Klassekampen.no
Torsdag 9. august 2018
ØYET SOM SER: I den akademiske tradisjonen er det hvite, mannlige, vestlige perspektivet dominerende, mens andre har blitt overdøvet, skriver forfatteren. FOTO: SARA D. DAVIS, GETTY/NTB SCANPIX
Avkolonisering er ikke et angrep på Sannheten, men på institusjonene som bestemmer hva den er.
Alternativ kunnskap

KRONIKK

Avkolonisering av akademia blir karikert og avfeiet basert på misforståelser og forutinntatte meninger. Dette er skadelig for en konstruktiv diskusjon.

Utgangspunktet er en kritikk av monopolet til eurosentriske intellektuelle kunnskapsgenealogier. De ledende tenkerne innen avkoloniseringsperspektivet (decolonial thinking) er ikke først og fremst opptatt av å diskutere kolonitiden, men dens arv. De argumenterer for at Moderniteten er et resultat av kolonitiden og dermed er Modernitet og kolonialitet forstått som uløselig forbundet med hverandre. Etter å ha erobret, kontrollert, underminert og utnyttet andre territorier, omdefinerte kolonimaktene ulike steder og ting i verden som eksisterte før de ble «oppdaget».

De såkalte oppdagelsene og omdefineringen av verden ble kalt kunnskap om verden; og ikke en lokalt basert kunnskap om verden. Denne lokalkunnskapen ble transformert til universelle sannheter som la fundamentet for Modernitetens ideal. Den fikk forrang i å hierarkisk organisere verden og med det den «sunne fornuft». Men moderniteten, langt fra å være en jordisk altseende guddommelig perspektiv, trekker på en partikulær konstellasjon av rasisme, kapitalisme og patriarkat. Denne har lagt grunnlaget for bestemte mellommenneskelige relasjoner og global geopolitikk som skaper og naturaliserer sosioøkonomisk ulikhet. Disse relasjonene marginaliserer og underminerer mangfoldet som utfordrer standardiserte ideer om hva som blir ansett som akseptabelt mangfold. Dette er kjernen i avkoloniseringen av akademia.

Ifølge Tore Wig (Klassekampen 3. august), derimot, handler debatten egentlig om «en fagkamp for en radikal vitenskapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet». Men relativisme utelukker ikke objektivitet. Vitenskap produseres i et mangfoldig fellesskap påvirket av institusjonelle infrastrukturer, økonomi, politikk og kultur. Objektivitet er et resultat av dialog. God forskning kultiveres i sjenerøs uenighet og kritisk refleksive forskningspraksiser både på individ-, gruppe- og institusjonelt nivå.

Avkolonisering av akademia slik jeg forstår er en diskusjon om kunnskap og verdi. Det handler ikke om relativisme versus objektivitet, aktivisme versus vitenskap eller andres kolonialhistorie eller postkoloniale erfaringer versus Norges erfaringer.

Avkolonisering av akademia er et ønske om å endre maktstrukturer som skaper marginalisering og ekskludering, og opprettholder ideen om at det finnes én Sannhet.

Som en diskusjon om kunnskap og verdi handler avkolonisering av akademia om å stille et kritisk blikk på infrastrukturen til kunnskapsproduksjon. Hva som teller som kunnskap; hva som er kvalitet, hvem som blir verdsatt og hvem som blir hørt. Det dreier seg om hvilke prosjekter, temaer og disipliner som støttes, hvem som får faste stillinger og er premissleverandører i den offentlige debatten, hvem skriver lærebøker, hvem sitter i ulike komiteer, hvilke artikler som blir publisert, hvem samarbeider med hvem og om hva, hvordan og hva det undervises i, hvordan akademisk arbeid evalueres og hvordan deltagere – fra for eksempel det globale Sør – sees på i forskningsprosessen.

Engelsk som vitenskapens foretrukne språk marginaliserer enkelte og vanskeliggjør forskningskarriere til ikke-engelsktalende personer. Avkolonisering av akademia handler også om å falsifisere ideen om at vitenskap og politikk er atskilt. Det er de ikke.

Sitering av hvite, eldre, mannlige forskere med makt åpner dører og skaper karrierer. I prosessen blir ikke bare alternative «minoritetsperspektiver» overdøvet, men yngre forskere uten fast jobb blir også utnyttet og brukt som ressurs for å bygge og verne om egne karrierer. Slik sett er det ikke bare majoritet mot minoritet; nord mot sør; vitenskap mot synsing, men også et spørsmål om generasjonsskille. Vi må betvile denne formen for vitenskapelig «Objektivitet», som handler om å sitere bestemte figurer i akademiets verden for å sikre seg eller verne en karriere. Denne type «objektivitet» viser at objektivitet kan være kontekstavhengig. Ikke alle yngre forskere har råd til å være skeptiske til akademiske portvakter som påstår å ha sett verden slik den bør forstås.

Jeg er enig med vitenskapsfilosof Gunnar Skirbekk som i den pågående debatt (Klassekampen 31. juli) kommenterte at «hvilket ståsted man ser noe fra har betydning for det man forsker på». Problemet er at forskere underkommuniserer dette. Å ha et perspektiv fra et sted er ikke det samme som å miste objektivitet eller saklighet. Dette betyr ikke at vi må miste den akademiske kritiske holdninger eller at bare vi ser verden fra dem som har blitt usynliggjort, forstår vi den bedre.

Som Thomas Hylland Eriksen nylig påpekte (Morgenbladet 2. august) virker det som at alle ideene innen den dominerende kunnskapstradisjonen er uttømt. Vi står ovenfor et dystert fremtidslandskap som krever alternativ tenkning; tenkning som ikke vil bli avlet frem hvis vi fortsetter å anvende det samme verktøyet vi bruker for å ødelegge verden, som vi skal bruke for å redde den.

cecilia.salinas@oslomet.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.05