Bøker kan være viktigere for forfatteren å skrive enn for leseren å lese; «Øynene i ørkenen» er en slik bok. Det er ikke vanskelig å forstå, ja, til og med føle sympati for at John Erik Riley velger å bruke nærmere 700 sider på å formidle et stoff som kunne ha gitt et ok essay på 100–150 sider, men prisen han betaler for halsstarrigheten sin, er høy: Den tematisk strengt enhetlige sammenstillingen av essay, reiseskildring og utklippsbok, med tallrike svarthvitt-fotografier innsydd i teksten på en måte som minner om Sebald, blir i lange partier nærmest demonstrativt kjedelig, og jeg har vondt for å tro at forfatteren ikke vet det selv.