Klassekampen.no
Fredag 10. august 2018
MINORITET: Penny Heymans er norsk kveker. Trossamfunnet markerer i disse dager at det har eksistert i Norge i 200 år. Det skal feires i Stavanger denne helga.
RELIGION
Tro uten Gud
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Penny Heymans er med i Norges minste tros­samfunn. Likevel er hun overbevist om at de fleste mennesker egentlig er kvekere.

Det er lite i det lyse lofts­lokalet på Grønland i Oslo som minner om et kirkerom. Hvitmalt strietapet dekker veggene, og rommet er sparsomt møblert med ganske ordinære kontormøbler.

Likevel er det her Oslos kvekere samles til andakt, hver søndag og ofte også torsdag kveld. Da sitter de i ring og er sammen. Ingen sier noe, med mindre noe dukker opp i dem som de bestemmer seg for å dele med de andre.

– Er dere virkelig helt stille? Hvor lenge da?

– Sist satt vi i en time uten at noen sa noe, forteller Penny Heymans.

Hun er kontaktperson for kvekerne i Oslo og står nå midt i forberedelsene til feiring av det norske kvekersamfunnets 200-årsjubileum i Stavanger denne helga.

– Hva tenkte dere på når dere sitter stille slik? På Gud?

– Mange vil ikke snakke om Gud. Når vi sitter her, prøver vi å finne svar sammen.

– Men altså ikke på spørsmål om Gud?

– I England finnes forskjellige kvekere: ateistiske kvekere, hindu-kvekere, buddhist-kvekere. Vi kvekere er opptatt av det åndelige, men ikke av et sett regler for hva du skal tro på, slik det er andre steder.

– Den norske presten Helge Hognestad har også tatt til orde for kristendom med en mer åpen holding til Guds eksistens.

– Han har vært på mange møter hos oss! Og datteren hans er leder i kvekersamfunnet.

Fakta:

PENNY HEYMANS

Alder: 72 år.

Sivilstatus: Enke, to barn.

Hvor er du i livet? Alderen sier at jeg begynner å bli godt voksen, men jeg omgås mange engasjerte pensjonister i kvekersamfunnet og Bestemødre for fred som er mye eldre enn meg. Jeg føler meg privilegert.

PÅ SPARKET

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– «Taken on Trust» av Terry Waite, om da han ble kidnappet i Libanon på slutten av 1980-tallet. Han skulle egentlig mekle for å få frigitt fire gisler, men endte med å sitte i fangenskap i fire år selv, mye av tida i isolasjon. Hans historie imponerte meg enormt. Nelson Mandelas selvbiografi kan jeg også trekke fram, og den har noe av den samme tematikken: Hvordan man kan leve gjennom ekstreme situasjoner ikke bare uten å bli gal, men også klare å vokse som menneske.

Hva slags musikk hører du på?

– I musikken er min store helt Leonard Cohen!

Hva er din favorittfilm?

– Den franske filmen «Om guder og mennesker» fra 2010 gjorde sterkt inntrykk på meg.

– Men dere leser Bibelen?

– Ja, vi leser ofte i Bibelen, men tar den ikke bokstavelig.

«Bokstaven slår i hjel»

En av kvekernes grunnbøker heter karakteristisk nok «Råd og spørsmål». Den første utgaven kom ut i 1656, bare fire år etter at kvekerdom ble oppfunnet. I innledningen fra den opprinnelige utgaven står det:

«Elskede brødre, dette pålegger vi dere, ikke som noen fast regel eller rettesnor, men for at dere kan bli ledet av det lys som er rent og hellig og således vandre og bli i lyset. Måtte disse ting bli oppfylt, ikke etter bokstaven, men etter ånden. For bokstaven slår i hjel, men ånden gjør levende.»

En religion for vår sekulariserte tid, skulle man tro. Den gang ei. I dag er bare 154 sjeler registrerte kvekere. Historisk har de likevel spilt en rolle, som det første trossamfunn utenom statskirka og som pådrivere for dissidentloven fra 1845.

De første norske kvekerne kom over trosretningen på et fangeskip på elva Themsen i London. Dette var under napoleonskrigene, hvor flere tusen norske sjømenn ble tatt til fange. En gruppe satt altså i dette fangeskipet, som ikke var verre enn at det også hadde et bibliotek. Der var det en bok på dansk, en livs­skildring om en for lengst avdød kveker, som må ha gjort et voldsomt inntrykk.

Da sjømennene etter krigen slapp fri og reiste hjem til Norge, tok de den nye trosretningen med seg.

I 1818 ble det første dokumenterte kvekermøtet holdt i Norge, og i årene som fulgte, ble kvekerne ofte straffeforfulgt for sine overbevisninger. Problemet var ikke først og fremst deres tro, for en viss religiøs aksept var det, men at kvekerne nektet å følge statskirkas ritualer. De ville ikke gifte seg i kirka, ikke døpe barna og ikke begraves i vigslet jord.

Særlig dåpen var et problem, ettersom den var lovpålagt på den tida. Flere kvekere fikk derfor bøter de ikke kunne betale, fikk beslaglagt eiendom og ble idømt fengsels­straffer. Mange emigrerte til USA. Så kom dissidentloven, som åpnet for friere religiøs praksis i riket. Den kom etter press blant annet fra kveker­samfunnet, forteller Penny Heymans. Britiske kvekere sendte blant annet brev til den svensk-­norske kongen.

Brite med bismak

Heymans er selv opprinnelig britisk, og jeg gjør den feilen å tenke at det er derfor hun er kveker, ettersom trosretningen oppsto i Storbritannia på midten av 1600-tallet. Men hennes vei til kvekerdom var en litt annen.

Hennes foreldre var ikke religiøse i det hele tatt, men veldig konservative. Likevel sendte de henne på søndagsskole og i kirka, hvor den unge Penny sang i kirke­koret i hjembyen Norwich i Øst-England. Hun var fascinert av liturgien og av bibelfortellingene.

Samtidig møtte hun en annen side av religionen i det strenge, britiske skolesystemet, som hun aldri passet inn i. Rektoren var autoritær og religiøs, men hyklersk, mente hun.

– Jeg kom på kant med skolen. Ja, med hele England, sier hun.

I dag mener hun at det britiske skolesystemet gjorde at hun aldri fikk tatt lengre utdannelse. Hun ble tidlig satt i en klasse for dem det ikke var meningen at skulle gå på universitetet, og det ble med en kortere sekretærutdannelse. Det var et nederlag.

Først etter at hun fylte 60 år og arvet litt penger av moren sin, fikk hun lengre utdannelse da hun tok en bachelor som revisor ved Høgskolen i Oslo.

– Det var mest for å vise at jeg kunne gjøre det.

Mellom bakker og berg

En ung voksen Penny Heymans befant seg altså i et Storbritannia hun hadde kommet på kant med, og hun vandret fra småjobb til småjobb og kjente seg rastløs. Hun ville ut.

Den gang var Norge tilgjengelig for unge briter. Du kom et stykke med engelsk, og dessuten trengte du ikke arbeidstillatelse for å ta en jobb. Sammen med noen venninner reiste hun derfor til Balestrand i Sogn og Fjordane for å jobbe på Kvikne hotell en sommer.

– Da var det gjort. Fjorden og fjellene var bare så fantastiske.

Derfor jobbet hun på hoteller på ulike norske turiststeder i flere år. Hun møtte etter hvert sin mann på Ustaoset. Han var også britisk. Og kveker.

– Da vi fikk barn, forsto jeg at det i kvekersamfunnet var en grunn­holdning som ville være en enorm støtte.

– Hvordan da?

– Det handler om menneskesynet, vektleggingen av likeverd og over­bevisningen om at alle har noe åndelig i seg. Det handler ikke om misjon, men om hvordan vi lever våre liv.

– Er kvekere kristne?

– Noen ja, mens andre ikke vil kalle seg det.

– Hva med deg?

– Jeg vil ikke si det. Jeg tenker at kristne tror på treenigheten, at Bibelen er Guds ord og slikt. Det tror ikke jeg.

I stedet forteller Penny Heymans om en trosretning der mennesket må ta ansvar for sine handlinger. Hun forteller at den stille andakten kan lede til det hun kaller tilskyndelser, som at du plutselig forstår at nå må du ringe og si virkelig unnskyld til en person.

– For meg er det å være kveker å ikke hoppe over det som er vanskelig. Det innebærer å ta innover seg hva det egentlig betyr å møte alle med respekt. Egentlig har jeg alltid trodd at de fleste mennesker er kvekere, særlig i Norge.

– Å?

– Folk er omsorgsfulle og imøtekommende. Samfunnet er ikke så klassedelt som for eksempel i Storbritannia.

De fristende reglene

Kvekere er kjent for pasifisme, og mange er engasjert i fredsarbeid. Penny Heymans er med i Beste­mødre for fred, og hun har også jobbet opp mot FN.

I lokalene på Grønland ligger det brosjyrer om fengslede palestinske barn i Israel, om den delen av organisasjonen som driver diplomati med FN og for internasjonalt freds­arbeid.

En gang skulle sønnen til Heymans, bare 19 år gammel, delta på en stor kvekerkonferanse om freds­arbeid i Delhi i India.

I tråd med sin overbevisning reiste han ikke med fly, men tråklet seg gjennom Europa og Midtøsten med tog og båt. På veien møtte han en helt annen religiøs praksis enn den han kjente hjemmefra – og konverterte til islam.

– Han sa at han en religion. I dag er han, ja, hva kaller man det igjen, det med paven?

– Mer katolsk enn paven?

– Ja, nettopp. Han følger ritualene. Han har vokst opp nesten uten regler. Vi hadde ikke innetider og stolte alltid på ham. Nå, i voksen alder, har han påført seg selv alle disse reglene, ler hun.

– Datteren din da – er hun kveker?

– Hun har ironisk nok flyttet tilbake til Storbritannia, til byen jeg flyktet fra i min ungdom. Men når jeg ser på arbeidet hun gjør – hun jobber i en veldedig organisasjon for tidligere fanger – da tenker jeg at det der, det er typisk kveker.

Penny Heymans smiler.

– Mange vil ha rettesnorer og regler. Å være kveker handler om å ta seg tid til å stille spørsmål om egne valg: Gjør jeg dette for å tilfredsstille andre eller fordi det er rett? Det handler om å ta livsvalg på alvor. Det kan være vanskelig. Så kanskje er det ikke så lett å bli kveker likevel.

maris@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. september 2018 kl. 11.20