Klassekampen.no
Tirsdag 7. august 2018
Vi bør ikke gå på Donald Trumps limpinne om «fake news».
It’s politics, stupid!

Utenriksjournalist Morten Strand har en interessant gjennomgang av Donald Trumps krig mot presseorganer som CNN, The New York Times og The Washington Post i Dagbladet lørdag. Han skriver at Trumps rasende tirade mot såkalt mainstream media skyldes at «hele hans prosjekt er bygget på alternative fakta». Strand skriver at tilbøyeligheten «til å dyrke de ‘alternative fakta’ er i ferd med å dele USA i to, de som støtter seg til fakta, og de som føler seg komfortable i Trumps alternative univers». Det er liten tvil om at Trump har – for å si det forsiktig – et noe frynsete forhold til sannheten. Likevel er jeg litt i tvil om Strands påstand om at skillelinjen i USA går mellom dem som støtter seg på fakta og dem som tror på «alternative» fakta, stemmer. Først og fremst er det snakk om en fundamental politisk uenighet mellom Trumps mest ihuga støttespillere og andre deler av USA, inkludert de politiske redaksjonene i medier som CNN og The New York Times. For eksempel nevner Strand at Trump var oppbrakt over at pressen utnevnte Nord-Koreas leder Kim Jong-un til «vinneren» av toppmøtet i Singapore og skrev at det var lite eller ingenting konkret som kom ut av møtet. Den amerikanske presidenten var også svært misfornøyd med pressaens dekning av møtet med Russlands president i Helsinki, der de skrev at Vladimir Putin hadde full regi, at lederen i Det ovale kontor var i lomma på Kremls sterke mann, ja noen skrev til og med at møtet viste at russisk etterretning hadde noe på Trump.

Men disse sakene handler i liten grad om fakta, men om ulike tolkninger av hva det var som skjedde på toppmøtene og hva som kom ut av dem. I disse spørsmålene finnes det mange ulike vurderinger, men i liten grad, klare faktaorienterte svar det er mulig å sette to streker under. Dette er derfor først og fremst snakk om meningsjournalistikk og «framing» (vinkling), der Trump og hans stab har sterk interesse av at toppmøtene framstilles positivt, som eksempler på hans eminente lederegenskaper, mens mange amerikanske medier har tilsvarende interesse av å framstille møtene som mislykkede og bevis for hvilken svak og dårlig politiker Trump er. Det er en del av propagandakrigen. Det er viktig å avsløre falske nyheter, og Trumps selvopptatte omgang med sannheten på Twitter er jo et politisk teater av de sjeldne. Likevel er det ikke «fake news» og «fake media» som er sakens kjerne, men en underliggende politisk konflikt. De dominerende mediene i USA er knallharde motstandere av den sittende administrasjonen og alt Donald Trump står for, og det gjenspeiler seg i dekningen, vinklingen og ikke minst kommentarene. Donald Trump er på sin side selvfølgelig fullstendig klar over dette og har derfor sterk interesse av å svekke medienes posisjon og anseelse.

Et propagandavåpen som har visst seg svært effektivt for Trump, er å kalle de dominerende mediene for «fake media». Likevel står vi i fare for å gå på hans limpinne hvis vi aksepterer premisset om at dette først og fremst handler om «fake news». Donald Trump er en stor løgner, men de dominerende mediene i USA representerer heller ikke alltid den endegyldige sannheten, jamfør for eksempel opptakten til Irak-krigen. De er også ute i propagandistisk ærend og er en del av det den amerikanske journalisten Walter Lippmann har kalt «manu­facturing consent» – et begrep Edward S. Herman og Noam Chomsky har videreført for å forklare hvordan medier bidrar til å strukturere folks oppfatninger. Vi skal dokumentere og avsløre alle usannheter i pressen og andre steder, men den innbitte striden vi er vitne til i USA, handler først og fremst om grunnleggende politisk uenighet. It’s politics, stupid!

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.13