Klassekampen.no
Fredag 10. august 2018
I SPANIA: Gerda Grepp i bilen med Nordahl Grieg (t.v.) og den tyske eksilforfatter Ludwig Renn (t.h.) i 1937. Kilde: Deutsches Bundesarchiv
FAMILIEHISTORIE
Triumfer og tragedier
POLITIKK: Rachel og Kyrre Grepp var begge markante Arbeiderparti-­politikere. KILDE: NTB SCANPIX OG ARBARK
Kyrre Grepp, 1921.
KARIKATUR: Den nye ledelsen i Arbeiderpartiet, Olav Scheflo, Martin Tranmæl og Kyrre Grepp, tegnet i Hvepsen. kilde: arbark
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Revolusjon, krig, teater og tuberkulose er stikkord i familien Grepps enestående familiehistorie.

Jeg føler som noget uimotståelig inde i mig, der byder mig at ofre alt for å gjøre min gjerning for å skaffe menneskene bedre og lysere kår, for at blotte den løgn og forbrydelse, det nu­værende samfund hviler på.

Kyrre Grepp var bare 19 år gammel da han 1898, i et brev til kjæresten Rachel, bekjentgjorde sin revolusjonære grunnholdning. I familien Grepp skrev man brev, talløse brev. Brevsamlingen utgjør nærmere 10.000 i tallet.

Materialet fra disse brevene utgjør hovedtyngden i familiehistorien «Røde hjerter» som Tormod Valaker har ført i pennen. Den handler om Kyrre Grepp, akademikeren og småborgersønnen som ledet Arbeider­partiet inn i Den kommunistiske internasjonale i 1919 og som døde av tuberkulose i 1922 på sin post som Ap-leder. Men også om Rachel Grepp, kvinneaktivisten, redaktøren og lokalpolitikeren, som etablerte et tett og nært vennskap med revolusjonshelten Aleksandra Kollontaj.

Datteren Gerda Grepp jobbet i mellomkrigstida som journalist i Europa, dekket borgerkrigen i Spania og døde av tuberkulose i 1940. Sønnen Asle Grepp sluttet seg til Peder Furubotns partisanleir i Valdres, ble tatt av tyskerne under Almenrausch og henrettet som en gjengjeldelse for attentatet mot statspolitisjef Karl Martinsen i 1945.

Fakta:

• Kyrre og Rachel Grepp var aktive i Arbeiderpartiet, Kyrre som leder fram til sin død. Datteren Gerda Grepp dekket borger­krigen i Spania og sønnen Asle Grepp ble henrettet av tyskerne under andre verdenskrig. Sønnen Ole Grepp var skuespilleren og aktiv i Norges Kommunistiske Parti, NKP.

• Tormod Valakers bok om Grepp-familien, «Røde hjerter», kommer ut i disse dager.

Sønnen Ole Grepp var skuespilleren, instruktør og oversetter som på grunn av sitt medlemskap i Norges Kommunistiske Parti (NKP) aldri fikk den karrieren han fortjente.

Småborger-bakgrunn

Kyrre og Gerda Grepp har fått sine biografier, men Tormod Valaker er den første som skriver bok om Grepp-familien. Det prosjektet startet på et hotell i Praha der Valaker leste biografien om forfatteren Arthur Koestler, «The Homeless Mind». Kommunisten Koestler tok i 1940 et nådeløst oppgjør med stalinismen i boka «Mørke midt på dagen».

– Jeg lette på stikkordregisteret etter referanser til Nordahl Grieg, siden han hadde en del kontakt med Koestler. Det jeg fant under «G», var Gerda Grepp. Det viste seg at hun hadde hatt et forhold til Koestler på 1930-tallet. Det vakte min interesse for familien, forteller Valaker.

Faren til Gerda, Kyrre Grepp, bar egentlig etter­navnet Olsen og var født i et små­borgerlig hjem i Brønnøysund med en far som var telegrafbestyrer. De flyttet tidlig til Bergen, og han ble i gymnasårene kjæreste med Rachel.

– Bergen var på slutten av 1800-tallet sterk preget av sosial urettferdighet. Kyrre forteller at hans politiske engasjement også ble vekket av det han så i sin egen familie der farfar og en onkel slet seg fullstendig ut i industrien.

Rachel var rederdatter og opplevde en økonomisk privilegert oppvekst på Fjøsanger sør for Bergen. Her samlet deler av den bergenske overklassen seg fordi Fana kommune hadde et lavere skattøre enn Bergen. Faren pleide omgang med Christian Michelsen, som var statsminister i Norge i skjebneåret 1905.

Tranmæl var alliert

Grepp stiftet Bergens Social­demokratiske Ungdomslag i 1902 og engasjerte seg tidlig i Arbeider­partiet da han flyttet til Oslo. Der nøt han betydelig respekt både for sine intellektuelle kvaliteter, sine tale­gaver og evnen til å forlike politiske motsetninger.

– Han ble tidlig en politisk alliert med Martin Tranmæl. De to hørte til den revolusjonære fløyen i partiet, forteller Valaker.

Alliansen med Tranmæl var svært viktig da Grepp ble valgt til leder i 1918 og helt avgjørende for at partiet drev i en mer revolusjonær retning. Arbeiderpartiet deltok under stiftelsen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen Komintern i 1919. Denne ble etablert på Vladimir Lenins og Sovjetunionens kommunistiske partis initiativ. Medlem­skapet innledet en konfliktfylt periode i Arbeiderpartiet. Grepps evne til å skape begeistring og bygge bru var viktig for å holde partiet samlet, men i januar 1921 brøt motstanderne av medlemskapet i Komintern ut og stiftet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Grepp ble gjenvalgt som leder på landsmøtet i november 1921. Da var en svært syk mann grunnet strupe­tuberkulose.

– Han er den eneste lederen i Arbeiderpartiet som ble valgt uten å ta ordet under landsmøtet.

Året etter døde han bare 42 år gammel. Etter sørgehøytida i Folkets Hus fulgte et sørgetog på flere tusen personer ham til graven.

I 1923 nektet Arbeiderpartiet å underlegge seg Moskva-tesene, partiet ble ekskludert fra Komintern, og en ny splittelse var et faktum. Komintern-tilhengerne etablerte Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Rederstøtte

Formannsvervet i Arbeiderpartiet var ubetalt. Kyrre og Rachel hentet sin hovedinntekt fra ukebladet Vor Tid som de to startet i 1908. Far til Rachel, skipsrederen Peter Helland, bidro med aksjekapital. Mens Kyrre i 1915 skrev lederartikkel i avisa Klassekampen der han angrep rederstanden for den «urimelige fortjenesten de beregnet seg» under krigen, stilte Helland 12.500 kroner til Rachels disposisjon slik at familien kunne kjøpe seg hus på Majorstuen.

Helland måtte gjentatte ganger tre inn med økonomisk understøttelse de siste årene før Kyrre døde. Slik kan man si at den revolusjonære Grepp var understøttet av en reder­familie i Bergen.

– Svigerfaren elsket sin svigersønn. Han kjøpte hytte til ham på Skarset på Geilo til 40.000 kroner. En uhørt sum i 1916, sier Valaker.

Etter Kyrre Grepps død ble Rachel Grepp ansatt som redaktør for lørdagsmagasinet i Arbeiderbladet av redaktør Martin Tranmæl. Han ble også verge for barna til Rachel og Kyrre. I sin tiltredelseserklæring skrev hun om politikk som noe langt mer enn det som foregikk på møter i Stortinget og bystyret:

«Politikk er alt som berører det daglige liv. Det er mat og klær og hus og skole. Det er alt som angår deg og meg og våre hjem. Det er ikke bare mennenes sak, men i like høy grad kvinnenes å være med og kjempe framover mot et nytt, lyst og bedre samfunn med rom for alle og nød for ingen.»

Populær bypolitiker

Det innledet en over 30 år lang politisk karriere i lokalpolitikken i Oslo for Rachel.

– Rachel hadde vært politisk aktiv også før mannen døde, men det er vel riktig å si at hun trådde ut av mannens politiske skygge da han døde. Samme året var hun i Petrograd og holdt appell for 4000 kvinner sammen med Clara Zetkin, den tyske kommunisten og kvinnesaksforkjemperen som i 1911 tok initiativet til den internasjonale kvinne­saken.

Allerede i 1915 etablerte hun et livslangt vennskap med Aleksandra Kollontaj. Kollontaj var sovjetisk ambassadør i Norge fra 1923 og ble Sovjetunionens representant i Stockholm fra 1930. Hun var en av de ytterst få gammebolsjevikene som unnslapp Moskva-prosessene på 1930-tallet.

– De to hadde et meget tett vennskap i hele mellomkrigstida. Det ble forsterket da Rachel flyktet til Sverige under andre verdenskrig. Datteren Gerda fikk den samme relasjonen til Kollontaj etter at hun startet sin karriere som internasjonal reporter.

Det fører for langt å gjennomgå hele Rachels lokalpolitiske karriere. Hun representerte Arbeiderpartiet i Oslo bystyre og var det bystyre­medlemmet som ved kommune­valgene på 1930-tallet fikk desidert flest personstemmer.

– Engasjementet strakte seg vidt fra sykehusvesen og sosialpolitikk til kultur. Hun satt også med styreverv på Gaustad sjukehus og i en serie store kulturinstitusjoner som Norsk Film, Nationaltheatret og Oslo kino.

Rachel overlevde alle sine barn så nær som sønnen Ole.

Et fyrverkeri

Gerda Grepp var journalist i Arbeiderbladet og ble den første kvinnelige journalisten som dekket borgerkrigen i Spania, sammen med blant andre Lise Lindbæk. Her hadde hun også nær kontakt med Nordahl Grieg.

– Motet er grenseløst. Hun beskriver det hun ser fra skyttergravene som fyrverkeri. Datteren Sacha, som var oppkalt etter Kollontaj, sier moren rømte og ville se verden før hun døde. Jeg tror motet kan ha å gjøre med at hun visste at hun kom til å dø av tuberkulosen.

Det nære forholdet til Kollontaj var grunnen til at hun fikk i oppgave å skrive hennes biografi.

– Det finnes ansatser til biografien blant det som ligger igjen etter Gerda. Men hun døde alt i 1940 og kom aldri skikkelig i gang med arbeidet.

– Hva var relasjonen til Arthur Koestler?

– Hun hadde et kort forhold til Koestler og ble siden en familievenn med han og kona Dorthe. Koestler-familien var jøder, og vi vet fra brevveksling dem imellom at de i 1939 ba Gerda om hjelp til å få visum til Norge, men hun kunne ikke hjelpe dem.

Etter tida i Spania bidro Gerda til solidaritetsarbeidet med republikanerne i Spania på talløse politiske møter. Hun samarbeidet også med Odd Nansen om å redde jøder ut av Tyskland, men var stadig mer svekket av sykdommen. Hun døde 29. august 1940 i et okkupert Norge.

Likvidert

Broren Asle Grepp studerte medisin og kom tidlig med i ledelsen i NKP. Han jobbet illegalt under general­sekretær Peder Furubotns ledelse i baser i fjellet i Sør-Norge fra 1942 til 1944 og ble arrestert av tyskerne da basen i Øystre Slidre ble stormet i aksjon Almenrausch 13. juni 1944. Asle Grepp var en av åtte som 9. februar 1945 ble henrettet som represalier etter likvideringen av politigeneral Karl Martinsen.

– Rachel fikk vite om henrettelsen mens hun var i Stockholm. Vi vet at hun hentet trøst fra Aleksandra Kollontaj i tida etter dette.

I avskjedsbrevet til moren skriver Asle: «Om eg går burt – live lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fram til eit tilvære der det ingen er som vert dømde til dauden. Ja, mor, du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg …». Brevet skrev han på Geilo-mål, fordi han var så nært knyttet til familiehytta på Skarset.

Broren Ole Grepp ble skuespiller.

– Etter Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948, ble det vanskeligere å være kommunist i Norge. Ole var medlem av NKP, og det påvirket hans karriere­muligheter. Det har jeg fra flere kilder, forteller Valaker.

Ole hadde sitt hovedengasjement på Den Nationale Scene i Bergen. Han unngikk tuberkulosen, men led av lungeemfysem.

– Det fortelles at han i en av sine aller siste roller spilte med et sur­stoffapparat bak scenen.

Familien svepe

Tuberkulosen var den store folke­sykdommen i Norge. I årene 1895 til 1955 tok sykdommen en kvart million nordmenns liv. Sykdommen skulle prege familien Grepp.

Alt i 1899 fikk Kyrre de første tegnene på at han var brystsvak, men det var først noen år seinere han forsto sammenhengen. I 1906 hadde han sitt første kuropphold på Mesnalien. Da han kom dit, veide han bare 54 kilo. Kyrre ble ikke sykdommens første offer. Sønnen Per var den første. Han døde av tuberkulose bare et halvt år gammel i 1906.

– Familielegenden vil ha det til at det var Kyrre som smittet ham da han i en sykdomsperiode insisterte på å ville ha ham opp på fanget.

Kyrre selv døde i 1923. Sønnen Peter døde av sykdommen i 1933 og datteren Gerda i 1940.

– Det var først på 1930-tallet familien skjønte sammenhengen. Da ble sønnene Asle og Ole vaksinert.

I ungdomstida, i et anfall av overmot, skriver han til kjæresten: «Rachel, blir jeg 35, så dræber jeg mig. Det er bare ungdommen som gjør noget i verden, de gamle holder igjen!»

Det var nok ord han angret med tanke på at han bare skulle bli 42 år.

gunnarw@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.20