Klassekampen.no
Torsdag 9. august 2018
SEG SELV NOK? Bushra Ishaq er en av forfatterne til boka «Tro på tvers», der hun går i dialog med presten Sunniva Gylver. I stor grad presenterer boka tro som noe personlig heller enn et læresystem, skriver Eivor Oftestad. FOTO: BÅRD BØE
Handler religionsdialog bare om enkeltindivider?
Personlig muslim

Som katolikk og frigjort vestlig kvinne, er jeg skeptisk til islam. Jeg ønsker ikke at en religion som tilsynelatende så enkelt kan radikaliseres, skal få mer fotfeste. Men er man skeptisk til islam, tolkes det ofte – både med rette og urette – som fordommer mot muslimer. En måte å møte fordommene på, er gjennom religionsdialog.

Det er nettopp dette som er hensikten med boken «Tro på tvers» (Vårt Land forlag), som lanseres i disse dager, forfattet av presten Sunniva Gylver og legen Bushra Ishaq. Både Gylver og Ishaq har hver sin tydelige hverdagstro som fundament i livet. Som kristen og muslim har de skrevet hver sine refleksjoner over de samme begreper.

Det burde bli mange flere av slike samtaler, tenker jeg. Som kristen kan jeg forstå Ishaqs tilnærming til det guddommelige. Ekkokameratene og kommentatorene, inkludert meg selv, burde få seg flere muslimske venner. Det personlige møtet er kanskje aller viktigst. Samtidig er det legitimt og helt nødvendig å utvide perspektivet. Min uro for islams fremvekst i Europa stilner ikke ved at jeg leser denne boken.

Hvis vi løfter blikket ser vi at relasjonen mellom kristendom og islam ikke er hugget i stein. Kirkefader Johannes fra Damaskus beskrev islam på 700-tallet som en av mange vranglærer, korsfarerne på 1100-tallet sammenlignet muslimene med avgudsdyrkerne i Det gamle testamentet, og reformatoren Luther, som sto overfor en truende Ottomansk ekspansjon, så «Tyrkerfaren» som Guds straffedom og et apokalyptisk tegn. Forholdet mellom de to religionene var preget av premissene i samtiden. Slik har det vært gjennom hele historien. Hvordan tenker vi i vår tid?

I dag er premisset en ambivalent integrering av islam i Europa samtidig med en sterk sekularisering av den kristne religion. Dette fører til en individuell tilnærming hvor troen blir et spørsmål om personlig identitet. Dette er tydelig ikke minst i bidraget til Gylver og Ishaq.

Ishaq viser ikke til noe læresystem, men til sin personlige tro, som her: «For det finnes ikke et fredelig islam, akkurat som det ikke finnes et voldelig islam. Det finnes fredelige muslimer og voldelige muslimer. De hellige skriftene vil alltid være knyttet til den muslimen du kjenner. Men for meg og muslimer flest, er de hellige skriftene noe godt, noe som forplikter meg til å gjøre godt – mot alle – uavhengig av hvem de er.» Jeg tror ikke at det er Ishaqs og Gylvers mening, men med en slik forståelse blir mitt spørsmål om religion i dag er i ferd med å reduseres til en personlig identitetsmarkør. Hva skjer i såfall med tilnærmingen til religion?

Fra katolsk hold har de to siste pavene vist ulike strategier i møte med islams vekst og med islamistisk ekstremisme. Nåværende pave Frans oppsøker, som sin navnebror fra Asissi, muslimske ledere og søker forbrødring på tvers, litt som Ishaq og Gylver gjør. Dialoglinjen har ført til både begeistring og motstand, endatil fake news hvor paven siteres på at han oppfordrer vestlige kvinner til å få barn med muslimske menn.

Forrige pave, Joseph Ratzinger, alias Benedikt XVI, fulgte en annen linje. Den ble ikke minst kjent etter hans tale om tro og fornuft på universitetet i Regensburg i 2006. Talen ble misforstått og trigget voldelige angrep mot kristne, kirkebranner og protester fra krenkede muslimer verden over. Tross talens ettervirkninger, hadde Benedikt et godt poeng. Han snakket ikke om religiøs dialog, men dialog mellom kulturer. Dialogen skulle baseres på menneskets fornuft og frihet, noe som kommer forut for enhver religion. Slik adresserte han både den muslimske verden og det sekulære Vesten. Overfor den muslimske verden holdt han frem spørsmålet om tvang og trosfrihet. Overfor Vesten holdt han frem at den religiøse dimensjonen ikke måtte ekskluderes fra visjonen om mennesket. Det er ikke slik at troen er en irrasjonell størrelse som ikke passer i den moderne verden.

Hvis religion derimot reduseres til en personlig identitetsmarkør, blir spørsmålet om rasjonalitet irrelevant. Troen gjøres uangripelig fordi enhver kritikk oppfattes som en krenkelse av personlig identitet.

Utfordringen er altså ikke bare å inkludere den religiøse dimensjonen i vår moderne virkelighetsforståelse, men også å i det hele tatt ha en visjon om kultur og sivilisasjon som er større enn enkeltindividet. Men her er vi kanskje ved kjernen i Vestens problem?

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.05