Klassekampen.no
Torsdag 9. august 2018
YOUNG TEAM: Ungdomskvartetten på flukt, med Ruby i spissen.FOTO: FOX
Spenning for de yngre
Overnaturlig begavede kids kjemper for livet.

FILM

«The Darkest Minds»

(USA, 2018)

Regi: Jennifer Yuh Nelson.

Manus: Chad Hodge (basert på boken av Alexandra Bracken).

Med: Amandla Stenberg, Mandy Moore, Harris Dickinson, Patrick Gibson, Skylan Brooks, Bradley Whitford m.fl.

Lengde: 1 t. 44 min.

ANMELDELSE

HHHIII

Premisset for handlingen i «The Darkest Minds»-bøkene – og filmatiseringen av den første i trilogien – er som følger: På kort tid dør 98 prosent av USAs befolkning under 18 år av en mystisk sykdom som ikke kan behandles. De få som overlever, gjennomgår store innvortes endringer og får evnen til å kontrollere elektrisitet, til å forstå «alt», til telekinese, til å styre andres tanker – eller til å drepe. Grunnet samfunnets (les: de voksnes) frykt for disse evnene, plasseres de overlevende i interneringsleirer.

Bøkene, så vel som filmen, er beregnet på unge ten­åringer – og det merkes.

Selv når man tar høyde for at dette er en fremtids­fantasi, er den ikke lett å tro på. Ungdommenes nylig tilegnede spesialevner er vilt forskjellige og ekstreme, men kan likevel klassifiseres i et enkelt farvekode-system. Filmens hovedperson, Ruby Daly, ser dessuten ut til å få evnen sin uten å være syk; over natten blir hun anner­ledes. Filmen som helhet fyker også for fort av gårde. Så fort at man flere ganger rykker til av at en opp­dagelse, et vennskap, en totalendring av omgivelsene bare aksepteres og inkorporeres i ungdommenes verdensbilde – og i handlingen. For mye skjer for brått, for mange problem har for enkle løsninger – og hel­heten blir stadig mindre troverdig.

I tillegg kommer fortellerform og -tone. Som for å illustrere samhold og vennskap bryter ungdommene flere ganger ut i latter over ingenting; innimellom fremstilles handlingen som en montasje, slik at filmen ser akkurat ut som en musikkvideo, med kondensert handling og fengende, poppete lydspor. På toppen av dette fører klumsete og selvmotsigende dialog («Du /må/ stole på meg!» «Det kan jeg ikke.» «Jeg bryr meg ikke om hvorvidt du stoler på meg!») filmen flere ganger inn på et smått absurd spor.

«The Darkest Minds» prøver som best den kan å bli den neste «The Hunger Games» eller «Divergent» – eller tween-versjonen av samme – men får det ikke til. Filmen overbeviser ikke fullt ut på noe felt. Tiltenkt seriøse spenningssekvenser fylt av veslevoksen fremtidsfrykt paret med ungdommelig lyst på action, holdes tilbake av et blodløst og trygt barne-tv-uttrykk, og gjør at filmen fanges i et paradoks: De som er gamle nok til å se og forstå dystopien, er ikke barnlige nok for formen – og omvendt.

Og det er synd. For i tillegg til filmens mange skavanker og ujevne fortellerstil, har den flere fine poeng. Interneringsleirene viser frem det horrible ved barneburene på USA/Mexico-grensen; å dømme noen på bakgrunn av farve er ugreit, og det å være annerledes er ikke noe å skjemmes over. Dessuten viser filmens fire unge hovedpersoner overraskende gode skuespillertakter.

Som man kanskje kan lese «mellom linjene» her, er ikke dette helt for meg. Til tross for det, til tross for feil og mangler, og til tross for at jeg ikke befinner meg i filmens målgruppe (9–15 år, kunne en tro), vil jeg anta at den for nettopp dem kan være nokså midt i blinken. Sikker er jeg dog ikke – jeg er tross alt gammel.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.05