Klassekampen.no
Tirsdag 7. august 2018
BARE BEGYNNELSEN: Den selverklærte sosialisten Alexandria Ocasio-Cortez vant Demokratenes primærvalg i New York – og det finnes flere som henne, skriver George Monbiot. FOTO: PAUL SANCYA, AP/NTB SCANPIX
Det som begynte som en marginal bevegelse, vil kunne forandre verden.
Revolusjonen i USA

Det er spennende selv ved første øye­kast: en 28 år gammel «demokratisk sosialist» har styrtet en av de mest mainstream og erfarne Demokratene i Kongressen, med et radikalt program og en tiendedel av hans finansiering. Men siden Alexandria Ocasio-Cortez slo ut Joe Crowley i det demokratiske primærvalget i New Yorks distrikt 14 (som betyr at hun nesten sikkert vil gå til Kongressen i november), har jeg snakket med noen av dem som tente lunta. Det jeg har skjønt er akkurat hvor marginal og usannsynlig bevegelsen deres var da den begynte, og hvor raskt den nå skyter fart. En revolusjon har begynt i Amerika, og det er på tide at vi forstår hva det betyr.

Mens innsatsen for å finne opprørske kandidater oppsto fra Bernie Sanders-kampanjen i 2016, var en håndfull unge folk – de som satte i gang bevegelsen – helt alene. De hadde ingen ressurser og ingen politisk status. Verken Sanders eller andre gamle travere var forberedt på å støtte dem.

På en måte marginaliserte den lille gruppen, som først kalte seg Brand New Congress og seinere Justice Democrats, seg selv. De ville ikke ha noe å gjøre med en venstreside som de så på som besatt av posisjonering. De ville komme seg unna folk som satt fast på 80-tallet, som ikke tok miljøproblemer på alvor eller forsto behovet for å utfordre strukturell rasisme og kjønnsdiskriminering, eller å nå ut til millennials fanget i elendige ikke-jobber. De ble latterliggjort og avvist som velmenende, men håpløse idealister. En av dem fortalte meg hvordan han bokstavelig talt ble klappet på hodet av en eldre demokrat.

Det begynte kaotisk. De fleste av de frivillige hadde liten eller ingen erfaring. Målet var å finne 400 kandidater som kunne utfordre både demokrater og republikanere. De så etter bartendere, fabrikkarbeidere, små næringsdrivende, lokale ildsjeler, lærere, sykepleiere; helst folk som aldri hadde hatt et politisk verv. Mens Demokratenes kandidater vanligvis velges på grunnlag av hvor mye penger de kan hente inn, ville Justice Democrats ha folk som ikke kunne bli forført av store donorer.

De fant mange potensielle rekrutter, men måtte kjempe for å overtale dem. De hadde ikke støtten og troverdigheten som trengtes for å be folk gi slipp på sitt vanlige liv for å nå et usannsynlig mål. De klarte å overtale noen titalls – og en av dem var Alexandria Ocasio-Cortez.

Hun var, som vi har sett, en strålende kandidat: bestemt, utrettelig, god på å forklare komplekse problemer rett ut. Den opprinnelige arrangørgruppa fikk tilslutning fra lokale kampanjefolk, som kombinerte tradisjonelt feltarbeid med den såkalte «Big Organizing»-strategien utviklet av Sanders-kampanjen: ved å få store nettverk av frivillige til å fylle stabsposisjoner.

Det finnes flere som Ocasio-Cortez. Cori Bush i Missouri, Jess King i Pennsylvania, Kaniela Ing i Hawaii, Ayanna Pressley i Massachusetts, Sarah Smith i Washington, Linsey Fagan i Texas og Kerri Evelyn Harris i Delaware er bare noen av dem som nå kjemper for demokratiske nominasjoner samtidig som de avstår fra store penger.

Justice Democrats forventer ikke at alle disse vil vinne, men de håper på noen få spektakulære seire ved kongressvalgene i 2018 og 2020. Så snart de tar plass i Kongressen, er målet å «lage lover for alt, som republikanerne gjør ... å foreslå de dristigste, største ideene fra dag én». I 2022 håper de å kjøre full rulle med kandidater. Målet er å skape et genuint populistisk demokratisk parti, som snakker til folk på tvers av det politiske spekteret som føler seg fremmedgjort av korrupsjonen i politikken.

Mye takket være den katastrofale Citizens United-dommen, som fjernet begrensningene på hvor mye lobbyister kunne bruke på politiske kampanjer, er amerikansk politikk dominert av milliardærer og selskaper som kjøper de kandidatene de vil ha. Man kan ikke overgå dem, men de kan utmanøvreres ved å rekruttere folk som ikke kan kjøpes. På sikt er håpet at det vil bli nok sterke folk i Kongressen for å overprøve Citizens United og gi mening til demokratibegrepet igjen.

Hittil har Demokratene reagert på to måter. Noen etablerte politikere, som Nancy Pelosi og Tammy Duckworth, avfeier verdien av det Ocasio-Cortez har fått til. Andre, som Kirsten Gillibrand, har plutselig endret synspunkter – for eksempel om grensepolitiet. Begge reaksjonene handler om å overleve, men hvis flere revolusjonære kandidater vinner fram, er det sannsynlig at den andre vil få overhånd. Ved å forstå hvordan det store skiftet i New York skjedde, kan vi begynne å forstå hvor mye denne bevegelsen av outsidere kan få til. De kan faktisk endre verden.

Den britiske journalisten George Monbiot er fast skribent i avisa The Guardian. Oversatt av Carline Tromp. © Guardian News & Media Ltd 2018.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.13