Klassekampen.no
Lørdag 11. august 2018
BOKHØST: Svanger med kritikk.
Bøker kritikere ikke liker, blir raskt gjort til symptom på en beklagelig tendens.
En trend ser dagens lys

I Tarjei Vesaas’ roman «Kvinnor ropar heim» (1935) blir Per Bufast jagd utendørs av kvinnene på gården mens kona Signe ligger og føder tvillinger. Dette er ikke noe for en mann. Per trasker omkring i skogen og ser at naturens skapninger også er travelt opptatt med reproduksjon; linerla bygger reir, og haren får unger. Og det er nettopp naturen kvinnene også representerer, der de klemmer ut unger og pumper ut melk over en lav sko: «Kvinnor og mjølk og ungar. Sprutande mjølk og ungar.»

Kanskje kvinnene hadde gjort klokt i å la Per få ta del i fødselen, den av livets kanskje mest grunnleggende erfaringer som vi menn er avskåret fra (siden vi, i likhet med så mye annet ubehagelig, ikke husker vår egen). Per blir i hvert fall rasende på kvinne­kollektivet som smiler vitende og holder ham utenfor. Nå er vi, som lesere, invitert inn, men det er ikke alle som vil være med.

I essayet «Ny i livet» i vår (Bokmagasinet 24. februar) etterlyste kollega Silje Bekeng-Flemmen flere litterære framstillinger av graviditet, barsel- og småbarnstid, ut fra det ubestridelige faktum at dette angår alle mennesker. Lite visste vel Bekeng-Flemmen om at bøkene hun etterlyste allerede var på vei: Under overskriften «Barselromanene kommer» kunne Klassekampen i juli melde om fem høstbøker om graviditet og fødsel, tre av dem bare på Forlaget Oktober – og da var Edvard Hoems kommende «Jordmor på jorda» utelatt.

Det er en naturlov at en kritiker ikke trenger mer enn tre eksemp­ler på lignende tematikk for å peke ut en trend, og det er ingen Vesaask vitalisme Endre Ruset kan melde om da han i Dagbladet forrige lørdag varsler «den store barselbølgen» som treffer bokhøsten «som en tsunami av brystmelk».

La oss slå det fast allerede her: At svangerskap, fødsel og moderskap blir tematisert mer, er en god ting; det sier også Ruset seg enig i. Ankepunktet ser ut til å være at han mener de aktuelle barsel­romanene ikke er gode nok, og dette er det blant kritikerens arbeidsoppgaver å påpeke.

Ruset roter imidlertid til argumentasjonen ved å gjøre bøkene han ikke liker, til symptomer på en beklagelig tendens blant samtids­forfatterne. Han skriver at bøkene er språklig konvensjonelle og for like stilmessig, men karakteriserer dem likevel negativt ut fra hva de handler om: «Velkommen til den navlestreng­beskuende litteraturen.»

Hvis problemet er den litterære kvaliteten, hvorfor da skrive så nedlatende om tematikken? Når Madeleine Schultz i Agendamagasin onsdag antyder – muligens urettferdig – at Rusets kritikk bunner i menns tradisjonelle motvilje mot å lese om kvinnelige erfaringer, må Ruset skylde seg selv.

Med bare ett eksempel hindrer kritikerreglene meg i å identifisere en beklagelig tendens i høstens litteraturkritikk, men jeg har tidligere observert at trangen til å oppdage og påpeke trender, kan gjøre at kritikere overfører negativ kritikk av ett verk over på andre bøker som med rimelighet kan sammenlignes, eller at bøker anklages for mangel på originalitet og oppfinnsomhet fordi det tilfeldigvis kommer andre utgivelser med lignende tematikk på samme tid.

La meg derfor innlede høsten i Bokmagasinet med en kritikeroppfordring: Tegn gjerne opp korte og lange linjer i samtidslitteraturen – sånt bidrar til forståelse av både tidsånd og litteraturhistorie – men forsøk likevel å vurdere det enkelte verk på egne premisser.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 08.58