Klassekampen.no
Mandag 6. august 2018
Høvdingen av Djenne

Vi nådde Djenne før solnedgang. Kom oss opp på et tak for å se den glødende skiven forsvinne bak fjerne åser og palmelunder. På høyre siden så vi Djennes stolthet, den store moskeen, verdens største bygning oppført av tørket leire. Den skinte gyllent noen minutter før skumringen tok over. Vi hadde lagt bak oss en lang reise fra Burkina Faso. Vårt mål var Dogon, noen dagsreiser unna.

Det er mange år siden jeg så bildene fra Dogon. Det var der, langt sydøst i Mali, at det holdt til, dette merkelige og fascinerende folket, med sine ritualer, sin kultur og sine forbløffende kunnskaper. Dit ville jeg. Men det skulle gå mange år før det lot seg gjøre.

Min datters venninne Hanne bodde en tid i Burkina Faso og fikk drømmen realisert. Hun ordnet med reiserute, transport, og fikk tak i Amadou, vår dyktige sjåfør. Og første stopp var altså Djenne, den vesle byen på en øy ved elven Nigers innlandsdelta, sør i Mali.

Vi ble vekket av et yrende liv tidlig på morgenen. Okser eller hester forspent store kjerrer, esler som trakk fullastete vogner eller hadde store stabler av varer på ryggen, folk i hopetall, som vandret eller syklet, alle på vei mot markedsplassen til et av Vest-Afrikas største markeder.

Alskens varer ble tilbudt, det var rop, latter, diskusjoner, sammenstimlinger. Provisoriske kafeer, vi spiste og drakk te på en av dem og hilste i øst og vest på blide og nysgjerrige folk som ikke var vant med fremmede turister.

Senere gikk vi rundt i byen og så på den vakre og skulpturelle bebyggelsen. En ung dame kom bort til meg og spurte om min alder. Jeg stusset. Hun fortalte at hun var barnebarn av høvdingen i Djenne, og da hun hørte hvor mange år jeg var, fortalte hun at bestefaren og jeg var like gamle. Han ville gjerne hilse på meg, fikk jeg høre. Jeg skjønte at det var en ære.

Vi kom alle fire inn i et stort mørkt rom, dagslyset sivet bare inn gjennom sprekker i de stengte vinduene. Det satt og sto flere kvinner der inne, og borte i en krok skimtet jeg en seng. Det var der høvdingen befant seg. Han hadde ødelagt beina sine og var sengeliggende.

Jeg gikk bort til senga, stirret ned på ham og prøvde å si noe. Men før jeg kom så langt, ble jeg grepet i armen og med voldsom kraft trukket hodestups ned til ham. Der ble jeg liggende side ved side av høvdingen og stirret ham inn i fjeset. Det var ikke mye han sa, jeg er heller ikke særlig stiv i fransk, men det var ikke prating det dreiet seg om. Vi lå der og stirret på hverandre.

Og jeg skjønte hva han mente. Han ville ikke ha meg stående over seg og se ham ligge hjelpeløs under meg. Der, i senga, side ved side, var vi likeverdige. Der og da var han moden for en samtale. Ord var ikke så viktige, men nærværet var det. En stolt mann, høvdingen av Djenne.

rag-lo@online.no

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2018 kl. 09.20