Klassekampen.no
Tirsdag 7. august 2018
ER’E SÅ NØYE, DA? Ufaglærte brukes i urovekkende stor grad som substitutt for sykepleiere, skriver forfatteren, som selv er sykepleierstudent. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB SCANPIX
Hva er poenget med tre års utdannelse, når jobben din like gjerne kan utføres av hvem som helst?
Den ufaglærte sykepleien

KRONIKK

Sykepleie er en treårig universitetsutdannelse, med mye som skal læres på relativt kort tid. Sykepleie er et yrke som krever høy faglig kompetanse av den enkelte i møte med den syke pasienten.

Avisene skriver regelmessig om en sykepleiermangel på flere tusen om få år, og av pasientene får en høre at man er sårt trengt. Men er det virkelig sånn? Noen ganger begynner jeg å stille spørsmål rundt hvorvidt den faglige kompetansen vi skal ha, virkelig er verdsatt. I enkelte kommuner og av enkelte ledere i vårt langstrakte land, virker det mer som om hensikten er å ha færrest mulig sykepleiere (les: billigst mulig arbeidskraft).

I tidsskriftet Sykepleien har vi i sommer fått lese om blant annet legestudenter som jobber som sykepleiere etter «en hel opplæringsvakt». I fjor lyste (blant annet) Larvik kommune ut sykepleierstillinger til medisinstudenter. I tillegg har vi lest om sykehjem som mer enn gjerne vil ansette ufaglærte uten relevant erfaring til å jobbe i sommervikariat.

Undertegnede har i samtale med andre studenter, sykepleiere og helsefagarbeidere, fått høre mange historier. I en kommune var det ufaglærte som la opp dosettene til pasientene. På et sykehjem i en annen kommune har de bare én sykepleier, så det er helsefagarbeiderne som legger opp mens sykepleieren kontrollerer at det er riktig. I en tredje kommune i en hjemmetjeneste, får ufaglærte sette insulin og dele ut medisiner uten pasientspesifikk opplæring.

Jeg kan tenke meg at mange, kanskje særlig ansatte i kommunehelsetjenesten, er kjent med sånne som Nora (24) eller Knut (26): De som studerer noe som ikke er helserelatert, men raskt fikk sommervikariat i hjemmetjenesten eller på sykehjem. De fikk en opplæringsvakt i april, og begynte på en fireukers tredelt turnus i midten av juli. Siden april har de kanskje jobbet en helg eller to. De har blitt godt kjent med hun litt glemske, koselige Irene (84) som «trenger litt hjelp og en god prat». I tillegg setter de litt insulin, og gir noen hvite og blå tabletter til Irene, ettersom hun har «sukkersyke», «et gammelt hjerte» i tillegg til at hun «hoster litt». Ofte er Irene litt trøtt og dupper fort av. Hvem er ikke ofte trøtt etter et langt liv? I dokumenteringen skriver de «u.a.» (uten anmerkning), fordi Irene har da alltid vært Irene. I alle fall siden april.

Selv har jeg ikke vært så altfor lenge i yrket. Ikke er jeg engang ferdig utdannet sykepleier. Men jeg har en oppfatning av at det eksisterer en generell aksept for situasjonen over. Fordi vi får høre at det mangler sykepleiere, det mangler penger, og nedskjæringene bare fortsetter. Lønna er ikke god, turnusen er ikke god, vi får ikke overtidsbetaling, må komme på jobb klokka 04:00 og dra hjem 04:45 («hjelpeturnus»).

Derfor trengs de ufaglærte. De som kan «holde fortet» til hjelpa kommer. Kanskje kommer ikke en sykepleier før neste vakt, eller kanskje ikke før over helga. Sykepleieren rydder opp i det som måtte ha skjedd uansett. Det går jo bra til slutt, så derfor er det greit at det er sånn. Derfor lar vi medisinstudenten få fortsette som ansvarlig sykepleier, til ledelsen (og sykepleieren) får rydda opp. I september, en gang.

Jeg er nysgjerrig på hvor akseptabelt dette ville vært i andre yrker. Studenter uten relevant erfaring, i jobber som krever sitt. Kunne vi sett for oss en som studerer statsvitenskap jobbe som utrykningspoliti i fire til åtte uker mellom juni og august? En jusstudent som tilkallingsvikar for en politietterforsker? Petrolumsingeinørstudent med sommerjobb som rørlegger? Gartnerstudent som brannkonstabel hver tredje helg? Sosiologistudent med vikariat som psykiater? Sykepleierstudent som tilkallingsvakt i rollen som kardiolog? Ikke?

Så, hvorfor skal det være greit at de ufaglærte «holder fortet» ovenfor Irene? Hun som bare er diagnostisert med demenssykdom, diabetes type 2, angina pectoris, osteoporose og KOLS. I tillegg ble hun operert for lårhalsbrudd for et år siden. Hun er også plaget med artrose, som gir henne smerter i leddene og en ustø gange. Hun står på blodfortynnende, forstøver ved behov, korttidsvirkende og langtidsvirkende insulin, pluss en hel haug med andre medikamenter som kan gi relativt alvorlige bivirkninger.

Kan man være sikker på at de ufaglærte fanger opp bivirkningene om de viser seg? At de ringer en sykepleier om de er usikker, om det i det hele tatt er en sykepleier de kan ringe? At de forstår når behovet for forstøver melder seg? Hvordan insulin virker? Hva som egentlig skal dokumenteres, og hvorfor dette er viktig? Vet de når de utfører en oppgave de egentlig ikke er kvalifisert til?

Det er behov for helsefagarbeidere, medisinstudenter og ufaglærte, men det trengs en tydeligere grense mellom disse yrkesgruppene for å sikre forsvarlig helsehjelp.

Ikke minst er det behov for at sykepleierne nå må bli tatt på alvor. I lang tid har sykepleiermangelen blitt spådd.

Jeg, som bare er student og til neste år «bare er sykepleier», begynner dermed å lure. Hva er poenget med tre års utdannelse, når enkelte kommuner og ledere ønsker hvem som helst til å ta rollen som sykepleier?

pedersenvidar@hotmail.com

Teksten er publisert i tidsskriftet Sykepleien.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.13