Klassekampen.no
Torsdag 9. august 2018
FORTVILELSE: Jakob Cedergren er sterk i rollen som den pressede politi­mannen Asger. FOTO: NIKOLAJ MØLLER, ARTHAUS
Et tilsynelatende enkelt plott viser seg å være intrikat, smart og usedvanlig fengende.
Intens telefonthriller
Presset politimann går fra asken til ilden i imponerende debutfilm.

«Den skyldige»

(DK, 2018)

Regi: Gustav Möller.

Manus: Gustav Möller, Emil Nygaard Albertsen.

Med: Jakob Cedergren, Jessica Dinnage, Johan Olsen, Morten Suurballe, Laura Bro.

Lengde: 1 t. 25 min.

ANMELDELSE

HHHHHI

Å legge handlingen til en spillefilm til et strengt avgrenset rom, er uvanlig. Og vrient. Å konstruere et plott som holder publikums oppmerksomhet hele filmen gjennom, blir vanskeligere og vanskeligere jo mer begrenset rommet er, og kun de færreste får det til. Som regel blir beveggrunnen for isolasjonen for lite plausibel, forklaringen på at de involverte ikke forlater det farlige rommet blir for tåpelig – og hele situasjonen så tilgjort og konstruert at publikum har vanskelig for å bli med på leken.

«Den skyldige» – årets vinner av publikumsprisen ved Sundance Film Festival – er ikke en slik film. Debutantregissør og medforfatter Søren Møller har (sammen med Emil Nygaard Albertsen) prestert å sy sammen et plott som til tross for sin tilsyne­latende enkelhet viser seg å være intrikat, smart og usedvanlig fengende. At manuset også finner plass til en rekke utsøkt frekke kommentarer, hever underholdningsverdien ytterligere. (Selv om ordet «underholdning» ikke nødvendigvis er det mest dekkende for opplevelsen.)

Politibetjent Asger Holm har kveldsvakt ved politiets alarmsentral i København, hvor han mottar samtaler fra alskens fulle og rare folk. Han sitter ved en skjerm, han har på seg telefon-headset, han trives ikke. Via telefonsamtaler med en gammel kollega forstår vi at dette ikke er hans vanlige jobb, at en viktig avgjørelse vil falle i morgen, og at han sannsynligvis er tilbake i aktiv tjeneste snart. At han ikke bestandig møter dem som ringer sentralen med den profesjonelle seriøsitet som forventes, blir også snart klart.

Inntil Iben ringer. Hun befinner seg i en bil, mot sin vilje, og hun er livredd. Det er sent, det er mørkt, bilen er på vei ut av byen, og regnet faller tungt. Suset fra motgående trafikk og vindusviskernes rytmiske bevegelser er eneste tydelige og tydbare lyder, utenom Ibens skjelvende og hviskende stemme. Situasjonens alvor åpenbarer seg også for Asger, og brått er han profesjonell. Men samtalen brytes. Asger ringer umiddelbart operasjonssentralen, men de trenger mer å gå på før de kan sette i gang en aksjon; han ringer kolleger, han sjekker navneregistre – men har fortsatt ikke nok. Så ringer Iben på nytt.

«Den skyldige» er en bemerkelsesverdig film. Den er mørk, tett, intens og visuelt nærgående (så nærgående at man kan telle Asgers hud­ormer), og nesten hele veien kjenner man på tanken «dette vet jeg ikke hvor ender». Jevnt over er man jo vant til at det er den som ringer til politiet, som er hovedpersonen; at det er den nedgravde, innestengte eller fangetatte vi følger og identifiserer oss med. Her er det omvendt, og det er Asgers fortvilelse som drar oss inn i dramaet.

Dessuten sitter vi og lurer på om noe ukjent kan spille inn. Om det finnes noe mer, noe underforliggende vi ikke helt får fatt i.

Filmens spenningsnivå er usedvanlig høyt og oppildnende. Men jo mer spennende en film er, desto vanskeligere blir det å finne en genuint tilfredsstillende avslutning. Mange bommer stygt. «Den skyldige» treffer kanskje ikke helt blink, den heller, men er veldig, veldig nær.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.05