Klassekampen.no
Onsdag 8. august 2018
Snekre litt på klimaet, kanskje
HELE KLODENS SINNA­SNEKKER: Sommerens kllimadiskusjon kan tyde på at også den prektige middelklassen består av udisiplinerte rotekopper som roper på den sterke mann når de ikke har lyst til å gjøre jobben selv, skriver Sandra Lillebø. Foto: Eirik Helland Urke, TV Norge/Flickr

KLIMA

I ledige stunder hender det jeg setter meg ned for å se en episode eller to av Sinnasnekker’n, dette TV-programmet hvor Otto Robsahm drar hjem til folk for å hjelpe dem med oppussingsprosjekter som har strandet eller gått skeis. I helga så jeg to slike episoder. Den første handlet om en familie på et småbruk i Trøndelag, som bodde i et hus som var så overlesset med saker og ting at man knapt kunne snu seg, og mer enn hjelp til oppussing, trengte de besøk av noen som kunne fortelle dem at de måtte rydde kjøkkenet. Den andre handlet om en familie som tidligere hadde opplevd at huset deres brant ned, men som likevel nå ikke var i stand til å ringe elektrikeren for å få fikset et el-anlegg som gjorde huset til en livsfarlig brannbombe.

Sinna­snekker’n og liknende programmer har med rette blitt kritisert for å fremstille arbeidere og andre vanlige folk som inkompetente, udisiplinerte tufser, som verken kan å sette opp en middagsplan eller å lage et budsjett, men som trenger sterke, stødige menn å lene seg på. Dette formodentlig i motsetning til middelklassen, som visstnok evner både å tenke langsiktig og rasjonelt, som tar ansvar for egne liv, og som dessuten kjenner sine egne begrensninger.

Mon det. I helgen har jeg også deltatt i et par Facebook-diskusjoner om klimaendringene, som denne sommeren for alvor har begynt å gi seg til kjenne, og som de fleste eksperter mener bare er en liten smakebit på hva vi kan vente oss om utslippene våre fortsetter i samme tempo som før.

I skrivende stund kan man blant sakene som ligger ute på NRK.no, blant annet lese at et tonn død fisk er plukket opp av Rhinen som følge av de ekstreme temperaturene i Sveits og Tyskland. Sivilforsvaret i Norge hadde et rekordhøyt antall utrykninger denne sommeren, mest på grunn av alle skogbrannene som følger av tørken. En lege er bekymret for utøvernes helse under friidretts-EM på grunn av temperaturene, som ligger langt over normalen.

Og sist, men ikke minst: Norwegian melder om en økning i antall flypassasjerer på 13 prosent fra juli i fjor til juli i år.

At flytrafikken alltid skal øke, er som kjent ikke noen naturlov. Selv om folk reiser mer gjennom jobben enn noensinne før, er fortsatt de fleste reisene fritidsreiser. Og uten å ha noen tall på det, vil jeg gjette at også mange av jobbreisene ikke sorterer under «absolutt nødvendige» (ping, alle bedrifter i Bergen som ikke krever at de ansatte flytter til byen!).

Likevel, i denne ekstremt farlige situasjonen, blir oppfordringer om å tenke over sitt eget forbruk, og om å velge klimavennlig så ofte man kan, møtt med anklager om at man driver med unyttig moralisering. Ikke bare det – man blir også beskyldt for å motarbeide klimasaken, fordi folk blir så gretne av at noen påpeker at det de holder på med er skadelig. At en flyreise tur/retur New York slipper ut 1,5 tonn CO2, like mye som FN mener hver av oss kan tillate oss av utslipp per år dersom vi skal nå togradersmålet, har liksom ingenting å si. For politiske problemer skal løses politisk, og ikke av enkeltmennesker, ikke sant?

Så hva gjør vi, egentlig? Venter til klimatoppmøtet i desember, og håper at politikerne som sitter på toppen forstår hvor stort alvoret nå er? Venter på at Equinor tar sitt eget navneskifte på alvor og blir et fremtidsrettet energiselskap? Eller på at også vi får besøk av en Sinnasnekker som skal sørge for at etterkommerne våre skal slippe å leve på en brannbombe av en klode?

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.09