Klassekampen.no
Tirsdag 7. august 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Brorparten av dagens jobber har ingen samfunnsnytte. Er det ikke bedre å lukke laptopen og heller sette oss under et tre for å tenke?
Bullshit­arbeid

Fra dypet av den store depresjonen i 1930 trosset John Maynard Keynes pessimismen og spådde at teknologisk utvikling ville muliggjøre en så eksponentiell velstandsøkning de neste 100 årene, at barnebarna av hans hardt prøvede generasjon bare ville behøve å arbeide 15 timer i uken for å tjene til livets opphold.

Velstandsøkningen har Keynes langt på vei fått rett i. Men ikke arbeidsreduksjonen. Riktignok har arbeidsuken falt fra 50–60 timer til 35–40 timer i rike vestlige land, men 15-timersuken virker fortsatt som en fjern utopi.

Det er utgangspunktet for sosialantropologen David Graebers nye bok: «Bullshit Jobs – A Theory». Graebers tese er at med den enorme velstandsøkningen som har vært, burde 15-timersuken allerede vært en realitet. Så hvorfor er den det ikke?

I motsetning til MDG, som mener at vi må arbeide mindre og akseptere lavere velstandsnivå, mener Graeber at vi kan få i pose og sekk. Dette fordi han er overbevist om at en veldig stor andel av arbeidstimene som legges ned i den moderne økonomien er verdiløse, og kunne blitt fjernet uten noe nevneverdig fall i økonomisk verdiskapning. Veldig mange moderne jobber er simpelthen bullshit-jobber.

Boka er en utvidelse av et essay Graeber skrev for nettmagasinet Strike! i 2013. Han er også kjent for sin radikale bok om gjeld, «Debt: The First 5000 Years», og som en primus motor for Occupy Wall Street-bevegelsen. Basert på den virale spredningen essayet fikk var det åpenbart at Graeber traff en nerve. Siden den gang har han fått innsendt hundrevis av svar fra lesere som forklarer om sine meningsløse jobber, som gir sosialantropologisk kjøtt på beinet i boka.

Fakta:

Meningsløst arbeid:

• I den nye boka «Bullshit jobs» hevder den amerikanske antropologen David Graeber at framveksten av meningsløse jobber fører til økonomisk krise og økende depresjonsrater.

• Boka er basert på svar Graeber selv har samlet inn og meningsmålinger der så mange som 40 prosent svarte at jobben deres ikke hadde noen meningsfull grunn til å eksistere.

• I denne teksten skriver Markus N. Reitan om Graebers analyse og spør seg hvorfor vi ikke bruker tida til noe bedre.

I en YouGov-undersøkelse i Storbritannia basert på Graebers artikkel ble spørsmålet stilt: «Gjør din jobb en meningsfylt bidrag til verden?» 37 prosent av respondentene svarte nei, 13 prosent var usikre. Graeber hadde løst estimert at 20 prosent av alle jobber var bullshitjobber. I en senere undersøkelse i Nederland svarte 40 prosent at jobbene deres ikke hadde noen meningsfull grunn til å eksistere.

Så hvilke jobber er det dette dreier seg om? Graeber er nøye på å distingvere mellom en shit job – en ubehagelig og gjerne lite berikende, men like fullt nyttig jobb som rensing av kloakken eller avisbud – og bullshit jobs helt blottet for samfunnsnytte.

Eksempler på bullshitjobber kan være spanjolen Joaquin Garcia som hevet lønn fra vannmyndigheten Agua de Cádiz i minimum seks år frem til 2010, uten å ha møtt opp på kontoret. Resonnementet til Garcia var at han uansett ikke var blitt tildelt noen arbeidsoppgaver, og derfor like gjerne kunne gjøre noe vettugt med sitt liv, så i stedet benyttet han tida til å bli en ekspert på 1700-tallsfilosofen Baruch Spinoza. Han ble dømt til å betale 30.000 euro i erstatning og, i en tid med dype velferdsbudsjettkutt, hengt ut i spanske tabloider som kroneksempel på en lat spanjol. Graeber er likevel mer sympatisk innstilt. Hvis noen har en totalt meningsløs jobb, er det ikke da kanskje bedre for samfunnet om vedkommende fordyper seg i Spinoza?

Selv opplevde jeg noe tilsvarende da min kollega nylig skulle kjøpe en jakke på Lodenfreys kjøpesenter i München. Først ble vi ønsket velkommen av en stor tysker i Lederhosen, som geleidet oss videre til en ekspeditør. Da min kollega hadde valgt seg ut en jakke, kom det to andre personer som hang jakken på en reol og fraktet den bort til en sjakt, hvor jakken ble sendt ned til kassen i etasjen under. Min kollega betalte til de to-tre personene som betjente kasseapparatet, samtidig som to-tre andre pakket jakken i en pose. Et jakkekjøp klarte altså å involvere oppimot ti ansatte. Hvordan dette kan være effektiv butikkdrift for et i teorien profittmaksimerende foretak er vanskelig å forstå.

I dag snakkes det mye om fremveksten av nye typer jobber i det vi kaller tjenestesektoren. Men det er ikke tradisjonelle tjenesteyrker som frisører, kelnere, sykepleiere og rørleggere som øker i antall. Disse har holdt seg stabilt rundt 20 prosent av arbeidsstyrken i veldig lang tid. Økningen i sysselsetting skjer i det Graeber belysende kaller informasjonssektoren. Her finner man administratorer, konsulenter, regnskaps- og revisjonsmedarbeidere, advokater, IT-folk og andre former for immaterielt arbeid. Og det er i denne sektoren at bullshitjobbene virkelig florerer.

Graeber er like nådeløs mot privat som offentlig sektor, hvor lag på lag av mellomledere skufler papirer. Selv om han understreker at han ikke har gjort noen total studie av det globale arbeidsmarkedet, så er de kvalitative svarene han har samlet kombinert med kvantitative meningsmålinger tilstrekkelig gode indisier på at hypotesen hans ikke er helt bak mål: at opptil 50 prosent av alle jobber er direkte bullshit eller andregrads bullshit. Det siste er en nyttig jobb, men som kun eksisterer som støttefunksjon for en bullshitaktivitet, for eksempel renholdsmedarbeider i et telemarketing-byrå.

Hovedtyngden av Graebers vrede faller ikke uventet på finans, en sektor som han mener i sin helhet er en form for svindel. Eller som en respondent elegant formulerer det: «Appropriasjon av arbeid gjennom åger». Graeber noterer interessant nok at svært mange fra finansiell sektor, i både velgasjerte og prestisjefylte stillinger, rapporterer misnøye. Mange melder om mentale problemer med å ta imot statusen jobben gir, når de selv opplever at de verken gjør noe meningsfylt eller samfunnsnyttig. Så i den grad det er noen trøst for radikalere, kan de vite at mange bankierer mottatt sine bonuser i visshet om at de ikke har fortjent den.

Typiske innvendinger mot Graebers tese er at bullshitjobber per definisjon ikke kan oppstå i privat sektor – en kritikk som fremmes fra så vel frimarkedsfundamentalister i den ene enden og marxister i den andre. For under et rasjonelt og profittmaksimerende kapitalistisk system vil ingen bedrift ansette noen om ikke jobben skaper overskuddsverdi. Hvis en jobb ser ut som en bullshitjobb, kan det derfor bare være fordi observatøren (Graeber) eller arbeideren selv ikke ser hele verdien som arbeidet skaper.

Graeber avfeier denne kritikken med at dagens økonomiske system er langt fra kapitalisme, i hvert fall ikke i Ludwig von Mises eller Milton Friedmans ideelle forstand. Virkeligheten er et finansialisert system i økende grad basert på tilkarringsvirksomhet, med flere likhetstrekk til klassisk middelaldersk føydalisme en pur kapitalisme, som tendensen til å lage endeløse hierarkier av lorder og vasaller. En økonomi som handler stadig mindre om å bygge, fikse og vedlikeholde ting, og stadig mer om politiske prosesser for å appropriere og distribuere penger og ressurser.

Uten å komme helt til bunn i årsakssammenhengen, argumenterer Graeber for at det er en iboende lenke mellom finansialisering av økonomien, oppblomstringen av nye informasjonsindustrier og fremveksten av bullshitjobber. Der industribedrifter og «høy finans» var to separate sfærer med ofte motstridende interesser, er finans og bedriftsdirektører i MBA-gradens tidsalder sauset sammen til én klasse.

Graeber går så langt som å hevde at det moderne samfunns finansielle overklasse har de samme insentiver som middelalderens føydale overklasse til å sysselsette underklassen for å holde dem i sjakk og redusere risikoen for revolusjon. Men siden det ikke er nok meningsfylt arbeid å gjøre, ender mange i bullshitjobber. Derfor oppstår meningsløse jobber også i privat sektor. Her er Graeber kanskje ikke helt overbevisende, all den tid dagens «overklasse» er mye mer heterogen enn fortidens ancien régime.

En annen sannsynlig årsak til veksten av bullshitjobber, som Graeber ikke går særlig inn på, er prinsipal-agent-problematikk. Foruten enkelte teknologikjemper med en mektig mann på toppen, er det få store bedrifter i dagens «kapitalisme» hvor kontrollen utøves direkte av eierne. I stedet eies de fleste store børsnoterte virksomheter av «grå» kapital som pensjonskasser, forsikringsselskaper og indeksfond, og administreres av topp- og mellomledere med lite eierskap i virksomheten. I et slikt system vil ansettelser oftere foretas med helt andre motiver enn profittmaksimering – eksempelvis når toppledere ansetter milliardærdøtre i oppdiktede stillinger for å innynde seg hos eliten.

Men, hvis det virkelig er slik at millioner av unge oppegående mennesker er fanget i bullshitjobber uten reelle arbeidsoppgaver, men med umiddelbar tilgang til den største kunnskapsbasen verden har sett, nemlig internett – hvorfor har ikke det antent lunten for en ny renessanse? Hvorfor anvender ikke flere sin døde kontortid som Joaquin Garcia til å utvide kunnskapens horisonter eller kunstnerisk utfoldelse, likt de kreative sjelene som ble frigjort fra jordbruksarbeid under renessansen?

Graeber har ikke det fulle svaret på det. Basert på svarene han har fått, fremmer han likevel tesen om at tradisjonelle former for artistisk ekspresjon simpelthen ikke kan blomstre under psykologisk terroriserende bullshitforhold. Istedenfor er det sosiale medier og kattevideoer – vår tids opium for folket – som spiser opp den flakkende oppmerksomheten til halvt tilstedeværende, halvt våkne kontordroner i åpne landskap.

Det moderne arbeidets paradoks er at folks selvrespekt er knyttet til arbeid, samtidig som de fleste hater sitt arbeid. Det er derfor vel så mye en psykologisk som økonomisk krise, noe Graeber hevder kommer til uttrykk i økende depresjonsrater, og ikke minst fallende fertilitetsrater. Så når han spør om hvor bærekraftig livsformen i det moderne forbrukersamfunnet er, er det ikke bare i metaforisk forstand.

Så hva skal gjøres? Graeber er mer opptatt av å diagnostisere sykdommen enn å skrive ut kuren. Likevel legger han ikke skjul på at han er en sterk tilhenger av en form for borgerlønn. De 50–60 prosentene eller mer av arbeidsstyrken som uansett ikke skaper noen verdi, kunne heller satt seg under et tre og tenke, og potensielt finne på noe smart, enn å sitte og sakte dø ved sin pult. I teorien kunne kanskje 15-timersuken vært her allerede. Men politisk og administrativt er veien dit en floke som dagens bullshitsamfunn neppe klarer å løse.

mr@frontiergroup.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.13