Klassekampen.no
Fredag 10. august 2018
FOR DE FÅ: Å reise sakte er den nye statusmarkøren. Under ligger, som vanlig, angsten for å være fattig, skriver Stefan Sundström. Her fra Hurtigruten. FOTO: GUILLAUME SPEURT, FLICKR
Stillhet og tid er de nye luksusvarene. Det redder oss ikke fra klimakrisa.
Skammens pris

Det er merkelig, det der med gratis. Det er liksom provoserende. For mange.

Når venstresida i Sverige går inn for gratis drikkevannsfontener, som kanskje ikke er verdens viktigste sak – eller det er det kanskje, folk kjøper jo vannflasker som transporteres over halve jorda? Uansett så blir Twitter-høyre gale av raseri og begynner å skrike om Lenin … ja, dere skjønner.

Eller som da vi hadde en fest ute hos oss på Ekerö: Vi lot den være åpen for alle, med et stort sirkustelt og en masse band som vi fikk til å spille gratis, noen av dem var ganske så store band. Og så delte vi ut gratis pølser. Bare fordi det var moro.

Folk ble søren meg mistenksomme. Spesielt de naboene som jeg visste var velstående. Jeg tror det finnes en greie med gratis som for noen utfordrer hele motivasjonen for å leve. De som har bestemt seg for at livets mening er å bli riktig jævla filthy rich. De jobber kanskje med en meningsløs, men veldig innbringende jobb som Art Director i reklamebransjen, og sliter som faen. De kjøper aksjer og har gjort det bra på boligmarkedet, vært med på å gjøre om leieboliger til selveiere, kjøpt billig og solgt dyrt og alt det der … Så blir det krise i ekteskapet fordi de ikke har tid til å knulle og de kjøper buketter til hverandre for 560 kroner, men så ser de at blomsterengene ute i det fri er fulle av mye finere blomster, og de får angst.

Det rike mennesker er mest redde for, er at alt strevet har vært forgjeves, men det er synd at den angsten smitter nedover i den sosiale pyramiden, synes jeg.

Kapitalismen holdes i gang av skam, skam for å være fattig. Det var det som gjorde at folk sluttet å male husene sine med tran i Nord-Norge. I stedet kjøpte de plastfarger som flasset, stygt og fort. Det var derfor de sluttet å gi tang til kuene og i stedet kjøpte kraftfôr når vinteren kom.Og sa at hvalkjøttet de kjøpte, var til hunden, selv om det egentlig var til dem selv. På 1960-tallet var hvalkjøtt billig, før det ble forbudt i store deler av verden.

Alt dette har jeg blitt fortalt her oppe i Vadsø, der jeg er for å spille på en festival. Man er nesten borte i Murmansk når man er i Vadsø, og her er det ikke så varmt som det er hjemme hos meg, det er bare 16 grader. Hjemme hos meg er det 30 grader, og brønnene blir stadig tørrere. Men folk drar til Thailand likevel, for barna må jo ha noe å fortelle når de kommer på skolen. Så flytrafikken øker, og varmt blir det. Men her er det svalt og grått, og det er herlig når man har tilbrakt en hel sommer i en slags plutselig søritaliensk varmebølge, jeg puster lettere.

Det var veldig dyrt å komme seg hit. Jeg forsøkte først å få tak i noen som kunne kjøre bil, men det var det ingen som kunne. Så da var det tog fra Stockholm til Narvik, buss ut til Svolvær og så Hurtigruten i tre netter. Hurtigruten er nok ikke verdens mest klimavennlige måte å ta seg fram på, men jeg har lovet å ikke fly mer, så det måtte bli sånn. Og det var jo ikke så dumt.

Det tok fire dager å komme seg hit. De andre i bandet fløy. Det tok noen timer og kostet en tredjedel av det jeg betalte. Og jeg kjente, der jeg satt og så ut over klippene ved Nordkapp, at visst faen er jeg en lykkelig trubadur, som reiser rundt på et luksusskip, man har kommet seg opp og fram.

Om bord hørte jeg rike amerikanere forklare for hverandre at det var fint å reise langsomt, og jeg hørte på de fornøyde stemmene at det er på vei til å bli den nye statusmarkøren. At man skal reise langsomt, til et sted der stillheten råder. Stillheten er blitt en ny luksusvare. Det er billig med musikk, nesten gratis, det dyre er stillhet.

Det er jo bra når folk ikke flyr, synes jeg (men flytrafikken øker hele tida), og det er bra at det begynner å bli trendy med ting som går sakte. Men det kommer ikke til å redde oss fra tørken og flyktning-

strømmene, fra de kommende krigene om vannet. Jeg tror vi må skatte i hjel klima-

fiendtlige virksomheter som fly, kjøtt og bilkjøring i byer.

Men hvordan vi kommer forbi det med å skjemmes for å være fattig og lengselen etter å føle seg litt bedre enn de andre bare fordi man har råd til å sitte og kose seg med ananas skåret i fine små figurer på Hurtigruten, det vet jeg ikke hvordan vi skal komme oss vekk fra.

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.00