegeordningen i 2001. I fjor påpekte han at «det er uomgjengelig nødvendig å få sluset et stort antall nye fastleger inn i ordningen. Vi må regne med at en ny generasjon ønsker endring på flere områder – kortere arbeidsuke, akseptable vaktordninger, økt sosial trygghet med lønn under sykdom og rett til betalte permisjoner samt opparbeiding av egen fastlegeliste uten store investeringer» (Tidsskrift for Den norske legeforening 28. november 2017). Det er per dato ingen som er politisk uenige i at fastlegeordningen må styrkes. Stortingets helse-og sosialkomité har gitt regjeringen et evalueringsoppdrag som skal være ferdig i 2019 og som skal følges opp av en handlingsplan i 2020. Det er først da de store uenighetene om hvordan fastlegeordningen skal utvikles vil komme til syne.

Over 90 prosent av rundt 4800 norske fastleger er selvstendig næringsdrivende med kommunal avtale. Tallet på fastleger har økt jevnlig siden ordningen ble etablert, og mer enn befolkningsveksten i samme tidsrom. Gjennomsnittlig lengde på fastlegenes lister er synkende, og var i 2017 på 1106 personer.

Ifølge en ny inntekts- og kostnadsundersøkelse, bestilt av Legeforeningen, Kommunenes Sentralforbund og Helse- og omsorgsdepartementet, var den gjennomsnittlige inntekten fra ordinær drift for næringsdrivende fastleger i 2016 på 1.226.667 kroner, en økning på 13,8 prosent fra 2012.

En arbeidstidsundersøkelse basert på fastlegenes egenrapportering tilsier at de jobber i snitt 55,6 timer ukentlig. Da er alt arbeid medregnet, inkludert hjemmevakt og bakvakt, kurs, drift av praksis og annet legearbeid. Fastleger bruker likevel mer tid på hver enkelt pasient enn tidligere. Min erfarne kollega Gisle Roksund beskriver hvordan han har redusert sin liste fra 1700 til 1000 pasienter siden 2001, men har lengre arbeidsuker (Varden 5. august).

Hvorfor adresserer ingen den åpenbare problemstillingen knyttet til at fastlegene eier sin egen bedrift og derved stiller krav fra en helt annen posisjon enn ansatte leger og annet helsepersonell i sykehus og kommuner?

Myndighetene har et hovedansvar for å ivareta og utvikle fastlegeordningen. Men legenes egne organer må også stilles til ansvar for sitt historisk enøyde fokus på allmennpraksis som forretningsdrift og sin systematiske mistillit til den offentligheten de nå krever tiltak fra. Allmennlegenes fagforening har holdt laugsfanen høyt på vegne av legene som selvstendig næringsdrivende og vist liten interesse for å drøfte fast ansettelse på fast lønn som et reelt alternativ. Først når det brenner, ser man et behov for fastlønnede, dog tidsavgrensede utdanningsstillinger. Det eldre kolleger har fremhevet som det beste av to verdener – friheten ved å være sin egen arbeidsgiver kombinert med en sikker, høy, offentlig sponset inntekt – frister åpenbart ikke nye leger.

Å etablere seg som fastlege kan fort koste et par millioner kroner i en fase der man oftest også stifter familie. Som andre næringsdrivende må man deretter være villig til å investere tid og krefter til driften av praksis, og man står selvsagt uten det sikkerhetsnettet arbeidsmiljøloven tilbyr. Det er en interessant og fersk observasjon at faste stillinger for fastleger ser ut til å få søkere, mens legehjemler som er til salgs i samme område ikke får kjøpere.

Fastlegene har møtt unison forståelse i pressen for sine problemer. Det påfallende er mangelen på kritiske spørsmål. Når eksempelvis Aftenpostens kommentator Helene Skjeggestad kommenterer forhandlingsbruddet (29.06.18), har artikkelen form av en anekdotisk, emosjonell støtteerklæring til Skjeggestads egen unge fastlege som jobber 70 timer i uken på bekostning av familielivet og som sender sms til pasientene klokken 00.32.

Det siste fastlegene er tjent med er medlidenhet. Ingenting er mer egnet til å undergrave tillit og autoritet. Fastlegene er dessuten glade i faget og pasientene.

Derimot trenger vi en mer offensiv debatt om formatet fastlegene jobber i.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 08.57