Klassekampen.no
Lørdag 11. august 2018
Både rett og galt om vitenskap

AVKOLONISERING AV AKADEMIA

Debatten om avkolonisering av akademia ruller videre, og Bjørn Vassnes gir sin vurdering gjennom Viten-spalten den 9. august. Jeg er både enig og uenig med Vassnes, et både/og som finner ankerfeste i hans kommentar.

På den ene siden spisser han vitenskapen til en metode. Nå kan dette diskuteres. Selv i den harde naturvitenskapen vil vi finne brytninger om hvordan en best kan gå fram for å etablere kunnskap. Men greit nok: jeg tar poenget, og aksepterer at visse grunnprosedyrer i den lovsøkende vitenskapen må aksepteres, uavhengig av hvor i verden forskeren befinner seg.

På den andre siden, og dette er viktigere her, beskriver Vassnes vitenskapen som «en kollektiv praksis, der teori, observasjoner og eksperimenter ses i sammenheng, og der rådende sannheter hele tiden utfordres av kritisk tenkning og diskusjon». Les ordene en gang til. Dette favner åpenbart mye mer enn bare en metode. Det handler om mennesker med varierte livserfaringer, som trer inn i et kollektivt praksisfelt, som samhandler og brytes mot hverandre, som ser ting i sammenheng, som tenker kritisk og utfordrer til debatt.

Vi kan ikke snakke seriøst om dette uten å akseptere at den kollektive praksisen vil kunne romme faktorer som kultur, makt, diskurser og den slags.

Hvilke forskningsprosjekt tildeles ressurser? Hvilke teorier ligger til grunn for prosjektenes forskningsdesign? Hvor kommer teoriene fra? Er de kontroversielle eller uproblematiske i den sammenhengen forskerne befinner seg innenfor? Hvordan formuleres forskningsspørsmålet? Hvor vendes blikket når data skal hentes inn? Hvordan bearbeides, ordnes, tolkes og analyseres de innsamlede dataene? På hvilket tidspunkt kobles andre forskere inn, og hvem kobles inn når? Hvordan deles nye funn, og hvem siteres for å understøtte det en formidler? Hva slags type respons får en, fra innsiden så vel som utsiden av forskningsfeltet? Er de som er kritiske eller entusiastiske kun opptatt av kunnskapen, eller har de en annen agenda?

Den som påstår at slike spørsmål ikke er relevante for å forstå vitenskapsprosessen, viser kunnskapsforakt. Det kan virke som om en bevisst ser en annen vei, fordi en vil tviholde på ideen om en ren vitenskap som utøves hinsides alt annet, preget kun av rasjonelle metoder og kjølig fornuft.

Å framholde betydningen av kultur, makt og diskurser er ikke relativisme, det er å ta på alvor at etableringen og spredningen av kunnskap er et komplekst fenomen der en rekke ulike nivå samspiller med hverandre. Å avfeie sånt med stråmannen «postmodernisme», er useriøst. Om en avstår fra å ta innover seg et nivå av virkeligheten, bare fordi en selv ikke ser eller forstår den, fremmer en vel strengt tatt en uvitenskapelig holdning.

svein.hammer@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 08.57