Klassekampen.no
Fredag 10. august 2018
NARSISSISME
Trangen til å skinne og vinne
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Hvordan kan vi gjøre opprør mot en narsissistisk kultur?

Vi starter våre liv som sårbare og selvsentrerte skapninger. Det er helt naturlig at vi der og da trenger å speiles, som det heter, trenger at våre behov og følelser fanges opp og reageres på.

Men så er det meningen at vi gradvis skal lære å ta andres perspektiv også, utvikle empati og innlevelse, trenes i å måtte vente, ikke få alt vi vil ha – at vi rett og slett skal lære å tåle å spille annenfiolin også, ikke alltid være viktige.

Vi kan riktignok ha en ganske selvsentrert fase i tenårene også – det er nesten som en «tidlig barndom nummer to» ved inngangen til voksenlivet.

Hos den ene lille prosenten blant oss som oppfyller kriteriene for narsissistisk personlighets­forstyrrelse, har mye av dette gått galt. Vi vet ikke akkurat hva som skaper forstyrrelsen og antar vel at det er en kombinasjon av biologisk sårbarhet og store mangler i disse tidlige sam­spillene. Man ser for seg at dypest hos narsissistiske mennesker ligger en stor usikkerhet, sårhet, et nesten umettelig behov for å bekreftes av andre.

Hos narsissistisk forstyrrede er det på et vis to hovedposisjoner: en oppblåst, arrogant, med storhetsforestillinger og ønske om både publikum og særrettigheter – og en skamfull, «utblåst», depressiv. Noen veksler mellom posisjonene. Begge ønsker mer enn noe å få positiv oppmerksomhet og bekreftelse, og begge er preget av en selvsentrert mangel på empati og oppriktig interesse for andre. De har både et forstyrret bilde av seg selv og forstyrret evne til intimitet, i betydningen nærhet, gjensidighet og dybde.

Det typiske ved en personlighetsforstyrret er at posisjonen ikke er valgt – på de fleste livsområder kan de ikke fungere på andre måter, uavhengig av hvilke miljøer de er i, og hvem de får relasjoner til.

Når ikke-fagfolk leser psykiatriske diagnosekriterier, går de lett i to feller: Enten «gjenkjenner» de en partner, slektning, nabo eller sjef og «fastslår» at vedkommende må ha en bestemt diagnose – eller kjenner de seg selv igjen i beskrivelsene og får angst for at de «sikkert» har diagnosen. Unngå begge! Diagnose­arbeid er av mange grunner spesialistarbeid, og personlighetsforstyrrelser er alvorlige. Samtidig er det hele et spørsmål om grad og omfang – det betyr at de fleste av oss har «en liten rem av huden» av mange diagnoser, uten at dette på noen måte vil si at vi opp­fyller kriteriene.

Men det at vi har «en rem av huden», er kanskje særlig interessant når det kommer til nettopp narsissisme. Vi kan alle på noen områder og til en viss grad, i enkelte livsfaser, innta en nokså narsissistisk posisjon, for å si det sånn. Den viktigste forskjellen er at vi som ikke med rimelighet bør få diagnosen, er i stand til å fungere på andre og sunnere måter – når vi er igjennom livskrisen, når vi slutter å misbruke rusmidler, når vi kommer oss vekk fra miljøer som framelsker det narsissistiske i oss.

Men hvis vi trekker fram noen av narsissismekriteriene, er ikke følgende nokså gjenkjennbart: Å hige etter å være i sentrum, etter å få applaus og likes, å være selvsentrert, og lite empatisk overfor andre, å opptre arrogant, kritisk og krevende, å drømme om å være noe helt spesielt, å være perfeksjonistisk, intenst opptatt av egen selvframføring og eget ytre, å være konkurrerende også privat, også når det ikke er viktig, å bli misunnelig på særlig vakre eller dyktige mennesker, å bli krenket når man føler seg oversett.

Det er kort sagt gode grunner til at forfattere helt siden 1970-tallet har skrevet bøker om vår narsissistiske vestlige kultur og prøvd å «stille diagnose» på samfunnet – noe som selvfølgelig alltid vil halte litt. Alexander Lowen og Christopher Lasch skrev om det svært tidlig, mens Jean Twenge og W. Keith Campbell er av de nyeste og kom med en bok om «Den narsissistiske epidemien» i 2009.

Dette betyr ikke at vi er i ferd med å få mange flere med narsissistisk personlighets­forstyrrelse. Det betyr heller noe à la at vi holder oss med mange narsissistiske forbilder. Vi godtar mer enn før narsissistiske væremåter og vi holder oss mye mer enn før med verdier som minner om narsissisters: en perfeksjonistisk holdning, en intens streben etter at alt ytre og materielt skal skinne og imponere, enten det er fitness-kropper eller doktorgrader eller utsøkt hjemmeinnredning vi er besatt av.

Og denne kulturelle narsissismen rammer tilsynelatende på tvers av kjønn, alder, politisk syn og klasse­bakgrunn.

Kjenner vi oss igjen? Vi burde, for bildet er nærmest overtydelig. Det er ubehagelig, men ikke minst vi godt voksne, som er våre ungdommers største forbilder og som beveger ressursene og setter dags­orden, vi vil før eller siden måtte gjøre en stor jobb med å vikle oss ut av følgene av den kulturelle narsissismen vi har latt innta samfunnet vårt. Det krever ofre, vilje til å gå på tvers, føle seg mindre, gi slipp på grandiose drømmer – vilje til å spille litt mindre førstefiolin, vilje til mer empati.

Jeg møter mange unge som spontant sier at de tror foreldrene elsker dem for deres prestasjoner, inkludert «prestasjonen» å være pen og veltrent. Og jeg møter svært mange foreldre som forteller opprømt om barnas skolekarakterer eller idrettstalent, vanligvis uten å se at de selv bare trengte å prestere halv­parten så godt da de var unge, eller at barnas evne til å skinne og vinne, nærer foreldrenes egen perfeksjonisme.

Jeg tror ikke de vil barna vondt når de snakker om å «ikke kaste bort talentene sine». Men det gjør barna vondt! Vi har bare begynt å tro at det må være sånn, at det er bra.

En ung voksen mann hadde brukt sitt eget mattetalent helt frivillig og fått en flott utdanning og en god jobb. Det hele hadde vært lystbetont og var åpenbart riktig for ham. Men han måtte utforske i terapien hvorfor mors og fars voldsomme beundring og skryt til kreti og pleti gjorde ham så rasende. Han fant ut at det dreide seg om følelsen av å bli tingliggjort, gjort til «en pokal på mors og fars peishylle». Det var så ubehagelig at han nesten ikke orket å besøke dem.

Vi kunne fortsette, for det er tegn til dette nesten overalt. Men hva i all verden kan vi gjøre for å fri oss fra det, hvis vi virkelig vil?

Noen enkel oppskrift fins ikke, særlig fordi ethvert mottrekk i øyeblikket er å gå på tvers av kulturen og menneskene rundt oss.

Få av oss liker den posisjonen. Det er likevel viktig å få «en visjon om noe bedre», for å stjele en gammel feminist­formulering.

Og da kan vi for eksempel tenke på det vi kan kalle utmeldte steder og miljøer, som mange av oss innimellom støter på. Hvordan kjenner du deg når du møter slike? Personlig kjenner jeg meg uendelig rolig, trygg og autentisk, tilstedeværende og glad. Så deilig synes jeg det er at det gir meg mot til å prøve å stå for litt privat motkultur.

Hvorfor kan det kjennes så deilig å melde seg ut litt av det ytrestyrte og perfeksjonistiske, det konkurrerende og kritiske? Jeg tror en hovedgrunn er at vi i et narsissistisk samfunn maler oss inn i et hjørne: Vi strever sånn etter å lykkes, blant annet for å føle oss respektert og godtatt, at vi mister kontakt med oss selv og hverandre underveis, i travelhet, konkurranse og overflater.

Men den tryggheten og følelsen av tilhørighet som vi alle naturlig søker – fordi den er et grunnleggende menneskelig behov – den krever jo nettopp at vi kjenner oss sett og godtatt på ordentlig, og at den andre viser et sant ansikt for oss, for bare da oppstår virkelig kontakt. Til­hørigheten, kontakten og bekreftelsen vi alle trenger, søker vi dermed på måter som undergraver akkurat det samme.

Det fins vel i de flestes liv små oaser av utmeldthet og autentisk liv. Bare oppriktig refleksjon og selvgransking kan gi oss mer av dette.

Jeg kan komme med noen små, enkle forslag, selv om du kanskje har lurere ideer selv?

Å gi hverandre mindre ros for det ytre og mer for det indre.

Å jobbe aktivt med egen evne til empati med en selv og andre, og hjelpe barna til det samme. Det er mulig.

Å legge lista merkbart lavere på områder hvor folk ofte konkurrerer på meningsløse måter. (Hvor fin må vennemiddagen være, og så videre.)

Å aktivt gå imot «lister» på meningsløse områder («50 beste bøker», «100 vakreste kvinner», «Best kledte politikere») – mangfold er framtidas stikkord!

Å insistere på å få se ikke-strømlinje­formede mennesker i billedmediene.

Når perfeksjonismen slipper taket i oss, velger vi klokere og gleder oss mer over det vi gjør. Å være i flyt, en slags lykketilstand mens man jobber med noe, er jo nettopp preget av at man glemmer seg selv. Det er forskjell på å ikke våge å kreve sin rett og å jobbe med å bli mindre egostyrt.

Paradoksalt nok presterer vi ofte mye bedre når vi legger vårt ego til side, men det er ikke derfor vi skal gjøre det.

Vi skal trene på å legge ego­sentrisme, perfeksjonisme og meningsløs konkurranse til side fordi det vil gjøre oss mye lykkeligere.

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.20